Hva skal til for at det blir en bra dag for DEG?

red poppy panorama
Hvem skulle ikke ønske å få det spørsmålet dagen før 17. mai? Et drømmespørsmål! Som gir deg mulighet til å tenke gjennom hva du har lyst til, hva du ønsker deg, hva du setter pris på.

Vel, kanskje det er urealistisk å tro at man skal få det spørsmålet. MEN – det er ikke urealistisk å gi det… Du kan vende deg mot din kjære og stille ham/henne spørsmålet: “Hva skal til for at det blir en bra dag for deg?”

Gratulerer med morgendagen!

 

Sex eller mobil?

junges paar zuhause liest mit smartphone und tablet-pc

RFSU’s undersøkelse slår fast at kvinner setter mobilen høyere enn et godt sexliv. Nå bør riktignok slike undersøkelser sees i en større sammenheng. Veldig mange par jeg snakker med, opplever imidlertid at seksualiteten har endret seg med tiden. Det kan være at sex ikke lenger har prioritet, at det er mindre lyst og spenning, at de er i utakt på ønsker og behov. Hvis den ene ikke er fornøyd med sexlivet, er sjelden den andre det heller.

Det kan handle om forventninger og dårlig samvittighet og om ulike former for savn. Mange vet lite eller ingenting om hvordan den andre har det i forhold til temaet sex. Akkurat som jeg hjelper par med andre temaer, hjelper jeg dem med dette:

  • Dele med hverandre hva man ønsker seg og har behov for
  • Prøve å forstå hverandre bedre
  • Bli oppmerksom på hva seksualiteten betyr for et parforhold
  • Avklare hva slags nivå som passer for det enkelte par

Erfaring viser at det er mye å hente på slike prosesser; ofte kan begge parter bli mer fornøyd. Kanskje er mobilen et symptom på at temaet burde på dagsorden?

Relevante innlegg:
Han ønsker sex
Hun har lyst til å ha lyst

Kommunikasjonskurs? Nei takk.

For noen år siden var to av mine venner på kommunikasjonskurs med sine ektefeller. De var på ulike kurs, men begge parene var veldig fornøyd med utbyttet; de snakket om «før og etter» kommunikasjonskurset. Dette ville jeg ha med meg mannen min på.

Familien satt i bilen på vei hjem fra hytta. Barna holdt på med sitt i baksetet. Vi hadde god tid, det var bra stemning, vi pratet om løst og fast. Jeg fant ut at det var en god anledning.

«Du? Jeg har tenkt på at jeg gjerne vil at vi skal dra på kommunikasjonskurs. På Modum Bad.» Jeg refererte til våre venners erfaringer. «Det er ikke fordi jeg synes vi har så store problemer, altså. Men jeg vil gjerne investere i forholdet vårt. Jeg tror vi har potensial for noe mer, og det potensialet vil jeg gjerne ta ut.»

Mannen min stilte spørsmål og jeg svarte. Han var skeptisk. Jeg beskrev kursopplegget og la til: «Det var ikke så dyrt for en helg, heller.» Jeg tror det var da han fant ut at han måtte være tydelig:

 «Vet du hva? Jeg ville ha betalt for å slippe å dra, jeg»

Jeg ble taus. Trist. Tankefull. «Det synes jeg var dumt. For da går vi glipp av den muligheten. Det er jo ikke noe jeg kan dra på alene. Men jeg skjønner at det er en sånn ting man ikke kan presse noen til. Så da må jeg bare forholde meg til at du ikke vil.» Det skal ikke stikkes under en stol at stemningen i bilen sank litt.

Noen dager senere kom mannen min hjem fra jobb. Han sa han hadde dårlig samvittighet. Han hadde tenkt på det jeg sa om å investere i forholdet; han ville jo også det. Samme dag hadde han lest en reportasje i Dagbladet om et par som hadde vært på samlivskurs. Han sa: «Jeg har tenkt på det. Det er greit, vi kan dra. Men da må du skynde deg og melde oss på, før jeg angrer.» Lucky me.

Begge syntes at dette var noe privat og personlig, og vi fortalte ikke til noen at vi skulle dra. -Tenk om noen trodde vi hadde skikkelige problemer. Men mannen min skulle få kjørt seg. På arbeidsplassen hans pleide de til vanlig ikke å prate om hva man foretok seg i helgene. Men akkurat den fredagen vi skulle på kurs, ble det tema i lunsjen: «Hva skal du i helgen, da?»

