Å være samlivsterapeut er ingen unnskyldning for å ikke jobbe med seg selv og parforholdet. Mannen min og jeg går til coach av og til, med stort utbytte. Her er siste oppdrag – til inspirasjon for andre som er klar for en personlig handlingsplan.
Jeg har tilgode å møte par som ikke har potensial til å hente ut mer i parforholdet – kanskje derfor jeg synes jeg har drømmejobben.
Dette paret har en pause fra hverandre fordi de ikke orket å ha det som det var. Når jeg treffer dem første gang, gir han uttrykk for et sterkt ønske om å finne tilbake til hverandre. Hun er mer usikker. Hun har opplevd å være alene om mye av ansvaret for familien, og er sliten og skuffet. Det er imidlertid ingen tvil om at de er glad i hverandre.
Jeg treffer paret flere ganger og vi jobber oss gjennom disse temaene: gammel utroskap, mangel på tillit, forhold til slekten, tilnærming til barna. Utviklingen er påtagelig. Han henvender seg empatisk og tar mer ansvar. Hun åpner seg og deler. I 8. samtale rapporterer de at de har tenkt å prøve å være kjærester i sommer. Temaet de ønsker for denne samtalen: fysisk nærhet i hverdagen.
«Vi trenger rett og slett hjelp vi», sier hun.
Når vi avslutter samtalen, blir paret sendt ut i parken utenfor Sundvolden Hotel med et helt konkret oppdrag. På sin vandring gjennom parken skal de ha flere stopp med kjærtegn og anerkjennende ord. Paret sier de tar oppdraget.
To uker senere treffes vi igjen og jeg spør om det fungerte i parken. Begge nikker. HUN: «Jeg kjente det. Men det var litt kunstig». (Fake it till you make it!) HAN: «Jeg kjente det. Det var veldig godt».
Paret får nytt oppdrag i parken, og når vi treffes igjen, sier HUN: «Det var bedre denne gangen. Nå var det mer naturlig». I det vi skal avslutte, bestemmer paret seg for enda en tur i parken før de drar hjem.
Turene i parken har gitt fysisk nærhet i hverdagen. I tillegg lærer paret betydningen av ritualer for å opprettholde etterlengtede kjærtegn.
Relevante innlegg:
«Det er lettere å vise kjærtegn og si fine ting»
Kick-off med kona?
Ut på tur, aldri sur
«Du må lure det inn!»
Forandring fryder
Kjærlighetens fem språk
I den senere tid er det mange par som søker hjelp og som beskriver en stor krise: den ene har blitt veldig usikker på forholdet, mens den andre er livredd for at det skal bli slutt
Det som kjennetegner parene, er at det har skrantet lenge, ofte har den ene foreslått å søke hjelp, men den andre var ikke klar. Så har tiden gått og risikoen økt. I møtet med disse parene blir jeg først og fremst opptatt av å formidle at det er hjelp å få. Dernest blir prosessen ofte slik:
Noen ganger blir det raskt avklart, det er når den ene har blitt sikker i sin beslutning. De aller fleste tar det veldig på alvor og ønsker hjelp til avklaring både for å bli sikrere selv, men også av respekt for den andre – og av hensyn til familien, der det er barn.
Ikke vent til «grevens tid», det er mye mer dramatisk for alle parter. Les hvordan man kan få gresset grønnere på den «rette» siden.
Relevante innlegg:
«Det går bra»
Er det håp for oss?
Stillas – en konstruksjon for å holde parforholdet på plass
«Oppvåkning» i parforhold
Slik finner du tilbake til romantikken!
Første gang jeg møtte det unge paret, hadde de kjørt seg fast. HUN ønsket å snakke med ham om ting hun opplevde som problematisk. HAN opplevde at hun til stadighet fant feil ved ham som hun ønsket å endre. Dette hadde resultert i at hennes initiativ til samtaler ble avvist, og til frustrasjon for begge.
Jeg fikk høre hva paret strevde med. Men jeg fikk også høre hvor glad de var i hverandre, hvorfor det var uaktuelt å gi opp og hvorfor de hadde søkt hjelp. Paret fikk lære å ramme inn samtaler og ta pause fra problemer, slik at de kunne snakke konstruktivt sammen og komme nærmere hverandre.
Og de fikk lære om kjærlighetsbanken. Paret lyttet og bekreftet at det ga mening. Jeg kommenterte at HAN så spent på HENNE. Han svarte at han var spent på om hun var villig til å starte på scratch, siden det var så mye hun opplevde som problematisk. Hun så direkte på ham og svarte overbevisende: «Ja, det er jeg». Han ble synlig lettet.
