«Jeg er skikkelig gær’n i hue!»

Chico triste y pensativo
Han er midt i et resonnement som beskriver ham i samspill med andre. Historien er full av utfordringer og hans forsøk på å håndtere dem. Han veksler mellom entusiasme og skam, og så utbryter han:

«Jeg er skikkelig gær’n i hue!»

Bak entusiasmen aner jeg et ønske om å bli forstått og bekreftet. Under skammen ligger en usikkerhet på om han er normal.

«Jeg tror ingen er A4 i hodet», sier jeg. Han tenker seg om. Etter fortsettelsen å dømme, tror jeg han har fått den forståelsen han trenger. Og bekreftelsen på at han er normal.

Jeg regner med det er flere der ute som synes det er helt greit at ikke hjernen blir skannet og avslører alt..? Som har følt seg utenfor og annerledes? Akkurat det gjør deg veldig normal.

Usikkerheten blir mindre når man deler. Men først trengs motet til å gjøre det.

Relevante innlegg:
«Jeg skal ikke gå fra deg»
DET kan jeg ikke si til NOEN
«Hvem er urimelig, han eller jeg?»