«Etter flere år sammen, har det vokst frem et behov hos meg for at mannen min og jeg kommer nærmere hverandre. Vi har ikke lenger så mye felles og jeg føler sjelden at vi er helt på nett. Det er ingen tvil om at vi er glad i hverandre, men vi har nok veldig ulike behov når det kommer til fortrolige samtaler. Jeg har tenkt på dette ganske lenge, og foreslått å oppsøke noen å snakke med. Mannen min er veldig kritisk til «terapeuter». Men aller mest tror jeg han er redd for hva det ville innebære. Jeg tror ikke jeg vil komme noen vei med å presse ham, men det er veldig lite tilfredsstillende å fortsette som nå, uten utsikter til bedring. Hva råder du meg til?»
Til kvinnen som ønsker å komme nærmere mannen
Først vil jeg anerkjenne ditt ansvar for parforholdet. Når to mennesker er glad i hverandre og har levd sammen så lenge at parforholdet ikke lenger går på skinner, er det helt nødvendig at noen tar ansvar. Det gjør du. I stedet for å gi opp, som noen ville gjort. Eller «se det an», som mange velger. I min praksis ser jeg hva det ofte fører til.
Det er ikke uvanlig at par er i utakt i forhold til når det trengs en innsats for parforholdet. Hvis den som uttrykker dette behovet ikke blir møtt, er det ofte bare et spørsmål om om tid før hun eller han mister motivasjonen for å bli i forholdet. Når den andre skjønner alvoret, kan det være for sent.
Den som avviser et slikt initiativ, tar en kjemperisiko
Det bør mannen din bli oppmerksom på. Hvis han leser dette, vil han trolig bli urolig. Det kan være skremmende å tenke på at:
- Hun har savn i forholdet; hvor omfattende er det? Hva vil det kreve av meg? Vil jeg strekke til?
- Hun har tenkt mye på dette; vil jeg bli konfrontert og anklaget?
- En vilt fremmed kan spørre og grave i personlige anliggender, orker jeg det?
- Blir jeg presset til å snakke om ting som gjør meg usikker?
- Hva om vi bare roter det til og det blir enda verre?
Jeg har møtt mange menn som i første samtale har gitt uttrykk for skepsis eller at de er ukomfortable. Jeg ser på denne direktheten og åpenheten som en styrke; det er starten på en samtale preget av gjensidig respekt. Å møte opp på tross av skepsis, er også et signal: her er ikke likegyldighet, her er en som vil være med der det skjer. Dette blir gjerne starten på flere samtaler der vi har dugnad for at paret skal få det bedre. Nesten uten unntak forsvinner skepsis og ubehag etter første samtale. –Men hvordan kan man vite det hvis man ikke har forsøkt? Eller hvis man har vært så uheldig å gjøre en negativ erfaring? I så fall håper jeg det er mulig å gi det en ny sjanse.
Råd til deg som ønsker samtaler
Det er avgjørende at han forstår hvor viktig dette er for deg. For parforholdet. For ham. NÅ. Det kan nesten ikke sies tydelig nok, derfor anbefaler jeg at du får ham til å «kvittere» for at han har forstått budskapet ditt. Si det så tydelig du kan og spør hva han har oppfattet, jfr. Tale-/lytteteknikk Jeg er i utgangspunktet ikke tilhenger av press, men erfaring tyder på at det kan være nødvendig i slike situasjoner, jfr. Å være ensom i et parforhold Hvis han fortsatt ikke vil være med, foreslår jeg at du oppsøker noen å snakke med på egen hånd. Herfra er utfallet mer usikkert.
Råd til den som ikke ønsker samtaler
«Det er veldig lite tilfredsstillende å fortsette som nå,» kan i løpet av noen måneder gå over til «Det er uaktuelt å fortsette.» Tar du den sjansen?
Bli i det minste med til én samtale, som en test. Vær ærlig på din motstand. Sjekk ut hvorfor dette er så viktig for din kone. Spør hva hun ser av potensial. Be terapeuten være konkret på hva dere kan få ut av det. Mange har blitt positivt overrasket. Sannsynligvis har du mer å vinne enn å tape.
