Category Archives: Tankevekkere

Kappes om å hedre hverandre

Competitive business couple ready for a race at the office

Det kan synes som om mange par drives av en konkurranse der det er om å gjøre å ha rett eller å være den som har bidratt mest. Noen ganger ser det ut til at det går sport i å finne feil hos hverandre.

Det er ikke så lett å legge merke til det selv, når man er en del av et slikt samspill. Det som er trist, er at det er så destruktivt, både for ham, for henne og for parforholdet. Hvis man først blir oppmerksom på det og finner en motsatt form for konkurranse, er det mulig å snu hele samspillet til noe konstruktivt. Jeg vil med dette presentere forslag til en ny sport:

Kappes om å hedre hverandre!

Sitatet er hentet fra Bibelen. Med dette blir konkurransen snudd på hodet. Man får en annen motivasjon for å bidra, man kjenner glede ved å la den andre få rett. I denne konkurransen er alle parter vinnere.

Når går startskuddet?

Kloke valg

A happy couple on summer season with sean and sky on the background.

Noen mennesker jeg møter, har tatt mange kloke valg. De lever gjerne nært opp til slik de ønsker å leve. Måten de foretar valg på, har noen felles kjennetegn:

  • De tar bevisste valg
  • Valgene er basert på rasjonelle vurderinger
  • De tenker helhetlig
  • De tenker langsiktig
  • Par er sammen om å ta valg som berører begge

Andre synes det er vanskelig å ta valg. Bevisstgjøring kan være et skritt i riktig retning. -Kanskje man blir klokere av å lese om hvordan andre tar kloke valg…

 

Hvorhen har du det travelt?

Almost twelveLes om Karin, som løper fra seg selv:

«Karin var blitt 65, og hadde akkurat pensjonert seg fra sin jobb i banken. Riktignok kunne hun ha jobbet i to år til, men hun hadde følt seg trett i det siste. Som hun sa til sin mann, følte hun at livet styrte henne – hun var ikke i kontroll. Men pensjonisttilværelsen hjalp henne ikke. Faktisk følte hun seg mer presset av dagens gjøremål enn noen gang. Hun hadde mange venninner og hun trente og hun hadde middagsgjester og hun var med mannen sin på noen forretninger og annen representasjon. Hun måtte jo «gjøre noe,» det følte hun. Det var nok av dem som sa at en blir helt sløv hvis en ikke holder det gående. Det var viktig å beholde det sosiale nettverket. Stå på. Hver dag var det noe. Nå skulle hun til frisøren igjen. Og ha lunsj med gamle kolleger. Ta vasken og samle klær til rens. Hun ville gjerne høre et foredrag om kunst som skulle være senere på ettermiddagen. I kveld skulle de være barnevakt for Lars og Trude som skulle på konsert. I morgen skulle hun til legesjekk og trening og handle til middagsgjester om kvelden. Det var bra hun var så sprek, sa hun til seg selv. Det var godt at det var noen som trengte henne. Karin mente det var viktig å følge med i alt som foregikk. Hun måtte lese aviser, se nyheter, lære mer om Internett, få med seg interessante reiser til steder hun ikke hadde vært.

