En kvinne jeg snakket med, fortalte at når de møtte motgang eller ikke klarte å løse problemer, lekte hun med tanken på å gjøre det slutt. Det var jo alltid en mulighet.
Vi snakket sammen flere ganger, og jeg sjekket ut motivasjonen hennes for å bli i forholdet. Hun ga uttrykk for at hun var oppriktig glad i mannen sin, de hadde to barn og en lang historie sammen. Hun kunne bare ikke fri seg fra tanken på muligheten for å gjøre det slutt, når hun var misfornøyd med noe.
Vi snakket om alternativene å gjøre det slutt og å bli i forholdet. Hun var åpenbart innstilt på å bli. Jeg gjorde henne oppmerksom på hvordan det kan virke inn på samspillet at man stadig holder åpen muligheten for å trekke seg, «smette ut bakveien.» Hvordan det kan føre til at begge blir forbeholdne og ikke gir alt, ikke investerer. Fordi det ligger en usikkerhet og spøker i bakgrunnen.
Kvinnen hadde ikke tenkt på denne måten. For henne ble det en AHA-opplevelse, og hun endret innstilling. Hun fortalte mannen sin at hun satset og at det var dem for alltid. Hun tok mer offensivt tak i det hun var misfornøyd med, og de fant løsninger. Mannen ble tryggere på henne og ga mer av seg selv.
Oppsummeringen hennes da vi avsluttet samtalene, var motsatt av utgangspunktet da vi startet:
«Man kan jo ikke bare gjøre det slutt!»