Forfatter: trine.huseby

Et par jeg snakker med, beskrev en helt uvanlig mulighet for helt vanlige par.

De har levd sammen i flere år. De har fått to barn og kjenner hverandre godt. Jeg vil betegne dem som et helt vanlig par. Hvis noe skiller dem fra andre par, måtte det være en utrettelig vilje til å gjøre en innsats for parforholdet. I den sammenheng var det jeg ble kjent med dem. De forteller:

Hun hadde foreslått for ham at de skulle gå på date og late som om de møttes for første gang. De skulle leve seg inn i rollene som fremmede og han skulle sjekke henne opp. Han syntes det hørtes veldig skummelt ut. Og litt spennende. Etter noen måneders betenkningstid sa han ja. De avtalte å dra til en bar i nabobyen, hvor det var liten risiko for å møte kjente. De ordnet barnevakt og booket hotellrom.

Kvelden før date’n spurte hun om de skulle avtale litt, så det ikke gikk galt. Han kjente prestasjonsangsten stige og spurte hva hun tenkte på. Hun sa at hun ikke ville kle seg ut. Han lurte på hva hun mente, og hun svarte: «Hvis jeg kommer som sykepleier, kommer jeg ikke i sykepleieruniform.» Han slappet av. Ingen kleskode, altså. Hun la til: «Og så kommer jeg til å drikke litt før vi møtes.» Han samtykket. De avtalte tid og sted. Hun la til: «Hvis det ikke funker, kan vi jo bare kaste inn håndkledet. Det er jo bare oss.» Han tenkte at det kunne bli hyggelig – uansett.

De skiltes som vanlig på morgenen og gikk hver til sin jobb. Hun leverte barna hos barnevakten. De dro inn til byen hver for seg. Hun hadde lagt inn tid til shopping, og avsluttet med et glass vin i en ukjent bar med lite folk. Hun var spent og nervøs. Hun gikk til avtalt møtested en halvtime før tiden og bestilte enda et glass. Bartenderen var veldig hyggelig. En fremmed satt og betraktet henne.

Han hadde dresset seg opp i skjorte og slips for anledningen. Han drakk en halvliter på en ukjent bar og satt og så på folk. Han lurte på hva han hadde begitt seg ut på. Han var langt fra noen skuespiller. Og han visste at hun hadde forventninger. Han minnet seg selv på retrettmuligheten og pulsen sank. Han fikk lyst til å overraske henne og se hva han kunne få ut av det.

De hadde misforstått hverandre med hensyn til tiden. Hun ble sittende i baren og blomstre. I stedet for å bli frustrert som hun vanligvis ville blitt, tenkte hun at dette var en del av hans strategi. At han hadde valgt å være en uvøren type. Komme slentrende inn, for sent. Hun bestilte enda et glass.

Han fikk øye på henne med én gang. Hun satt lett synlig og var opptatt med mobilen sin. Han gikk direkte bort og spurte om det var ledig ved siden av henne. Hun svarte ja, men virket reservert. Bartenderen og mannen som hadde betraktet henne, fulgte interessert med.

Han spanderte drikke og etter hvert noe å spise, og de pratet. I kjent antrekk, kjent stemme og kjent kroppsspråk. Men innholdet var ukjent. Han fortalte at han var lege. Hjertekirurg, for å være presis. Hun hadde tusen spørsmål og han svarte saklig. Hun var instruktør på Elixia, og hadde ikke vanskelig for å holde samtalen i gang. Hvis det ble en aldri så liten pause, sa hun at hun måtte på toalettet og ba ham passe sakene hennes. Etterhvert spurte bartenderen om han skulle sette alt på samme regning. Hun insisterte på å betale selv.

De snakket om andre gjester i baren, om medisin, livssyn, politikk og livsstil. Han ville gjerne ha treningstimer. Med henne som instruktør. Hun kommenterte at han så veltrent ut, hun kunne ikke forstå at han trengte instruktør. Begge moret seg kostelig. Senere på kvelden tilbød han seg å gjøre opp regningen og følge henne hjem. Hun var ikke lenger reservert, og takket uforbeholdent ja.

Ofte er det slik at den ene tar mest plass i forholdet. Det trenger ikke være et problem hvis den andre trives med lavere profil. Eller hvis det varierer.

Problemet oppstår hvis begge har samme behov for oppmerksomhet mens den ene tar mest plass. Det vil gi ubalanse og det som kan skje, er at den som tar minst plass, avfinner seg med situasjonen og blir ensom i parforholdet. Det vil ikke gagne noen.

En avklaring kan vise om justeringer er nødvendig. Det som kreves, er at én stiller spørsmålet. Ofte blir det den som er redd for at det er han/henne som tar mest plass; den andre er gjerne redd for å skape reaksjoner ved å ta det opp.

Sett av tid, det vil ofte være behov for å utdype i etterkant. Ta frem penn og papir og skriv ned hvor mange prosent du mener du tar plass i forholdet (hvis man gjør det muntlig, er det fare for at den andres svar blir påvirket av den første sitt). Del det med hverandre og kommenter.

I verste fall blir det ubehagelig. Fordelen er mulighetene det representerer. Uønsket skjevhet er mulig å korrigere. Den ene slipper å være redd for å ta for mye plass, den andre slipper å være ensom i parforholdet. Dere er på nett og med gode muligheter for bedre balanse.

«Men jeg har vunnet deg én gang for alle, jeg.»

Dette provoserte kvinnen. Hun opplevde å bli tatt for gitt og at han ikke ville forholde seg til et felles problem. Hun ville ikke bli omtalt med en slik eiermine. Som terapeut oppfattet jeg ganske snart at her var det ikke snakk om samlivsbrudd. Men de to hadde en jobb å gjøre.

Mannen ble rådet til å vurdere om han kunne bli oppfattet som låst og ikke villig til å vurdere muligheter for endring, ved å slå fast at «sånn kommer det til å bli.» Kvinnen ble rådet til å vurdere om det kunne oppfattes som en trussel når hun ga uttrykk for usikkerhet i forhold til fremtiden.

Resultatet kan bli at han vinner henne for all fremtid.

Mange par har en felles oppfatning om at ekteskapet er for evig. Et forhold basert på en slik trygghet, er et privilegium. Man bør imidlertid være varsom med å bruke tryggheten på en måte som utfordrer viljen og valget. Et paradoks å tenke over?

En kvinne hadde sett «Jakten på kjærligheten» og ble inspirert av bonderomantikken. Neste gang hun og mannen skulle gå tur, foreslo hun at de skulle ta meg seg et par øl og finne et fint sted i skogen. Nølende ble han med.

De fant et sted med tømmerstokker og satte seg. Etter det hun karakteriserer som «en kort stund», hadde han drukket opp og ville gå videre. Nølende ble hun med. Der hun gikk med en halvfull ølflaske i hånden midt på lyse dagen, ble hun plutselig redd de skulle møte noen.

Kvinnen smiler mens hun forteller. Hun høres ikke skuffet ut, som mange ville blitt. «Når vi går tur, går han for å trene. Så det ble sikkert helt feil med øl. Neste gang må vi planlegge litt mer».

Mannen er heldig. Hun inviterer til romantisk tur, blir glad når han blir med. Blir ikke sur når han vil gå, ser det komiske i situasjonen. Forstår hvordan han tenker, vil ikke slutte å ta initiativ. Neste gang vil hun bare planlegge litt mer.

Det er en grunn til at hun ikke slutter å ta initiativ. HUN vil på tur og HAN vil bli med. En dag blir det full klaff for begge!