Karin begynte å sove dårligere. Hun kjente en uro når hun våknet. Hun tenkte ofte på sykdom. Men bare hun kom seg opp og på bena, og fikk ting unna, ble uroen borte. Hun hadde en avtalefri dag. Hun hadde sett i avisen at det var salg på sengetøy og håndklær – hun burde gå dit nå når hun hadde fri om dagen. Så ville hun løpe innom torget og kjøpe grønnsaker. Venninnen hadde sagt at alt var billig der akkurat nå. Både bær og grønnsaker. Venninnen skulle sylte også. Karin syntes det var noe hun burde gjøre nå som hun hadde tid. Dessuten ønsket barna seg kjøtt og grønnsakssuppe til søndagsmiddag. Det var lettvint og greit. Men kanskje barnebarna burde få litt pølse også, i tilfelle. Hun ringte til døtrene og spurte om hun skulle kjøpe noe for dem. Hun ville være like god mor og svigermor som andre. Alle i klubben fikk tid til det meste. Hun tok noen slurker kaffe på vei i dusjen. Radioen durte i bakgrunnen. Da hun kom ut av badet, så hun at det blinket i telefonmottaket. Det var snekkeren. Hun hadde rent glemt at han skulle ringe i dag. Da hun prøvde å ringe tilbake, fikk hun bare svareren. Da måtte hun være hjemme til hun fikk svar. De hadde jo ventet i uker på at han skulle komme og fikse taklekkasjen. Hun fikk handle i morgen. Det var sannelig nok å gjøre i huset også. Nå kunne hun få tid til å ringe til alle som hun følge det for lenge siden hun hadde snakket med. Hun visste at de forventet at hun tok kontakt – særlig nå når hun ikke jobbet mer. Først ringte hun til snekkeren igjen og hadde en prat med svareren hans. Hun sukket uten å høre det selv».  Livsbevissthet (Schibbye, 2006)

Karin lever ikke ulikt neste generasjon, Lars og Trude, som er rammet av tidsklemma. Og barnebarna hennes, som er i barnehage og SFO fra morgen til ettermiddag, og som rekker noen raske måltider, fritidsaktiviteter og litt skjermtid før de går til sengs.

Hvorhen har de det travelt? De har det travelt til seg selv. Til sitt innerste jeg, som vi kaller sjelen. Til kontakt med følelsene, sitt opprinnelige jeg. Veldig mange vil kjenne seg igjen i denne livsformen og kanskje bli skremt av å bli gjort oppmerksom på eller minnet på hva det egentlig handler om. Det er unødvendig å bli skremt. Vårt innerste jeg blir ikke borte, det vil alltid være der. Når man selv ønsker det og når man selv er klar, kan man bremse opp, stoppe opp og finne tilbake. Det kan innebære mange slags følelser, men mest av alt vil det være som å komme hjem.

Noen «likes» teller mer enn andre

Eine junge, erfolgreiche Frau hält den Daumen in die Höhe. Symbolbild für Erfolg, freigestellter weißem HintergrundVi liker å bli likt. Og vi trenger anerkjennelse. Både fra «alle der ute» i verden og fra de «nære og kjære» som vi lever sammen med.

Alle der ute «liker» eller «liker ikke» via sosiale medier. På godt og vondt. Hvorfor har «likes» en så voldsom effekt? Jeg har en teori om at det er fordi det er målbart; «likes» kan telles. De blir gitt foran et publikum; alle de andre SER at vi blir likt. Det er veldig lett å sammenligne og rangere. Vi ønsker å bli rangert høyt, vi liker at mange liker oss, vi håper å være best. Vi speiler oss i andres reaksjoner på oss selv.

Hva med de nære og kjære; hvordan fungerer direkte «likes» fra de vi omgir oss med? Uttrykt med ord og kroppsspråk? De er ikke like målbare, de er vanskeligere å sammenligne og de har ikke alltid publikum. Kanskje har de mindre effekt. Men ikke undervurder dem; de kan ha voldsom effekt på den de treffer.

Når som helst og hvor som helst, kan vi gi hverandre direkte «likes» i form av:
  • Tommel opp
  • «Jeg liker deg!»
  • «Så snill du er!»
  • «BRA!»
  • Klapp på skulderen
  • «Enig med deg!»
  • Blikkontakt og et uforbeholdent smil
  • «Bra jobba!»

Jeg slår et slag for direkte «likes!» Kanskje noe å tenke over når vi logger av…?

