Kategori: Tankevekkere

Noen par lever i konkurranse og kamp om å ha rett, være best, mestre mest. Det kan selvfølgelig være både morsomt og inspirerende – hvis det er det som er intensjonen. Dersom det ikke er en intensjon, men et samspill som har utviklet seg ubevisst, er det fare på ferde.

Kanskje hadde paret felles utgangspunkt og teamfølelse i starten. Kanskje ble nærheten borte, og i en streben etter mestring og selvtillit, mistet man paret av syne. Hvis dere er et par som konkurrerer; finn ut om det er morsomt og inspirerende. Hvis ikke, avblås kampen – straks.

Hvis partneren din taper, taper parforholdet ditt.

Relevante innlegg:
Et nytt perspektiv på parforhold
Kappes om å hedre hverandre
I vranglås
Det kan hende du har rett

Vi tenker gjerne på den ene dimensjonen som fysisk og kraftfull, og den andre som stillferdig og varsom. Kvinnen ønsker gjerne begge deler. I én og samme person.

Etter beste evne forsøker han å leve opp til forventninger som føles motstridende. Å balansere på denne linen er en øvelse i oppmerksomhet og fleksibilitet. Å forene styrke og følsomhet krever modenhet og trygghet.

For å komme ham i møte, kan hennes bidrag være:
-Å formidle sine forventninger i form av ønsker, ikke krav
-Å være tålmodig sammen med en som kontinuerlig skal tilpasse seg
-Å uttrykke takknemlighet både for maskuline og omsorgsfulle uttrykk (har du sagt det til ham?)
-Å søke balanse selv, mellom rollen som mor og kjæreste (ikke glem mannen din)

Perfekt balanse er krevende for begge. Uansett om han kommer svett fra treningsøkten eller står opp med barna i helgene – vil hun alltid komme lenger med: «Hei spreking!» og «Så snilt av deg!» – enn fokus på hva som kunne vært annerledes. På tide med litt anerkjennelse?

Relevante innlegg:
Veien til kvinnens hjerte
Tåler hun ham?
Hun overbeskytter barna

I en vanskelig situasjon kan det være avgjørende å se det i perspektiv:

• NÅ er det vanskelig. Det var ikke vanskelig FØR, og på et SENERE tidspunkt vil det vanskelige være fortid.
• DETTE er vanskelig. ALT er ikke vanskelig.
• Det kjennes VELDIG vanskelig, men sammenlignet med det VERSTE som kunne skje, er det ikke SÅ ILLE.
• Det ER vanskelig, men tatt i betraktning at jeg har erfaring fra å komme gjennom vanskeligheter før, er det sannsynlig at jeg VIL KOMME GJENNOM dette også.

Take care.

Rett som det er, treffer jeg par der den ene har vært primus motor i parforholdet, og er sliten og oppgitt over den andre. De hadde selvsagt hatt glede og nytte av å søke hjelp før, og kanskje har den ene foreslått det – men den andre var ikke klar. Før nå.

Når vi ser på muligheter og hvordan jeg kan hjelpe paret, hender det at den ene peker på den andre og sier bittert:

«Jeg venter. Nå er det din tur til å ta ansvar»

Det er ingen ting rart med denne reaksjonen. Den som har behov for å vente, synes det er høyst rimelig at den andre drar lasset. I tillegg er hun/han sliten og har begrenset motivasjon.

HER er det nødvendig med profesjonelt innspill – og det pleier å virke. Hvis parets suksess skal være prisgitt «den andre», reduseres mulighetene tilsvarende. Det har ikke disse parene råd til. – I verste fall peker begge på den andre og sier «Jeg venter», og det er ingen til å kjempe for parforholdet.

Når den som har vært primus motor, får både partnerens og terapeutens anerkjennelse for sin innsats, og innser at hennes/hans fortsatte bidrag er avgjørende, skjer ofte dette: motivasjonen øker. Og med motivasjon og innsats fra to parter, er mulighetene for suksess høyst tilstede.

«Jeg venter» blir indirekte å utsette de resultatene man ønsker seg og trenger. Å fortsette å ta ansvar, blir å fremskynde dem.

Relevante innlegg:
Hvor bra blir et parforhold?
All in
Man får ikke mer moro enn man lager selv
Motpart eller medspiller?
All inclusive