Trine Huseby

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut

«Jeg kjenner ingen andre som er sånn vi er»

Portrait Of Young Woman Embracing Her Boyfriend From Behind

«Hei. Vi er et par som har noen utfordringer i forholdet vårt, og føler at vi trenger hjelp. Vi vil gjerne prøve tilbudet ditt, for å se om du kan få oss på rett kjøl igjen. Så om du kan kontakte meg for en nærmere avtale, hadde det vært supert. Med vennlig hilsen…»

Mailen kom fra en mann i 40-årene. Vi startet med parterapi og møttes 10 ganger. Noen ganger var det trist, noen ganger lo vi godt sammen. Andre ganger var det ukomfortabelt, og etterpå befriende. Paret delte det de strevde med, fikk ny innsikt og gikk hjem og jobbet med seg selv. De fikk hjemmeoppgaver og leverte. Slik holdt vi på fra juni til november, og paret kom i mål.

De har begynt å snakke sammen – og for å få litt fart på temaene, gikk de til innkjøp av Fuelbox med spørsmål til par. De har fått barna over i egen seng og har regelmessig sex. De har begynt å bruke barnevakt, og i desember hadde de sin første reise som par. De forteller at de flørter, tøyser og tuller i hverdagen.

«Jeg kjenner ingen andre som er sånn vi er»

… sier han og ser fornøyd ut. Det er ikke gjort i en håndvending å snu holdninger og endre praksis. Men med oppriktig kjærlighet, motivasjon og tålmodighet viser det seg rett som det er muligheter man kan ta tak i og forvandle til positive erfaringer. Se for deg en rød løper rullet ut foran paret, les mer her Rød løper.

Kan alle komme på rett kjøl igjen? vil noen lure. Det ærlige svaret er: nei – dessverre.

Relevante innlegg:
Jeg har mistet følelsene
Jeg tør ikke ta det opp med ham
Jeg kan jo bare gjøre det slutt
Hva velger du å tenke på?
Ikke vent for lenge!

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut Sex og samliv Tankevekkere

«Jeg hadde aldri skjønt det før»

Love. Beautiful couple at home

Dette paret er til sin 10. og siste samtale. De tok kontakt fordi de var venner, ikke kjærester. Det første svangerskapet hadde kommet litt brått på, og de ble foreldre før de rakk å finne formen som kjærester. Og så hadde tiden gått.

I tiden før de søkte hjelp, irriterte de seg over hverandre stadig mer og snakket ikke så bra sammen lenger. Etter at han hadde møtt kolleger på fritiden mens hun var på reise, var hun blitt usikker på om hun kunne stole på ham.

Det ble raskt avklart at de to var oppriktig glad i hverandre. De hadde høy motivasjon for å få det bra sammen, og de ønsket fremfor alt å bli kjærester. Mens paret lærte kommunikasjonsteknikk og fikk hjelp til å forstå hverandre bedre, jobbet vi oss systematisk nedover listen med deres temaer: tillit, barneoppdragelse, seksualitet, ekteskap, likeverd.

Vi møttes annen hver uke. Da vi kom til temaet seksualitet, viste det seg at det var stillstand. Det kunne være en gang i året eller så. Begge hadde slått seg til ro med det – sa de. Men av en eller annen grunn hadde det havnet på listen. På oppfordring kunne paret beskrive hvor bra det hadde fungert i starten. Og hvor høy terskelen hadde blitt med tiden. Nølende kunne de også beskrive hvordan de kunne ønske seg det nå. På bakgrunn av dette laget vi en fremdriftsplan.

Trinn for trinn nærmet de seg hverandre. Han erkjente at dette var noe han hadde lengtet etter. Hun erkjente behov for bekreftelse på at hun var attraktiv. Det nye fokuset innebar flørting, humor og kjærtegn i hverdagen. De satte en dato for «debuten», og hadde avtalt å ikke ha for store forventninger. Herfra gikk det bare én vei.