 

Tema eller hendelse

Woman with arms crossed back to her partner who is gesturing

I samtaler med par skjer det ofte at den ene parten har blitt ferdig med en konflikt, mens den andre lagrer det. Paret kommer i utakt. Mens den ene er nullstilt og opptatt av hvordan de skal ha det fremover, blir den andre hengende igjen i fortiden og er ikke klar for å gå videre. Det er ikke uvanlig at det er kvinnen som lagrer det og mannen som blir ferdig med det. La oss ta et eksempel; han skulle gjøre noe for henne, men glemte det.  Han sier ”sorry” og er ferdig med det. Hun blir sur og trekker det med seg i senere samtaler.

Hendelse

Når vi har ulike strategier i forhold til dette, kan det handle om at vi opererer på ulike nivå. Hvis konflikten handler om et enkeltstående tilfelle som vi kan løse her og nå, kaller vi det for en ”hendelse.” Vi kan sammenlikne hendelser med ballonger i en snor; de kan trekkes ned og punkteres, én etter én. Og så er vi ferdig med dem.  Som forglemmelsen hans; den kan beklages og avsluttes.

Tema

Hvis derimot konflikten representerer noe fundamentalt for den ene eller begge, kaller vi det ”tema.” Hvis hennes opplevelse av forglemmelsen er at han ikke er til å stole på, at han ikke har respekt for henne, kommer han ingen vei med å beklage. Vi kan sammenlikne med blokker som deler av en grunnmur.  Ubalanse her krever mer grundig behandling.

Nivå

Derfor kan vi ikke si at den ene har rett og den andre har feil, når den ene blir ferdig med det og den andre lagrer det. Strategiene vi velger er i samsvar med nivået vi opererer på. Når han sier ”sorry” og saken er ute av verden, er det greit. Når han sier ”sorry” og saken ikke er ute av verden, er de to sannsynligvis på ulikt nivå. Hvis grunnleggende temaer blir behandlet som hendelser, vil det føre til frustrasjon for begge parter – fordi de vil fortsette å gjenta seg. På den annen side – hvis alle hendelser skal behandles grundig, kan det bli strevsomt for begge parter.

Avklaring av nivå
Det kan være en idé å ha en gjennomgang av konflikter som gjentar seg og se hva som kan være fordekte temaer. Og like viktig å bli bevisst på hvilke hendelser man kan bli ferdig med en gang for alle. Med felles referanseramme kan man sammen ta stilling til: Hva kan vi begge bli ferdig med? Hva bør vi se nærmere på? Med gode intensjoner og trening kan man få til mye. Det handler om å sette konflikter i perspektiv og finne felles strategier.
Du kan lese mer i Samlivsboken Markman/Stanley/Blumberg (2002).

 

NÅ er det NÅ

Red heart shape in woman hand on street at night, Valentine's day
I 2007 sendte NRK1 et program i barne-TV som het «Nå er det nå.» Vi hadde barn i riktig alder, og klokken 18 ropte de gjennom huset: «Nå er det nå!» Uttrykket klinger bra, og det ble et begrep i familien.

Akkurat som barna stormet inn i stua når barne-TV begynte, kom alle sammen stormende hvis noen hadde stekt vafler og ropte «Nå er det nå!» Noe viktig var på gang, det var om å gjøre å være på rett sted til rett tid.

Barna har blitt eldre og er aktive på andre medier. Men begrepet har blitt stående. Med tiden har innholdet utviklet seg. Vi bruker det fortsatt i situasjoner og øyeblikk når vi er på rett sted til rett tid. Nå handler det mer om når vi har det fint sammen, når vi er nær og når vi kjenner at dette er viktig.

En jeg kjenner, foreleste for ungdom om å produsere film. Han var entusiastisk, han visste hva han snakket om. Han dunket med den ene hånden på venstre side av brystet, og sa: «Det er når hjertet banker, at du treffer folk! Det er det folk vil kjenne, at hjertet banker!»

