Category Archives: Tankevekkere

Mer lykke?

Salto acrobaticoNRK har fra september sendt «Oppdrag lykke» og hevder at lykke kan læres. Programmet har fått stor oppmerksomhet, noe jeg tror skyldes et ønske om å bli mer lykkelig og håp om å få svar på hvordan.

Det er mulig å lære seg å tenke mer positivt. Lykken er imidlertid flyktig og utenfor vår kontroll. Jeg lurer på om det vi egentlig er ute etter, er den opplevelse av balanse og tilfredsstillelse som oppstår når vi er helt og fullt i kontakt med oss selv? -En utfordring i tiden vi lever i, jfr tidligere innlegg Hvorhen har du det travelt 

Å være i kontakt med seg selv, kan læres. Første skritt er å forstå. Neste skritt er kunnskap. Deretter kreves trening. Det kan gjøres på ulike måter, her er noen alternativer:

  • Lær om «mindfulness»: «Å være i kontakt med den vi er her og nå, og slik tillate oss selv å “våkne opp” fra en slags sovende tilstand hvor vi handler, tenker og føler på autopilot, styrt av automatiske og ubevisste indre prosesser.» Finn måter å trene på oppmerksomt nærvær, som vil fungere for deg
  • Oppsøk naturen og opphold deg der lenge nok til å finne et tempo som gjør deg godt
  • Prøv å være oppmerksomt tilstede når du er sammen med andre Nå er det nå 
  • Være bevisst på hvordan du prioriterer tiden din
  • For spesielt interesserte anbefales boken Det er nå du lever av Eckhart Tolle (1997)

Unntak – eller vanlig praksis?

Annoyed girl shouting at her boyfriend

Har du tenkt på at når det skjer saker som vedrører deg, er det forskjell på unntak og vanlig praksis? Man kan spare seg for mye frustrasjon og opprivende krangler, ved å gjøre denne vurderingen først:

Er det et unntak eller vanlig praksis?

1. Hvis dere pleier å spise middag til et fast klokkeslett, og den ene må reise kollektivt i en uke mens bilen er på verksted og derfor kommer 1 time senere hjem hele uken – har vi et unntak og et godt eksempel på en situasjon hvor det er både rimelig og overkommelig å være med på endring i middagsrutinene.

Hvis derimot den ene sender melding: «forsinket,» «blir sen,» eller «rekker ikke hjem til middag» stadig vekk – da snakker vi om vanlig praksis. Her har vi utgangspunkt for et tema til diskusjon: til hvilket klokkeslett skal vi spise middag?

2. Hvis dere har satt dere ned for å spise sammen, og den ene tar telefonen som ringer – er det fordi hun/han har glemt å slå den av? Eller fordi hun/han måtte ha den på fordi det var en spesielt viktig telefon? Her snakker vi unntak.

Hvis hun/han derimot har for vane å ta telefonen uansett hva dere gjør sammen, snakker vi om vanlig praksis. Det kan være lurt å ta en prat om forventninger og finne en løsning begge kan leve med.

3. Hvis en som slutter med snus, er sur og gretten i en uke, da er det unntak. Kan det hjelpe deg å holde ut? Hvis hun/han derimot har for vane å være sur og gretten, DA må dere ha en alvorsprat.

4. Hvis noen er irritabel og oppfarende en dag i måneden på grunn av hormoner, da er det unntak. Hvis hun derimot er irritabel og oppfarende stort sett hele tiden, DA må noe gjøres.

Lykke til i jakten på unntak – som du ikke trenger å plage deg med…

Ikke glem mannen din

Family having walk together in summer holding hands and letting the little boy fly

Jeg møter mange par som etter noen år som småbarnsforeldre, trenger å gjøre en innsats for forholdet. De forteller gjerne at de hadde mer tid til hverandre før, de hadde det mer morsomt sammen, de fant på ting sammen – bare de to. Ikke sjelden uttrykker de det slik: «Vi ønsker å ha det sånn som vi hadde det før.»

Paret får i oppgave å beskrive nærmere hvordan det var før. Spørsmålet er lystbetont; de tenker tilbake, gjerne med et drømmende uttrykk i blikket, de har begge gode minner. De forteller og jeg spør. Etter hvert kommer vi til det kritiske punktet i mange parforhold:

«… og så kom barna…»

Det som har skjedd, er nesten uten unntak at kvinnen ble oppslukt av barna og glemte mannen sin. Bevisst eller ubevisst har hun satt mannen til side og forholdet på vent mens hun har prioritert omsorgsoppgaver. Det er ingen tvil om at omsorgsoppgaver er nødvendig og at dette er en veldig ansvarlig prioritering. Det som er synd, er at ingen er tjent med at det går på bekostning av parforholdet.