Som om ikke det var nok: i det vi svingte inn på parkeringen hvor kurset skulle arrangeres, ringte en venn. Mannen min veide for og mot, og bestemte seg for å svare. I det vennen skulle til å avslutte samtalen, spurte han: «Ja, hvilke planer har du i helgen, da?» Mannen min fortalte forlegent hva vi skulle; “ikke fordi vi har store problemer, altså…”

Vi deltok på kurset og var enige om at det var ikke farlig, det var ikke flaut og det var veldig lærerikt. De første dagene etter vi kom hjem og skulle bruke den nye tale-/ lytteteknikken, var det jeg som gikk i surr og mannen min som husket hva vi hadde lært. Etter hvert er tankemåter endret og teknikker etablert. Vi trår fortsatt feil, men har et felles utgangspunkt. Vi snakker også om «før og etter» PREP-kurset.

 

Hvem leser om samliv?

Book with heart shape pages

… i pressen, i bøker eller på nettet? Har vi noen fellestrekk?

Jeg tror vi har et felles ønske om et godt parforhold. Og så tror jeg vi håper på informasjon om hvordan vi kan det og gjerne inspirasjon til å foreta oss noe som vil gjøre en forskjell. Noen ganger kan man kanskje være heldig å finne nettopp dette.

På et annet nivå tror jeg vi håper å finne forståelse.  –Noen som forstår hvordan det er å være meg i parforholdet. Aksept for at det er greit å være som jeg er og gjøre som jeg gjør. En bekreftelse på at det er naturlig å tenke og føle som jeg gjør.

Innerst inne kan det også hende vi ønsker at noen har beskrevet eller forklart parfenomener så brilliant at hvis vår kjære leste det, ville hun/han få en skikkelig AHA-opplevelse og endelig forstå meg og innse at hun/han måtte gjøre ting annerledes, så det ble godt å være meg og så vi igjen fikk det fint sammen.

Jeg tenker dette er uttrykk for at vi klarer å se for oss at vi kan få det bedre sammen; et veldig godt utgangspunkt. Problemet oppstår når vi aller helst ser for oss at det er vår kjære som skal få innsikten og foreta endringen. Vi har hørt det før, og vet det egentlig veldig godt: «Du kan ikke endre andre enn deg selv.»

Så rykker vi tilbake til start; det er jeg som leser om samliv, jeg som får ny innsikt og jeg som må endre meg – uten å vite om jeg oppnår resultater i parforholdet mitt. Denne erkjennelsen kan nesten ta motet fra en stakkar. Jeg vet at noen føler seg ensomme i denne situasjonen; alene om å ta ansvar for parforholdet. Noen synes det er blodig urettferdig. Her kan jeg bidra med innspill:

  1. Det kan hende det er urettferdig, JA.
  2.  Det trenger ikke være ensomt.
    Det å alliere seg med noen, kan gjøre en forskjell. Ved å inngå avtale med en venn, en slektning, en kollega eller en fagperson om et personlig «endringsprosjekt,» får man en motivasjonsfaktor utenfor seg selv. Det kan også ha en kontrollfunksjon; noen spør hvordan det går med «prosjektet» og man føler seg mer forpliktet. Erfaring viser at det er mer motiverende å jobbe med seg selv når man involverer noen som vil en vel.

3. Det er mulig å få til endringer.
I mitt arbeid har jeg stadig gleden av å se mennesker som vil noe og som jobber systematisk med det, oppnå resultater. Dette er noe av det som gjør arbeidet mitt så meningsfylt.

Vi som leser om samliv har nok også partnere som ønsker et bedre parforhold. Vi har bare ulike måter å forholde oss til det på. Jeg skriver på et innlegg der jeg vil dele personlige erfaringer fra den gangen jeg tok initiativ til kommunikasjonskurs for mannen min og meg.

Fortsettelse følger…. Les her

Leie-effekten

Beautiful couple holding hands at sunset

 Hva tenker du når du ser et par som går hånd i hånd? At de er nyforelsket? Det kan godt hende.

Det finnes imidlertid andre, mindre kjente årsaker til at par leier. Nemlig ”leie-effekten.” Noen par leier av samme grunn som man setter på gifteringen.

De leier for å:
  • Markere at de har tatt et valg
  • Minne hverandre på alliansen
  • Kjenne nærhet og fellesskap
  • Vise andre at de hører sammen

De leier når de går tur, de leier i byen og de leier når de kjører bil. Det er ikke følelsene som styrer leiingen. Det er viljen. De leier ikke fordi de har det bra. De har det bra fordi de leier. Dette er ”leie-effekten.”