Vi fullførte listen med temaer. Paret var enige om at de kommuniserte bra og forsto hverandre godt. Vi avsluttet pareterapien og avtalte å treffes for en oppsummering etter 3 måneder. Dette er den 10. samtalen. Når vi kommer til temaet seksualitet, ser hun undrende ut og sier at det virker som seksualiteten henger sammen med alt det andre:

«Jeg hadde aldri skjønt det før. Hvor viktig sex er for nærheten»

Slik kan en solskinnshistorie avsluttes. Når paret takker for seg, er jeg minst like takknemlig.

Relevante innlegg:
Kunsten å forføre
Utdrag fra en parterapi
Oppdrag parterapi

Kategorier
Historier

Hva skjer med ham når hun blir taus?

Del 2/2

I forrige samtale med paret, beskrev han hvordan det var for ham da de hadde det vanskelig og hun ble taus. I denne samtalen viser hun samme ydmykhet og interesse: hun ønsker at han skal føle seg forstått. Hun vil være der for ham.

Mannen sier de har ikke snakket om hvordan det var for ham før, han trenger å prate om det. Han forteller: «Jeg var fortvilet. Og jeg var redd. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre». På spørsmål svarer han at han ikke hadde noen han kunne henvende seg til for å få støtte eller råd. Han har følt seg helt alene med et overveldende stort problem: total avvisning. «Jeg følte meg maktesløs».

Han deler flere erfaringer der han har følt seg maktesløs. Han blir trist, hun stryker ham på kinnet og sier hun forstår. Han fortsetter og hun tar hånden hans. Paret er følelsesmessig på nett. Hun spør om han har tilgitt henne, og han svarer raskt: «Ja. Men jeg har ikke glemt det».

Jeg kommenterer hennes bekymring for at det fortsatt hender hun blir taus, og spør hvordan dette er for ham. Han tenker seg om før han svarer, han vil ikke at det skal bli feil. «Jeg blir ikke like redd og fortvilet nå. Vi har begynt å kommunisere bedre. Før kunne det vare i 2 uker. Nå varer det i kanskje 2 timer. Og så er det ikke like ofte».

Kvinnen har for lenge siden innsett at hennes strategi når det blir vanskelig, fortsatt er et problem. Som for å bekrefte sine intensjoner, spør hun om det er noe hun kan gjøre. Mannen lar ikke vente på seg: «Jeg trenger at du prater med med meg og ikke vender deg bort». «Jeg skal prøve å bli bedre på det», svarer hun.

Når hun kort etter spør om han tror det vil gå greit om hun ber om 10 minutters pause når det blir vanskelig, før hun prater med ham, blir det et prosjekt innenfor rekkevidde.

Jeg har tro på dette paret.

Kategorier
Historier

Hva skjer med ham når hun blir taus?

Del 1 av 2 innlegg

Et av parene jeg snakker med, har hatt behov for å gå tilbake i tid og snakke om det som har vært. Måten de har behandlet hverandre på, har skapt sår som må leges.

Denne gangen er det hun som velger tema; hun vil at vi skal snakke om hvordan det var for ham da de var unge og hadde det vanskelig – og hun ble taus. Hun sier hun var slem og hun vet det. Det hender hun blir taus fortsatt.

Før vi går i gang, forsikrer jeg meg om hennes intensjoner. Hun svarer overbevisende: «Han skal føle seg forstått. Hvis han vil prate, så er jeg der». Jeg spør om hun er forberedt på svar som kan gjøre vondt. Hun svarer overbevisende igjen: «Ja, jeg er forberedt på det verste». Hun sitter stødig i stolen.

Paret forteller at de hadde akkurat flyttet sammen. Det skjedde et eller annet som hun ble skuffet over, og hun benyttet seg av den strategien hun behersket: taushet. Hun ville ikke snakke med ham uansett hvordan han prøvde å nærme seg. I litt over en uke var det taust.