Både mannen, barna og kvinnen selv har behov for at parforholdet fungerer. For at dette kan skje, er det nødvendig at hun har denne innsikten og gjør bevisste prioriteringer. Kan dette være til hjelp?

  • Hvordan kan du vise ham din fulle oppmerksomhet når dere snakker sammen?
  • Hvordan kan du gi ham kjærtegn i hverdagen, så han føler at han også er viktig?
  • Hvordan kan dere arrangere barnevakt for å få fri til å gjøre noe hyggelig sammen, bare dere to?
  • Hvordan kan du involvere ham i ting du tenker på, som en viktig samtalepartner?
  • Hvordan kan du vise ham at han og forholdet deres har høy prioritet?

Kvinnen KAN føle «dette har jeg ikke overskudd til» eller «da får han jammen stille opp mer». Det hun kanskje ikke er klar over, er at noen justeringer her både vil kunne føre til at mannen stiller opp mer og at hun får mer overskudd. I det samspillet som disse prioriteringene vil fremkalle, vil hun som oftest få dekket flere av sine egne behov som også er satt på vent. -Blant annet et trygt og godt parforhold og et foreldreteam som fungerer.

Relevante innlegg:
«Jeg kjenner ingen som er sånn vi er»
«Mamma og pappa, kan ikke dere kline?»

Kappes om å hedre hverandre

Competitive business couple ready for a race at the office

Det kan synes som om mange par drives av en konkurranse der det er om å gjøre å ha rett eller å være den som har bidratt mest. Noen ganger ser det ut til at det går sport i å finne feil hos hverandre.

Det er ikke så lett å legge merke til det selv, når man er en del av et slikt samspill. Det som er trist, er at det er så destruktivt, både for ham, for henne og for parforholdet. Hvis man først blir oppmerksom på det og finner en motsatt form for konkurranse, er det mulig å snu hele samspillet til noe konstruktivt. Jeg vil med dette presentere forslag til en ny sport:

Kappes om å hedre hverandre!

Sitatet er hentet fra Bibelen. Med dette blir konkurransen snudd på hodet. Man får en annen motivasjon for å bidra, man kjenner glede ved å la den andre få rett. I denne konkurransen er alle parter vinnere.

Når går startskuddet?

Kloke valg

A happy couple on summer season with sean and sky on the background.

Noen mennesker jeg møter, har tatt mange kloke valg. De lever gjerne nært opp til slik de ønsker å leve. Måten de foretar valg på, har noen felles kjennetegn:

  • De tar bevisste valg
  • Valgene er basert på rasjonelle vurderinger
  • De tenker helhetlig
  • De tenker langsiktig
  • Par er sammen om å ta valg som berører begge

Andre synes det er vanskelig å ta valg. Bevisstgjøring kan være et skritt i riktig retning. -Kanskje man blir klokere av å lese om hvordan andre tar kloke valg…

 

Hvorhen har du det travelt?

Almost twelveLes om Karin, som løper fra seg selv:

«Karin var blitt 65, og hadde akkurat pensjonert seg fra sin jobb i banken. Riktignok kunne hun ha jobbet i to år til, men hun hadde følt seg trett i det siste. Som hun sa til sin mann, følte hun at livet styrte henne – hun var ikke i kontroll. Men pensjonisttilværelsen hjalp henne ikke. Faktisk følte hun seg mer presset av dagens gjøremål enn noen gang. Hun hadde mange venninner og hun trente og hun hadde middagsgjester og hun var med mannen sin på noen forretninger og annen representasjon. Hun måtte jo «gjøre noe,» det følte hun. Det var nok av dem som sa at en blir helt sløv hvis en ikke holder det gående. Det var viktig å beholde det sosiale nettverket. Stå på. Hver dag var det noe. Nå skulle hun til frisøren igjen. Og ha lunsj med gamle kolleger. Ta vasken og samle klær til rens. Hun ville gjerne høre et foredrag om kunst som skulle være senere på ettermiddagen. I kveld skulle de være barnevakt for Lars og Trude som skulle på konsert. I morgen skulle hun til legesjekk og trening og handle til middagsgjester om kvelden. Det var bra hun var så sprek, sa hun til seg selv. Det var godt at det var noen som trengte henne. Karin mente det var viktig å følge med i alt som foregikk. Hun måtte lese aviser, se nyheter, lære mer om Internett, få med seg interessante reiser til steder hun ikke hadde vært.