Fire uker senere traff jeg paret igjen. De fortalte at de hadde hatt det fint siden sist. Jeg ba dem utdype, og begge beskrev hvordan den andre hadde bidratt. -Her er en kommentar fra ham, til inspirasjon for andre par:
«Jeg ble veldig motivert av at hun var villig
til å starte på scratch. Det ble som en restart»
Relevante innlegg:
Rød løper
«Jeg skulle ønske jeg kunne bli kjent med deg på nytt»
«Vi får aldri tatt de samtalene»
… sa kvinnen da mannen lovet forandring.
Han hadde lovet forandring før og ikke innfridd. Kvinnen satt reservert i stolen og var svært skeptisk. Har man trodd på noen og blitt sviktet, blir man usikker. Har man blitt sviktet flere ganger og i viktige spørsmål, mister man tillit. Det ville være uprofesjonelt å forsøke å overbevise henne, derfor blir svaret generelt.
Mulige grunner til å tro på noen som har brutt løfter før:
Mannen gjentok at han ønsket å ta mer ansvar. Vi kunne se henne rives mellom ønsket om å tro på ham og frykten for å bli skuffet.
Vi snakket om hvordan ansvaret han skulle ta, ville se ut i praksis. Og om betydningen av hennes innstilling. På oppfordring tok han hånden hennes og sa: «Jeg starter nå». Hun tok i mot hånden hans og de ble sittende å se på hverandre. Hendene beveget seg forsiktig frem og tilbake. Den første, fomlende nærheten er ekstremt skjør.
Tiden vil vise om hun kan tro på ham. Jeg skal treffe paret igjen om 2 uker.
Relevante innlegg:
En handlekraftig mann
Hvordan få gresset grønnere på «den rette» siden?
Kunsten å reparere
Vi snakker om en mann som har gått en stund i parterapi. Han har fått anledning til å kjenne etter hva han føler og si hva han mener. Kona hans har fått anledning til å vise respekt og interesse. Hun liker den mannen som trer frem, og hun setter pris på ærligheten og åpenheten.
Men så har det hendt noe: en uoverenstemmelse. Hun kom med en kritisk kommentar. Han kjente seg rettet på. Følelsen er velkjent og vekker sterke reaksjoner. Hans kommentar tilbake, ble: «Uansett hva jeg sier, blir det alltid galt». Det rammet hardt, hun kjente seg knust.
«Og så ville han ikke snakke med meg mer. Han var stille i to dager. Vi kranglet ikke, men vi snakket ikke sammen. Jeg trengte å prate om det».
På spørsmål om hva som hendte, kjenner han etter før han svarer. Han nøler ikke: «Jeg manglet ord, visste ikke hva jeg skulle si. Jeg ble usikker: ville jeg bli tatt i mot? Hva ville reaksjonen hennes bli?»
Mannen får anerkjennelse for at han deler. Og for mot til å være ærlig uten å vite reaksjonen hennes. Jeg kjenner paret godt, og sier jeg tror hun tåler det. Hun nikker bekreftende. Jeg legger til at jeg har et ansvar for å passe på dem begge, og han kommenterer:
«Du passer på meg. At hun ikke flyr på meg»
Når hun blir veldig opprørt, veldig brått – kan det føles som om hun «flyr på» ham. Men hun har lagt mye innsats i å klare å regulere egne følelser og bli oppmerksom på ham. Uoverensstemmelsen var derfor et tilbakefall for begge. Heldigvis har paret lært seg å reparere. HUN får forståelse for at hun følte seg knust, HAN får forståelse for at han har følt seg mye rettet på.
Utsagnet hans blir en påminnelse om hva som åpner og lukker dialogen. Når han er trygg, vil han dele. Og når han er trygg, kan han trøste når hun er knust.
Relevante innlegg:
«Jeg er ikke god på å snakke om følelser»
«Jeg prøver på min måte»
Om temperament
«Hun er litt mystisk»
Et av parene jeg snakker med, har fått hjelp til å bearbeide utroskap og bygge tillit. Utfordringen nå, er å få til fortrolige samtaler hjemme på egenhånd.
Når jeg møter paret denne dagen, har de vært på helgetur med venner. Jeg ser umiddelbart på henne at noe er galt. «Det kræsja», sier hun. Jeg rekker å lure på om han har vært utro. Det har han ikke. Han har imidlertid drukket mer enn han hadde tenkt. Kommunikasjonssvikt og misforståelser har ført til at de ikke fikk så mye tid sammen. Hun har blitt opprørt og han har følt seg avvist.
Vel hjemme har han kjøpt blomster til henne og prøvd å snakke om det. «Men hun vender ryggen til», sier han. Hun sier hun har en klump inni seg, hun er skuffet over hele turen. Etter å ha pratet en stund, kommer hun frem til at hun hadde nok for høye forventninger.