Hvis man ikke har for vane å leie, kan terskelen for å ta den andres hånd, være høy – man kan nærmest få elektrisk støt når hendene møtes: ”Hjelp, hva betyr det?!”  ”Skal vi snakke om det, eller bare gå og kjenne på det begge to..?” Det fysiske møtet betyr noe. Det rører ved sjelen, på samme måte som når vi ser hverandre inn i øynene uten å si  noe. Mange par lengter etter å røre ved hverandres sjel. Og mange ønsker å ”få støt” ved fysisk berøring. Når du har knekt ”leie-koden,” har du tilgang på både å berøre og å ”gi støt.”

Hvis dere ikke pleier å leie, gjør et stunt! Ta ektefellen, samboeren eller kjæresten sin hånd og se hva som skjer. Lettere tilgjengelig spenning finnes ikke. Snakk om det eller la være, det skjer garantert en følelsesmessig reaksjon. Hos nybegynnere, vel å merke. Hos oss som har knekket koden og leier regelmessig, gir det ikke samme kicket. Men det har samme effekt som med gifteringen. Hver gang. En jeg kjenner og kona hans har dratt det enda lenger; de ”tvangsleier.” De har kort vei til jobb og pleier å spasere sammen om morgenen, hånd i hånd. Med to små barn som skal leveres i barnehage, nistepakker som skal smøres og arbeidstid å overholde, kan det hende det blir litt hektisk. Når de har kranglet, tvangsleier de. Leie-effekten uteblir ikke.  De markerer at de har tatt et valg.  De minner hverandre på det de har sammen. De kjenner fellesskap. De viser andre at de hører sammen.

Leiingen er smittsom. Stadig flere par oppdager ”leie-effekten.” Den koster ikke noe – bare innsikt og mot.  God tur!

Hva er deres potensial?

Beautiful young couple standing on the beach and holding hands
Et par som som hadde samtaler hos meg, ønsket hjelp til å få et bedre parforhold. Gjennom flere samtaler snakket vi om det som var vanskelig, hva som var viktig for dem og hva de ønsket å jobbe med. Som med par flest, gikk det litt opp og ned. Noen ganger fikk de til å strekke seg litt lenger, være mer imøtekommende mot hverandre og gjøre ting på nye måter. Andre ganger såret de hverandre, tenkte mest på seg selv og gikk i gamle feller.

Paret hadde en periode samtaler hver for seg. I en individualsamtale med kvinnen, oppsummerte hun for seg selv:

  • Jeg vil ikke gi opp forholdet
  • Jeg stoler ikke på alt det mannen min sier
  • Jeg kan ikke forandre ham

Kvinnen strøk hånden over pannen og sukket. Jeg spurte henne: ”Hva er deres potensial?” Kvinnen gjentok spørsmålet for seg selv. Hun svarte at hun så ikke noe potensial.  Hun la til at det var et fælt spørsmål.

Paret hadde begge gitt uttrykk for at de ønsket å få hjelp til et bedre parforhold. Mitt ansvar som samlivsterapeut er å hjelpe paret med dette ønsket. Noen ganger innebærer denne hjelpen å opprettholde håpet.

Kvinnen ble minnet på at de begge hadde uttrykt ønske om å styrke parforholdet; det innebærer i seg selv et potensial. Dette ønsket representerer håp. Regelmessig fremmøte hos samlivsterapeuten representerer vilje. Jeg foreslo for kvinnen at vi tre sammen skulle lete etter deres potensial. Kvinnen sa det var mye bedre å tenke på denne måten.

Historien illustrerer at det kan være vanskelig å forene forventninger, erfaringer, håp og realiteter. I mangelen på oversikt, kan kanskje dette spørsmålet sette en på sporet:

Hva er deres potensial?

Utroskap – hvor går grensen?

Reporter photographing a famous vip couple on a romantic date - Detective inquiring in a couple betrayal

Tradisjonelt har grensen ved utroskap gått ved sex –Men hva hvis jeg har en veldig nær venn?  Eller en kollega  jeg liker spesielt godt?  Dette er spørsmål jeg får fra mennesker som slites mellom forpliktelse og tiltrekning, samvittighet og spenning.  Det kan være veldig vondt og veldig godt på samme tid.

Professor i psykologi, Frode Thuen, definerer utroskap ut fra emosjonell involvering.  Dette gjør at mange flere vil havne i kategorien «utro.»  Samtidig gjør det spillereglene klare og mye enklere for et par å forholde seg til.