Karin begynte å sove dårligere. Hun kjente en uro når hun våknet. Hun tenkte ofte på sykdom. Men bare hun kom seg opp og på bena, og fikk ting unna, ble uroen borte. Hun hadde en avtalefri dag. Hun hadde sett i avisen at det var salg på sengetøy og håndklær – hun burde gå dit nå når hun hadde fri om dagen. Så ville hun løpe innom torget og kjøpe grønnsaker. Venninnen hadde sagt at alt var billig der akkurat nå. Både bær og grønnsaker. Venninnen skulle sylte også. Karin syntes det var noe hun burde gjøre nå som hun hadde tid. Dessuten ønsket barna seg kjøtt og grønnsakssuppe til søndagsmiddag. Det var lettvint og greit. Men kanskje barnebarna burde få litt pølse også, i tilfelle. Hun ringte til døtrene og spurte om hun skulle kjøpe noe for dem. Hun ville være like god mor og svigermor som andre. Alle i klubben fikk tid til det meste. Hun tok noen slurker kaffe på vei i dusjen. Radioen durte i bakgrunnen. Da hun kom ut av badet, så hun at det blinket i telefonmottaket. Det var snekkeren. Hun hadde rent glemt at han skulle ringe i dag. Da hun prøvde å ringe tilbake, fikk hun bare svareren. Da måtte hun være hjemme til hun fikk svar. De hadde jo ventet i uker på at han skulle komme og fikse taklekkasjen. Hun fikk handle i morgen. Det var sannelig nok å gjøre i huset også. Nå kunne hun få tid til å ringe til alle som hun følge det for lenge siden hun hadde snakket med. Hun visste at de forventet at hun tok kontakt – særlig nå når hun ikke jobbet mer. Først ringte hun til snekkeren igjen og hadde en prat med svareren hans. Hun sukket uten å høre det selv».  Livsbevissthet (Schibbye, 2006)

Karin lever ikke ulikt neste generasjon, Lars og Trude, som er rammet av tidsklemma. Og barnebarna hennes, som er i barnehage og SFO fra morgen til ettermiddag, og som rekker noen raske måltider, fritidsaktiviteter og litt skjermtid før de går til sengs.

Hvorhen har de det travelt? De har det travelt til seg selv. Til sitt innerste jeg, som vi kaller sjelen. Til kontakt med følelsene, sitt opprinnelige jeg. Veldig mange vil kjenne seg igjen i denne livsformen og kanskje bli skremt av å bli gjort oppmerksom på eller minnet på hva det egentlig handler om. Det er unødvendig å bli skremt. Vårt innerste jeg blir ikke borte, det vil alltid være der. Når man selv ønsker det og når man selv er klar, kan man bremse opp, stoppe opp og finne tilbake. Det kan innebære mange slags følelser, men mest av alt vil det være som å komme hjem.

Noen «likes» teller mer enn andre

Eine junge, erfolgreiche Frau hält den Daumen in die Höhe. Symbolbild für Erfolg, freigestellter weißem HintergrundVi liker å bli likt. Og vi trenger anerkjennelse. Både fra «alle der ute» i verden og fra de «nære og kjære» som vi lever sammen med.

Alle der ute «liker» eller «liker ikke» via sosiale medier. På godt og vondt. Hvorfor har «likes» en så voldsom effekt? Jeg har en teori om at det er fordi det er målbart; «likes» kan telles. De blir gitt foran et publikum; alle de andre SER at vi blir likt. Det er veldig lett å sammenligne og rangere. Vi ønsker å bli rangert høyt, vi liker at mange liker oss, vi håper å være best. Vi speiler oss i andres reaksjoner på oss selv.

Hva med de nære og kjære; hvordan fungerer direkte «likes» fra de vi omgir oss med? Uttrykt med ord og kroppsspråk? De er ikke like målbare, de er vanskeligere å sammenligne og de har ikke alltid publikum. Kanskje har de mindre effekt. Men ikke undervurder dem; de kan ha voldsom effekt på den de treffer.

Når som helst og hvor som helst, kan vi gi hverandre direkte «likes» i form av:
  • Tommel opp
  • «Jeg liker deg!»
  • «Så snill du er!»
  • «BRA!»
  • Klapp på skulderen
  • «Enig med deg!»
  • Blikkontakt og et uforbeholdent smil
  • «Bra jobba!»

Jeg slår et slag for direkte «likes!» Kanskje noe å tenke over når vi logger av…?

 

Tema eller hendelse

Woman with arms crossed back to her partner who is gesturing

I samtaler med par skjer det ofte at den ene parten har blitt ferdig med en konflikt, mens den andre lagrer det. Paret kommer i utakt. Mens den ene er nullstilt og opptatt av hvordan de skal ha det fremover, blir den andre hengende igjen i fortiden og er ikke klar for å gå videre. Det er ikke uvanlig at det er kvinnen som lagrer det og mannen som blir ferdig med det. La oss ta et eksempel; han skulle gjøre noe for henne, men glemte det.  Han sier ”sorry” og er ferdig med det. Hun blir sur og trekker det med seg i senere samtaler.