Tidligere har det ikke vært rom for hans opplevelse. Det er det nå. Mannen sier han opplevde henne som urimelig, og hun var ikke ydmyk. Han kunne ikke forstå hva hun ville. «Jeg lurte på om hun var der, på en måte, men fikk ikke svar». Han sier det gjorde ham redd, dette hadde han aldri opplevd før. Han visste ikke hvordan han skulle håndtere det.

Han som forteller, er lavmælt og behersket. Han har blitt oppfordret til å dele, og han deler. Hun har beklaget og sagt unnskyld, svarer begge på spørsmål. Hun plager seg med at hun fortsatt kan bli taus når det blir vanskelig. – Men nå varer det ikke like lenge. Selvinnsikt, erkjennelse og motivasjon er på plass; et godt utgangspunkt.

Når samtalen skal avsluttes, lurer hun på hvordan det var for ham. Til vår overraskelse, svarer han at det var bra, han kunne tenke seg å snakke mer om det. Drømmereaksjon! Han har tatt i mot hennes forsøk på å reparere. Hun har lykkes med sine intensjoner: hun har latt ham prate. Hun har vært der. Han har følt seg forstått.

Vi avtaler å fortsette med temaet neste gang vi treffes, se neste innlegg.

Relevante innlegg:
En god samtale om et vondt tema

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut Kommunikasjon Utroskap

«Da løsna det for meg!»

… sier mannen jeg har foran meg. Jeg snakker med paret for 3. gang etter at han tok kontakt fordi han hadde vært utro. 1. samtale besto av kartlegging, 2. samtale besto av å få en felles oppfatning av historien.

Overordnet mål er å gjenopprette tillit og komme videre. Hun ber om en samtale alene, og gir uttrykk for at hun opplever situasjonen som uutholdelig. Hun konkluderer med at hun ønsker å få forholdet til å fungere, og vi ser på hvordan hun kan holde ut i en uholdbar situasjon.

For kvinnen har det vært avgjørende at han erkjenner det han har gjort, snakker sant og tar innover seg hva det har gjort med henne. Hun er usikker på om han forstår, og i vår 3. samtale spør hun konfronterende: «Hva har vi to sammen, som er vårt? Når du har løyet for meg og vært sammen med henne, hva er det igjen, som vi to har felles?»

Etter samtalen vår sender jeg paret modellen «Walls & windows» som illustrerer grenseoppganger mellom et par og omverdenen. Her skjer det en positiv dreining i samspillet: HUN tar ansvar for å forklare ham hva hun trenger og HAN tar ansvar ved å lytte oppmerksomt. Og så skjedde dette:

«Da løsna det for meg!»

Mannen forteller at det gikk opp for ham hvordan han måtte «hente henne» opp og involvere henne i hans verden, dele med henne hva han opplever.

Dette er en mann som synes det er vanskelig å snakke om følelser og som har vært tilbakeholden i frykt for å bli avvist. I 3. samtale virker han lettet når han sier at han ikke lenger er redd for å bli avvist. Han sier hun forteller ham hva hun trenger og så gir han henne det. Dette innebærer at han må sette egne behov på vent, noe vi ble enige om i første samtale. Mannen forteller at de har inngått en avtale om at han skal si til henne fem ganger om dagen at han ønsker å leve sammen med henne, han skal si hvorfor og han skal mene det han sier. Han smiler og ser lettet ut – han ser ut som en det har løsnet for.

Når de skal gå, klapper han henne på armen og sier han gleder seg til de skal på stranda sammen. Redningsaksjon pågår.

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut

«Du har vært litt dominerende»

… sier han til samboeren sin. Mannen som tar bladet fra munnen, har gått i parterapi en stund.

Utgangspunktet var et destruktivt samspillsmønster, der begge kom dårlig ut. Til tross for sine analytiske evner og verbale styrke, følte hun ikke at hun nådde inn. Tvert i mot, ble han nølende og passiv. Det var ikke dette hun ville ha.