Varselklokkene bør ringe hvis du:
  • Er mer fortrolig og åpen med den andre enn med partneren din
  • Diskuterer negative følelser og intime detaljer om parforholdet ditt med den andre, men ikke med partneren
  • Prøver å holde forholdet skjult for partneren
  • Bevisst prøver å redusere betydningen av forholdet til den andre

«Hvis du i tillegg er forelsket i den andre, eller du opplever at det er en seksuell spenning mellom dere, har du sannsynligvis krysset grensen eller er i ferd med å gjøre det.  På dette stadiet er det ikke lenger «bare vennskap.»  Det er blitt noe mer, det er blitt en relasjon som truer ditt parforhold.

Legg merke til at en forelskelse, isolert sett, ikke innebærer at du har krysset noen grense.  Det er først når denne følelsen blir kombinert med fortrolighet overfor den andre og hemmeligholdelse overfor partneren, at det er rimelig å betrakte det som en form for utroskap.»

-Hva da hvis jeg er mer fortrolig med den andre enn med partneren min, uten at jeg er forelsket eller seksuelt tiltrukket?  Eller hvis jeg holder relasjonen hemmelig for partneren min, uten å være forelsket eller seksuelt tiltrukket?  I følge Thuen betyr det at du ikke er utro, men at du muligens er illojal overfor partneren din.

Du kan lese mer om utroskap i «Utro» av Frode Thuen (2006).  Dersom du ønsker å diskutere definisjonene med kjæresten din, kan det være klokt å sørge for en god ramme for samtalen:
  • Finn et passende tidspunkt der begge er innstilt på samtale (ikke for sliten, for trøtt, for sulten eller opptatt med noe annet)
  • Forsøk å legge til side følelser og å være rasjonell
  • Forsøk å være interessert og lyttende til hva kjæresten din tenker og mener

Denne samtalen burde alle par ta på et tidlig stadium.  Hvis man ikke har gjort det tidlig – kommer det heldigvis nye muligheter.

Relevante innlegg:
Går det an å forebygge utroskap?
Møtte ekskjæresten og fikk hjertebank

Barneoppdragelse – på din eller min måte?

Angry Upset Family Having Argument At Home

Uenige om barneoppdragelse? Den ene for mild og den andre for hard? Begge vil det beste for barna, men er uenige i fremgangsmåten? Dette er veldig vanlig; jeg møter mange foreldre som strever med det samme. Som regel er hverken den ene eller den andre måten i rendyrket form, den beste for barna. Til stor overraskelse for mange mødre og fedre. Oftest er det en kombinasjon av «den myke» og «den harde» måten. Et begrep som illustrerer dette godt, er «jernhånd i silkehanske.»

Jernhånden symboliserer foreldrenes myndighet og besluttsomhet. Foreldrene er kompromissløse i det de har bestemt. De lar seg ikke vippe av pinnen av barnets argumentasjon eller dårlig samvittighet. (Det er selvfølgelig mulig å revurdere og ombestemme seg, det er ikke det vi snakker om her). Silkehansken symboliserer den kjærlige og omsorgsfulle måten myndigheten blir utøvet på. Myndigheten blir ikke utøvet av hensyn til foreldre som tenker mest på seg selv eller som har behov for å demonstrere makt – den blir utøvet av hensyn til barnets beste – på lang sikt. En slik kjærlig og omsorgsfull måte å utøve myndighet på, vil gjenspeiles i stemme, ansiktsuttrykk og kroppsspråk.

Eksempel: Jørgen og foreldrene er på kjøpesenter. Jørgen spør om å få et spill han ønsker seg. Foreldrene kan si ja eller nei. Noen foreldre sier nei, men gir allikevel etter for press. På sikt vil dette være veldig uheldig for Jørgen. Han vil lære seg en forhandlingsmetodikk og et samspill som ikke er til sitt eget beste, selv om han oppnår å få spillet her og nå. I tråd med «jernhånd i silkehanske,» kan foreldrene, som ikke har tenkt å kjøpe spillet, svare noe sånt som: «Jeg skjønner at du har veldig lyst på det spillet, vennen min. Det var et veldig spennende spill. Men jeg har bestemt meg for å ikke kjøpe noe spill nå. Det var dumt for deg, men du får heller ønske deg det neste gang du skal få noe. Vil du at vi skal se mer i denne butikken, eller skal vi gå videre nå?»

