Sammen med en mannlig kollega, snakket jeg med et gift par. De to var veldig ulike, noe som preget samspillet. Kvinnen var usikker på seg selv, og tvilte ofte på mannen når han sa eller mente noe.
Hun hadde en lei tendens til å analysere og problematisere hans utsagn, og etter hvert ble han frustrert. For eksempel kunne hun spørre, hvis de var bedt bort i selskap: «Er du sikker på at du har lyst til å dra?» Hvis han svarte «Ja, jeg har det», kunne hun fortsatt være usikker og stille flere spørsmål. Kollegaen min brøt inn: «Kan du bare ta ham på ordet?» Kvinnen ble sittende og tenke. Stillheten var som et sannhetens øyeblikk. Så svarte hun ja. Jeg tror hun fikk en innsikt der og da.
Han som satt og lyttet, forsto at fra nå av ble det viktig å si det som det var. Det kom ikke til å komme oppklarende spørsmål heretter. Så enkelt og så vanskelig.
Relevante innlegg:
Hørte du ikke hva jeg sa?
Viktig eller uviktig
Jeg tror ikke på deg
Når ble det negativt å være enkel?
Spell it out, loud