I mitt arbeid ved familievernkontor og som samlivsterapeut, møter jeg helt vanlige mennesker i helt vanlige livssituasjoner. Ikke sjelden kjenner jeg meg igjen i det de strever med. Fra naturens side har vi mennesker veldig mye til felles når det gjelder hva vi trenger og hva vi føler i møte med andre.
Det som gjør situasjonen så spesiell, er at menneskene jeg møter, viser stor grad av tillit, de åpner seg og deler det de tenker og føler. De forstår at jeg vil dem vel. Der deres tillit møter mitt ønske om å hjelpe, skjer det noe.
Vi opplever et fellesskap og en nærhet. Noe av det som gjør mest inntrykk, er når mennesker jeg sitter overfor, får kontakt med egne følelser. Det kan for eksempel være frustrasjon over partneren, som får en helt annen form når man beskriver det for en profesjonell hjelper, enn når man med kritiske kommentarer rammer den andre i en travel hverdag. Frustrasjonen inngår i en større sammenheng.
En annen ting som gjør inntrykk, er når de to som utgjør paret, får kontakt med hverandre. Endringen i rommet er til å ta og føle på. De formulerer seg mer forsiktig, i frykt for å støte den andre bort. De ser på hverandre med vaktsomme blikk, usikre på den andres reaksjon. Anspent og samtidig til stede. Jeg tror dette er øyeblikk som alle par innerst inne søker, med mulighet for en helt spesiell nærhet. Og mulighet for å reparere, der det tidligere har gått galt.
Det gjør også inntrykk når to som pleier å skylde på hverandre, i stedet retter pekefingeren mot seg selv og innrømmer egne svakheter. Det har en forsonende effekt. Når HAN for eksempel sier: «Jeg har litt kort lunte noen ganger. Det hender jeg sier ting som jeg ikke burde sagt». Eller når HUN sier: «Jeg er ikke så god til å vise ham at jeg er glad i ham.» Man behøver ikke være terapeut for å forstå at det er trist. Når de to hører den andres ydmykhet, blir begge mer forståelsesfulle og mer velvillig innstilt.
Noen ganger ler vi hjertelig sammen. Det kan være en av oss gjør eller sier noe som kommer helt feil ut eller bare blir komisk. Midt i alt det alvorlige, oppstår et befriende pusterom av felles glede. Jeg må også trekke på smilebåndet når par med selvironi beskriver egen tilkortkommenhet, og ser på hverandre med glimt i øyet.
Også en samlivsterapeut kan ha en dårlig dag. –Som den morgenen jeg dro hjemmefra etter en krangel med den ene datteren min, med storesøster som publikum. Jeg «slapp» ytterdøren igjen etter meg litt hardere enn beregnet, og gjorde en kort vurdering av at jeg ikke hadde tid til å gå inn igjen og si at det ikke var meningen. Det skulle jeg angre på resten av dagen. Da jeg kom hjem, unnskyldte jeg meg uforbeholdent. Storesøster utbrøt lettet: «Det var godt du sa, mamma! Da du hadde dratt, tenkte jeg: «Det var DEN familieterapeuten…»
Det er et mål å avslutte vanskelige samtaler som venner. Før jeg avslutter med paret, ber jeg begge tenke ut en setning som de vet vil gjøre den andre godt. Det kan være hva som helst, smått eller stort. De sitter stille og tenker inntil begge har gitt signal om at de er klare. Leseren kan sikkert forstå at en samlivsterapeut blir berørt når to som strever og savner og kanskje har gjort det lenge, med stort alvor sier: «Jeg vil gjøre så godt jeg kan for å gi deg det du trenger», «Jeg ble glad når du tok hånden min» eller «Jeg har tro på dette, at vi skal få det til» .
Jeg har drømmejobben.
Relevante innlegg:
Hva er parterapi?
Utdrag fra en parterapi