I samtalene hadde vi fokus på samspillet mellom dem; hva som ble sagt og gjort – og hvilke følelser som lå bak. Han slapp til like mye som henne, og hans meninger fikk like stor betydning. Frem vokste det en sikrere og tydeligere samboer. Det er når jeg kommenterer utviklingen, at han sier direkte:

«Du har vært litt dominerende»

I stedet for å benekte, forsvare eller gå til angrep, svarer hun kort og greit: «Ja». Hennes utvikling består blant annet av ydmykhet, respekt og tillit. Med dette som utgangspunkt, kunne han tre tydeligere frem. Det blir likeverd og balanse, og hun når inn med sitt budskap. Mer av dette, var det hun ville ha.

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut

«Jeg skal ikke gå fra deg»


Paret har hatt et turbulent forhold. Det har vært følelser av og på, intense samtaler og dager med taushet – inntil hun til slutt valgte å flytte ut. Med påfølgende fordeling av bolig og barn. Begge to håndterte det, og hun fikk avstand og frihet. – Men ikke det livet hun hadde ønsket seg, erkjente hun. Hun flyttet hjem igjen og paret søkte hjelp for å finne tilbake til hverandre.

De to hadde også en turbulent oppvekst. Som barn hadde de ikke alltid kunnet føle seg 100% sikker på at de var elsket og ønsket. Det gir grunnleggende usikkerhet og utrygghet.

Når jeg treffer paret denne gangen, forteller de at han dagen før «har surra» og brutt en avtale. Hennes tolkning var at hun ikke er viktig for ham. Hun blir skuffet og lei seg, men sender ut signaler om sinne, svarer «fuck deg» på melding og tar ikke telefonen når han ringer.

Han melder og ringer, og legger til slutt igjen beskjed på svareren der han uttrykker sin fortvilelse, ber om unnskyldning og sier at han er på vei hjem. «Jeg ble redd for at alt var ødelagt», sier han.

«Jeg tenkte ikke sånn», sier hun. Kroppsspråket utstråler empati. Hun ser direkte på ham:

«Jeg skal ikke gå fra deg»

Han møter blikket hennes. Jeg ser senene i tinningen hans stramme seg. Sterke følelser i omløp. Stillhet. Føttene deres berører hverandre forsiktig. En fysisk bevegelse som bekrefter budskapet. Hun skal ikke dra. Han tørker tårer.

Jeg bryter stillheten med å anerkjenne hennes treffsikre timing og valg av ord. Han vil trenge å høre det flere ganger, å se det i handling og over tid. Hun forstår tegningen.

Relevante innlegg:
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»
«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»
Tåler hun ham?

 

 

Kategorier
Familie Historier Hjelp fra samlivsterapeut

Samlivsterapeutens tilnærming

Unhappy at odds couple sitting on psychotherapy sessionHAN har beskrevet hvordan han opplever at hun bestemmer alt. HUN har sagt at hun opplever ham som egoistisk. Samlivsterapeutens tilnærming:

Til paret:
«Dere har begge beskrevet hvordan dere opplever den andre. Og så har jeg lagt merke til hva dere forteller at det gjør med dere. Det virker ikke som noen av dere har det godt i denne situasjonen.» Paret virker tynget av stundens alvor, og nikker bekreftende.

Til mannen:
«Du skulle ønske at hun ikke allierte seg med barna, at hun ikke snakket med dem før hun snakket med deg. Og så skulle du ønske at det kunne være mer variert hva dere gjorde i helgene; aktiviteter både for barn og voksne. Du skulle ønske at hun ikke bestemte så mye og at det ikke svingte så opp og ned med hennes dagsform, men var mer stabilt. Du vil gjerne bestemme selv hva du skal se på TV, siden dere har ulike preferanser. Er det riktig?» Mannen bekrefter.

Til kvinnen:
«Du skulle ønske at han tok mer ansvar. At han sto opp i helgene og at han ikke var så mye på PC’n. At han tok mer del i aktiviteter med barna og var frivillig med på familieaktiviteter. Du skulle ønske han tok initiativ, så du slapp å fortelle ham ting. Og du skulle ønske at dere var mer sammen om det. Stemmer det?» Kvinnen bekrefter.

