Det hender jeg blir vitne til at noen får den triste beskjeden at det er slutt. Det er som om tiden stopper opp. Livet er ikke over, men samlivet er over – for noen kan det føles som slutten på alt.
I det ulykkelige øyeblikket lurer jeg på om intensiteten i fortvilelsen over å bli forlatt, kunne kommet i form av innsats for forholdet – på et tidligere tidspunkt. Det vil vi aldri få vite.
En tragedie for noen, blir en tankevekker for andre:
Er det samsvar mellom den betydningen kjæresten
din har for deg, og innsatsen du gjør for forholdet?
Relevante innlegg:
«Jeg venter»
«Jeg har mistet følelsene»
«I grevens tid»