Hendelse

Når vi har ulike strategier i forhold til dette, kan det handle om at vi opererer på ulike nivå. Hvis konflikten handler om et enkeltstående tilfelle som vi kan løse her og nå, kaller vi det for en ”hendelse.” Vi kan sammenlikne hendelser med ballonger i en snor; de kan trekkes ned og punkteres, én etter én. Og så er vi ferdig med dem.  Som forglemmelsen hans; den kan beklages og avsluttes.

Tema

Hvis derimot konflikten representerer noe fundamentalt for den ene eller begge, kaller vi det ”tema.” Hvis hennes opplevelse av forglemmelsen er at han ikke er til å stole på, at han ikke har respekt for henne, kommer han ingen vei med å beklage. Vi kan sammenlikne med blokker som deler av en grunnmur.  Ubalanse her krever mer grundig behandling.

Nivå

Derfor kan vi ikke si at den ene har rett og den andre har feil, når den ene blir ferdig med det og den andre lagrer det. Strategiene vi velger er i samsvar med nivået vi opererer på. Når han sier ”sorry” og saken er ute av verden, er det greit. Når han sier ”sorry” og saken ikke er ute av verden, er de to sannsynligvis på ulikt nivå. Hvis grunnleggende temaer blir behandlet som hendelser, vil det føre til frustrasjon for begge parter – fordi de vil fortsette å gjenta seg. På den annen side – hvis alle hendelser skal behandles grundig, kan det bli strevsomt for begge parter.

Avklaring av nivå
Det kan være en idé å ha en gjennomgang av konflikter som gjentar seg og se hva som kan være fordekte temaer. Og like viktig å bli bevisst på hvilke hendelser man kan bli ferdig med en gang for alle. Med felles referanseramme kan man sammen ta stilling til: Hva kan vi begge bli ferdig med? Hva bør vi se nærmere på? Med gode intensjoner og trening kan man få til mye. Det handler om å sette konflikter i perspektiv og finne felles strategier.
Du kan lese mer i Samlivsboken Markman/Stanley/Blumberg (2002).

 

NÅ er det NÅ

Red heart shape in woman hand on street at night, Valentine's day
I 2007 sendte NRK1 et program i barne-TV som het «Nå er det nå.» Vi hadde barn i riktig alder, og klokken 18 ropte de gjennom huset: «Nå er det nå!» Uttrykket klinger bra, og det ble et begrep i familien.

Akkurat som barna stormet inn i stua når barne-TV begynte, kom alle sammen stormende hvis noen hadde stekt vafler og ropte «Nå er det nå!» Noe viktig var på gang, det var om å gjøre å være på rett sted til rett tid.

Barna har blitt eldre og er aktive på andre medier. Men begrepet har blitt stående. Med tiden har innholdet utviklet seg. Vi bruker det fortsatt i situasjoner og øyeblikk når vi er på rett sted til rett tid. Nå handler det mer om når vi har det fint sammen, når vi er nær og når vi kjenner at dette er viktig.

En jeg kjenner, foreleste for ungdom om å produsere film. Han var entusiastisk, han visste hva han snakket om. Han dunket med den ene hånden på venstre side av brystet, og sa: «Det er når hjertet banker, at du treffer folk! Det er det folk vil kjenne, at hjertet banker!»

Hender det du opplever at hjertet banker – når du er sammen med andre? At du er glad for å være der sammen med dem, akkurat da? Da vet du hva jeg snakker om:

«NÅ er det NÅ»

På nett med kjæresten?

«På nett» er noe annet enn fysisk tilstede. Du kan være på den andre siden av kloden og likevel være på nett. På samme måte kan du sitte helt inntil uten å være på nett.

Å være på nett med kjæresten, er å være mentalt og følelsesmessig tilstede. Det innebærer at man deler vesentlige tanker og følelser med den andre.  At man er oppmerksom og har samme fokus. Begge merker det når man er på nett.

Hvis man ikke har vært på nett på en stund, kan det kreve litt anstrengelser. Men det er fullt mulig, jeg ser det hos par hele tiden. Den ene sier noe viktig han har tenkt på en stund, og den andre skjønner straks at «nå kommer noe viktig.»  Eller den andre gir uttrykk for følelser hun har båret lenge på, og han blir brått veldig oppmerksom.

Man trenger ikke være på nett hele tiden, det er både viktig og sunt å rette oppmerksomheten andre steder også. Men på nett med jevne mellomrom gjør relasjonen til kjæresten sterkere.

Når var dere sist på nett?