Til paret:
«Dere gir begge inntrykk av å ha innsikt i hva som skjer mellom dere. Jeg er mer usikker på om dere har innsikt i hva som skjer i den andre. Det er noe vi kan se nærmere på. Hvis dere virkelig lytter til hverandre, vil dere kunne forstå hverandre bedre og komme nærmere hverandre. Det vil jeg gjerne hjelpe dere med.»

«Det kan høres ut som strukturen i familien har blitt uklar. – Hvis vi spurte barna hvem som var tettest i familien, hva ville de svare?» «Dem og moren» svarer mannen kjapt, og kvinnen bekrefter. Jeg tegner opp et «genogram»; en oversikt over familien. Rødt markerer alliansen mellom mor og barn.

«Både barn og foreldre trenger at de voksne er et team. At foreldrene sammen legger premisser og utøver myndighet. Det kan høres ut som det er ubalanse her, og vi kan se hvordan vi kan få pappa i posisjon, på en konstruktiv måte. Her må begge bidra; mamma ved å gi slipp på kontroll og pappa ved å ta ansvar. Det er ikke bra verken for små eller store hvis barna er i allianse med den ene forelderen, på bekostning av relasjonen til den andre. Og på bekostning av foreldreskapet og parforholdet». 

Paret er oppriktig glad i hverandre, innerst inne. Profesjonell hjelp og ny innsikt har gjort dem motivert for innsats. Prosessen videre handler om økt forståelse og bedre samspill. Vi søker utvikling på to diametralt forskjellige arenaer: følelsesmessig nærhet mellom de to, og familiestruktur mellom de fem. Endringer på den ene, medfører endringer på den andre. Hvis vi lykkes, blir det vinn-vinn.

I fortsettelsen treffer jeg paret hver uke. De vanskeligste temaene jobber vi med sammen. Hjemme prøver de å holde fokus, ta seg sammen og gjøre ting på nye måter. Hennes største utfordring skal vise seg å bli å tilgi. Hun er skuffet over mangel på ansvar, på grensen til bitter. «Det er ikke bare bare for meg å sette strek over alle de årene. Og det gjorde det ikke bedre at vi ikke kunne snakke sammen«. Til gjengjeld overrasker hun ham positivt, ved å involvere ham i alle spørsmål som gjelder dem som familie. Hun har forstått hjemmeleksen, og hun leverer. Dette gjør ham veldig positivt innstilt. Han viser nye sider; han står opp med barna i helgene, han tar initiativ til tur i svømmehallen og på bowling. Men hun er skeptisk og har vanskelig for å tro at det vil vare. Dette plager ham.

Det blir gjennombrudd den dagen vi bruker hele timen på hennes sår som ikke vil gro. Han sitter stille og lytter. Hun forteller om sine intensjoner for parforholdet og familien, om hvor alene hun har følt seg og hvor sint dette har gjort henne. Hun erkjenner at hun svinger veldig i humøret, og beskriver hvor krevende det er for henne å ta seg sammen overfor barna. Hun er full av dårlig samvittighet overfor dem, og anklager ham. Han gir henne tiden hun trenger, og lar være å gripe inn, forsvare og forklare. Etter å ha kjent på og gitt uttrykk for sterk frustrasjon, synker hun sammen og blir veldig trist. – Her trår han til; han trøster, stryker henne på skuldrene og sier han forstår. Fra sidelinjen ser det ut som han har fått en ny posisjon; han er inkludert og han er betydningsfull. Begge virker lettet når vi avslutter samtalen.

I tillegg til å ta mer ansvar i forhold til barna, ser han kona si i et nytt lys. Han behandler henne mer omtenksomt. Hun viser ham mer respekt. Paret anstrenger seg virkelig, og det er på tide å legge inn en lystbetont aktivitet. De får i oppgave å dra på drømmedate. Mens de planlegger, er det en ny tone mellom dem. Det er entusiasme og kreativitet, og han utbryter med glad stemme: «Dette blir nesten som i gamle dager!» Når hun smiler er det uforbeholdent, ingen bitterhet å spore.