Det som ofte skjer uten at foreldrene er bevisste på det, er at hvis den ene (oftest pappa) synes at den andre (oftest mamma) er for mild overfor barna, så kompenserer den ene med å bli enda hardere. Eller omvendt; den andre kompenserer med å bli enda mildere. Det er vanskelig å si hvor det hele startet, men det er av underordnet betydning. I det øyeblikk foreldrene får innsikt i denne dynamikken, kan de gjøre en snuoperasjon i sin tilnærming til barnet:

  • Den som pleier være mest mild, forsøker å bli mer «jernhånd»
  • Den som pleier være mest hard, forsøker å bli mer «silkehanske»                                            

I sin streben etter å få til dette, kan foreldrene fort falle for fristelsen å observere hverandre med kritisk blikk og anklage hverandre for ikke å få det til 100%. Ikke gjør det. -La det heller gå sport i at begge jobber mot hvert sitt mål, til deres felles barns beste. Klarer foreldrene det, vil effekten for barnet være som Kinderegget:

  1. Samkjørte foreldre                                                                                                      
  2. Tydeligere grenser                                                                                                                  
  3. Mer kjærlighet og omsorg

Lykke til med barneoppdragelse «på VÅR måte!»

Relevante innlegg:
Foreldresamtalen
Streng pappa / ettergivende mamma
Han er for streng med barna!

Barneoppdragelse – konkrete råd

happy friends having fun together
Som ung mor fikk jeg et råd av en annen mor som hadde eldre barn.  Det har vært til oppmuntring gjennom mange vanskelige situasjoner:

«Husk at man vokser med oppgavene!»

Mange foreldre jeg har snakket med, har hatt glede av boken «De utrolige årene» av Webster-Stratton (2007).  Den tar for seg konkrete problemer og gir konkrete råd, om for eksempel:

  • Barn som «ikke hører»
  • Straff og belønning
  • Leggerutiner
  • Stjeling
  • Lyving
  • Sengevæting

Fake it till you make it!

Couple in Love like in a Movie
Kommunikasjon er en utfordring i alle parforhold.  Mange opplever at partneren ikke forstår dem og ikke gir den responsen de ønsker.  Noen par er grunnleggende uenige i viktige prioriteringer, og kommer ikke i mål med kompromisser.  Når situasjonen oppleves uholdbar, hender det at det går på respekten løs.  Det mange forteller når de kommer til samlivsterapeuten, er at de krangler og at samtalene låser seg.

Gjennom samtaler med paret kan terapeuten kommentere og problematisere og på denne måten speile tilbake til paret hvordan kommunikasjonen dem i mellom virker.  Å se på kommunikasjonen med nye øyne, kan gjøre bildet mer nyansert.

Det hender par erkjenner at hvis de skal få til kommunikasjonen, må begge gjøre noen grep.  Hvis man opplever at den andre forstår og er villig til å gjøre forandringer, kan det virke ganske motiverende.  Så langt går det greit.  Vi kan snakke konkret om hva man ønsker av endringer.  Det kan handle om kvinnen som ønsker at mannen i større grad skal gi uttrykk for sin kjærlighet gjennom å vie henne oppmerksomhet og gi henne kjærtegn.  Det kan være mannen som ønsker at kvinnen skal være mer blid, glad og positiv, og ikke så opptatt av forpliktelser og praktiske gjøremål.

Når vi har kommet så langt og begynner å se på hva som skal til for å få til endringer, kan det oppstå et forunderlig fenomen.  Paret vet hva de ønsker og ser hva som skal til – men klarer ikke gjennomføre.  Det er en sperre mot å gjøre noe som er ”mot normalt.”  Det kan være mannen som sier: ”Men hvis jeg skal vise at jeg er glad i henne, må det jo være ekte.  Det vil ikke være riktig å gi henne sånn oppmerksomhet når jeg ikke føler det sånn.”  Eller kvinnen som sier: ”Hvis jeg skal være blid og glad og positiv, vil både han og jeg vite at jeg gjør det fordi terapeuten har sagt det.”

Situasjonen er paradoksal – paret som ønsker å kommunisere annerledes, kan ikke tillate seg å si og gjøre noe annet enn det som er naturlig og ekte.  Det føles unaturlig, uærlig og helt feil.  Det er ikke rart det sitter langt inne, bare å tenke på det.

Det er vanlig å tenke at første ledd i en kjede av endring, er ny innsikt eller ny forståelse.  Og at man først som et resultat av dette, kan handle annerledes enn man pleier.  Det er ikke alltid slik.  Noen ganger er det helt omvendt; først når man handler annerledes, kommer forståelsen eller følelsen – naturlig og ekte.  Fake it till you make it!

Samlivsterapeut