En kvinne deler sine erfaringer:
Det var jobben hans som var avgjørende. Han ville veldig gjerne ha den. Jeg hadde ikke problemer med å forstå det, og det er enklere for meg å tilpasse meg. Vi pratet om det og jeg ble med på det.
I ettertid plaget det meg mye. Jeg tenkte på alt jeg hadde ofret. Alt jeg skulle ønske var annerledes. Men jeg kunne jo ikke klage heller, jeg hadde jo blitt med av egen fri vilje. Det ble et ikke-tema.
Helt til en dag vi hadde den store samtalen. Vi ble veldig åpne og veldig personlige. Han sa at han savnet den jeg var før. Han fikk meg til å fortelle hvordan det var fatt.
Det skjedde noe da. Han lyttet oppmerksomt og ble tankefull. Han sa at han ikke hadde forstått hvor stort offer det var for meg. Han sa hvor uendelig stor pris han satte på at jeg hadde gjort det for ham, og at han fikk dårlig samvittighet. Han virket fortvilet.
Den forståelsen var det som skulle til. –Pluss at han ble mer opptatt av hva han kunne gjøre for at vi skulle ha det bra sammen. Jeg følte meg ikke tatt for gitt eller at alt var på hans premisser etter det. Jeg følte at jeg fikk en respekt og takknemlighet som jeg trengte. Det gjorde at jeg forandret innstilling, jeg ble mer motivert for å trives. Og når begge to gikk inn for det, ble resultatet veldig, veldig bra.
Relevant innlegg: Ikke gå 100% inn for oppgaven