Paret har fått et nytt utgangspunkt. Men samspillet er fortsatt veldig sårbart; de må tviholde på alenetid og regelmessige samtaler for å opprettholde den følelsesmessige nærheten. Han må opprettholde ansvar og aktivitet, og hun må holde på den nye alliansen. I tillegg må hun være bevisst på å ikke falle tilbake i gamle tankemønstre, og våge å tro på at det varer. Det bør vare.

Relevante innlegg:
Hva trenger du for å tilgi?
«Der er kjæresten din!»
Styremøte hver søndag
«Menn er undervurdert som fedre!»
Det er ikke godt nok for meg
Ikke glem mannen din
Jeg har mistet følelsene

 

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut Kommunikasjon

«Dette blir jo nesten litt kleint, da»

…. sier kvinnen foran meg. Hun og samboeren har fått en oppgave jeg av og til gir til par for å komme over i et spor med anerkjennelse. – Hvis det er lenge siden sist, kan terskelen være høy.

Paret har fått et ark med eksempler på setninger om hva man setter pris på hos den andre. De skal velge et avtalt antall setninger og si dem til hverandre. Det er enklere når noen andre har laget alternativene. Samtidig blir det ekte, for man velger selv hva man vil si. Etter å ha trent på dette, blir terskelen lavere for å gjøre det hjemme.

Par som vil gjøre en innsats for forholdet, svelger unna kleinhet og ser på hverandre og sier:

Hun:
«Takk for at du hørte på hvordan dagen min var»
«Det betyr utrolig mye for meg når du er så flink med ungene»
«Du lukter så godt»

Han:
«Takk for at du lagde middag. Det smakte nydelig»
«Du kysser så bra»
«Takk for at du er en sånn kjempeflink mor»

-Er det rart jeg påstår å ha drømmejobben…?

 

Relevante innlegg:
Har du sagt det til ham?
Det passer egentlig aldri

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut Kommunikasjon

«Jeg prøver på min måte»


Et par jeg snakker med, har tatt forholdet til et nytt nivå. Hun er den som tenker og analyserer. Hun vet hva hun vil si, og ordene faller lett. Han trenger å tenke seg om, og han er redd for reaksjoner. Noen ganger blir hun fryktelig frustrert over hva han sier eller måten han sier det på, og har forslag til hvordan han kunne gjort det annerledes. Det blir masse følelser og vanskelig for begge. Dette gjør ham usikker.

Det paradoksale er at hun ønsker ikke en usikker samboer. Hun vil at han skal ha selvstendige meninger. At han skal ta aktivt del i samtaler, engasjere seg og bidra med forslag til løsninger. Til nå har han forsøkt å unngå det.

Ny strategi innebærer at når han kjenner den gamle frykten, skal han se direkte på henne og innlede setningen slik: «Jeg prøver på min måte…» før han gir uttrykk for det han vil si. Denne introduksjonen er et signal til henne om at hun ikke skal mene noe om formen, men forholde seg innholdet i det han vil si. – Og til at han nå bidrar til et nytt samspill. Kvinnen valgte selv hva som skulle være hennes respons når han tester ut den nye strategien; hun ville svare: «Jeg lytter!»

Paret får i oppgave å trene hjemme, og vi jobber med andre temaer en periode. Når vi etter noen uker vender tilbake til samspillet, spør jeg paret om nye strategier er etablert. Hun svarer raskt: «Ja! Jeg svarer at jeg lytter hver gang!» Han rynker pannen, tenker seg om og svarer: «Ja, jeg synes det. Jeg har flere ganger sagt at jeg prøver på min måte. Og hun lytter».

Jeg gleder meg til neste nivå.

Relevante innlegg:
«Jeg er ikke god på å snakke om følelser»
Raushet
«Jeg er ganske god på å ikke misforstå»