Hender det du opplever at hjertet banker – når du er sammen med andre? At du er glad for å være der sammen med dem, akkurat da? Da vet du hva jeg snakker om:

«NÅ er det NÅ»

På nett med kjæresten?

«På nett» er noe annet enn fysisk tilstede. Du kan være på den andre siden av kloden og likevel være på nett. På samme måte kan du sitte helt inntil uten å være på nett.

Å være på nett med kjæresten, er å være mentalt og følelsesmessig tilstede. Det innebærer at man deler vesentlige tanker og følelser med den andre.  At man er oppmerksom og har samme fokus. Begge merker det når man er på nett.

Hvis man ikke har vært på nett på en stund, kan det kreve litt anstrengelser. Men det er fullt mulig, jeg ser det hos par hele tiden. Den ene sier noe viktig han har tenkt på en stund, og den andre skjønner straks at «nå kommer noe viktig.»  Eller den andre gir uttrykk for følelser hun har båret lenge på, og han blir brått veldig oppmerksom.

Man trenger ikke være på nett hele tiden, det er både viktig og sunt å rette oppmerksomheten andre steder også. Men på nett med jevne mellomrom gjør relasjonen til kjæresten sterkere.

Når var dere sist på nett?

Fake it till you make it!

Couple in Love like in a Movie
Kommunikasjon er en utfordring i alle parforhold.  Mange opplever at partneren ikke forstår dem og ikke gir den responsen de ønsker.  Noen par er grunnleggende uenige i viktige prioriteringer, og kommer ikke i mål med kompromisser.  Når situasjonen oppleves uholdbar, hender det at det går på respekten løs.  Det mange forteller når de kommer til samlivsterapeuten, er at de krangler og at samtalene låser seg.

Gjennom samtaler med paret kan terapeuten kommentere og problematisere og på denne måten speile tilbake til paret hvordan kommunikasjonen dem i mellom virker.  Å se på kommunikasjonen med nye øyne, kan gjøre bildet mer nyansert.

Det hender par erkjenner at hvis de skal få til kommunikasjonen, må begge gjøre noen grep.  Hvis man opplever at den andre forstår og er villig til å gjøre forandringer, kan det virke ganske motiverende.  Så langt går det greit.  Vi kan snakke konkret om hva man ønsker av endringer.  Det kan handle om kvinnen som ønsker at mannen i større grad skal gi uttrykk for sin kjærlighet gjennom å vie henne oppmerksomhet og gi henne kjærtegn.  Det kan være mannen som ønsker at kvinnen skal være mer blid, glad og positiv, og ikke så opptatt av forpliktelser og praktiske gjøremål.

Når vi har kommet så langt og begynner å se på hva som skal til for å få til endringer, kan det oppstå et forunderlig fenomen.  Paret vet hva de ønsker og ser hva som skal til – men klarer ikke gjennomføre.  Det er en sperre mot å gjøre noe som er ”mot normalt.”  Det kan være mannen som sier: ”Men hvis jeg skal vise at jeg er glad i henne, må det jo være ekte.  Det vil ikke være riktig å gi henne sånn oppmerksomhet når jeg ikke føler det sånn.”  Eller kvinnen som sier: ”Hvis jeg skal være blid og glad og positiv, vil både han og jeg vite at jeg gjør det fordi terapeuten har sagt det.”

Situasjonen er paradoksal – paret som ønsker å kommunisere annerledes, kan ikke tillate seg å si og gjøre noe annet enn det som er naturlig og ekte.  Det føles unaturlig, uærlig og helt feil.  Det er ikke rart det sitter langt inne, bare å tenke på det.

Det er vanlig å tenke at første ledd i en kjede av endring, er ny innsikt eller ny forståelse.  Og at man først som et resultat av dette, kan handle annerledes enn man pleier.  Det er ikke alltid slik.  Noen ganger er det helt omvendt; først når man handler annerledes, kommer forståelsen eller følelsen – naturlig og ekte.  Fake it till you make it!