Jeg kommenterer den følelsesmessige forbindelsen som er brutt. Han virker høyt motivert for å koble seg på igjen, og blir oppfordret til å ta hånden hennes. Han gjør det, og sier han gjerne vil finne tilbake. Hun gjentar at hun har en klump – etter at han har vært irritert og kjeftet på henne på turen. «Da føler jeg meg som ei lita jente, jeg trenger å bli holdt. Hold meg, hold meg!» sier hun. Han gir henne en klem og ser på henne. Dette er ikke enkelt. Jeg spør henne om det hjalp.
Kvinnen reiser seg og sier «SÅNN er det jeg mener», mens hun rigger seg til i fanget hans og omfavner ham. Jeg vet at han ønsker seg dette. Han holder rundt henne. Alle tre smiler, alle tre er berørt. Når hun etter hvert finner tilbake til plassen sin, gir jeg ham enda en utfordring:
«Når dere har satt dere i bilen, kan du holde henne igjen?»
«Ja»
«Når dere har kommet inn døra hjemme, kan du holde henne igjen?»
Mannen smiler lurt: «Det skal vi nok greie».
Vi avslutter samtalen og ser i kalenderne etter ny dato. Plutselig ser hun overrasket opp: «Nå er klumpen borte!»
Denne nærheten er det par søker hjelp for å finne.
Relevante innlegg:
Hvordan skal jeg trøste?
Hva trenger hun?
Paret har gått til samtaler ca annenhver uke i et halvt år. Etter en periode der forholdet skrantet, har han fått følelser for en annen. Dette har gjort henne usikker og veldig stresset.
Paret fikk tidlig lære om stillaset, og vi gikk i gang med konstruksjon. Hos en med intenst behov for trygghet og bekreftelse, kunne det føles meningsløst å jobbe med forhandlinger og avtaler. I en av de første samtalene ropte hun:
«Hvor lenge skal vi holde på med det stillaset?!»
Mannen hennes responderte på utbruddet mer med frustrasjon, enn med empati. Når paret blir overveldet, må terapeuten stå tilsvarende støtt. Terapeuten har tro på stillas, og vi fortsatte prosessen.
I de siste samtalene rapporterer paret om fremgang. De har regelmessige samtaler og færre krangler. Begge har mer fokus på det positive. Det er et minimum av fysisk nærhet. Han er i gang med å finne meningsfylte aktiviteter. Begge tar ansvar for å være gode foreldre.
Hun er fortsatt usikker på fremtiden og har fremdeles behov for bekreftelse. I samtalene våre er dette et tema han er inneforstått med og hun tør å stille spørsmålet: «Hvordan kan jeg vite at du jobber for oss?»
Han sitter rolig i stolen, lytter oppmerksomt og ser på henne når han svarer:
«Vi har fått på plass stillaset. Det er et skritt i riktig retning»
Heldigvis har jeg sett tilstrekkelig mange par som lykkes, til at jeg kan møte hvert nytt par med håp. Mannen fremstår som troverdig når han mener det er et skritt i riktig retning – her er det om å gjøre å holde stø kurs.
Relevant innlegg:
Er det håp for oss?
Dette paret har jeg snakket med over tid. Det har vært mye å reparere og en lang vei å gå. Men høy motivasjon og iherdig innsats gir resultater. De klarer å snakke respektfullt om vanskelige temaer, de lytter til hverandre og prøver å forstå.
Midt i samtalen, i et veldig følsomt øyeblikk, slutter de å prate. De overser terapeuten og ser på hverandre. Det er følsomme, kjærlige blikk. Dette er terapeuten ikke en del av.
For å forsterke kontakten, spør jeg hva som skjer. Han holder blikket hennes: «Jeg kjenner at jeg er veldig glad i henne». Hun tar ikke blikket fra ham mens hun svarer: «Jeg føler at det er bare oss to i verden». Et usynlig bånd, til å ta og føle på.
Dette båndet er det par søker hjelp for å finne tilbake til.
Relevante innlegg:
«Jeg har mistet følelsene»
«Det går bra»
Noen par kommer innom en gang i halvåret. De oppsummerer hvordan de har hatt det siden sist og ber for eksempel om hjelp til et konkret tema, eller til å friske opp kommunikasjonsferdigheter.
Vi tar gjerne utgangspunkt i en situasjon paret har vært i, hvor de kom til kort. I timen snakker de gjennom situasjonen i rolige former, med en nøytral 3. person som strukturerer samtalen. Begge blir hørt og får hjelp til å formulere seg konstruktivt og skille mellom fakta og følelser.
Det hender vi trener tale-/lytteteknikk, der begge blir tvunget til å vente med sitt eget resonnement til man har hørt og forstått den andre. Samtalen går i et saktere tempo enn vanlig, og med økt forståelse blir det lettere å komme til en konklusjon begge kan forholde seg til.
120 minutter i året hos samlivsterapeut er som service på bilen. Regelmessig vedlikehold gir mindre slitasje og lengre varighet. På tide med en service?
Relevante innlegg:
Hva er parterapi?
Kjærestehelg
Har vi SMÅ eller STORE problemer?