Trine Huseby

Parforhold

«Mamma og pappa, kan ikke dere kline?»

Zwei Kinder trinken Wasser mit frischen Limetten in der Küche unter Aufsicht der Eltern

Et ektepar med tre barn, hadde tatt kontakt fordi de strevde. Det skulle vise seg at de strevde veldig.

Det tok ikke lang tid å forstå at hun var helt på grensen til å gi opp. Jeg ble bekymret på vegne av paret. Han skulle vise seg å være mindre bekymret. Da han sa at «det står ikke om livet», så jeg på ham og sa: «Jeg tror det står om være eller ikke være for parforholdet deres».

Jeg møtte dem flere ganger. De reiste langt og vi jobbet hardt. Hun var sjeldent utholdende. Han var sjeldent handlekraftig. Det skulle vise seg å gi resultater.

Da de kom til 5. samtale og jeg ba om statusrapport, smilte han og dro litt på det. Han fikk tid på seg, og fortalte: en dag hadde datteren på 7 med seg en venninne hjem. Mens de satt rundt bordet alle sammen, så jenta på foreldrene sine og spurte:

«Mamma og pappa, kan ikke dere kline?»

Et oppsiktsvekkende spørsmål rundt middagsbordet. Vi lo godt, alle tre. Jeg spurte hva han tenkte på, da han valgte å fortelle dette. Han vendte seg sakte mot kona si og så direkte på henne: «Jeg følte vi to hadde noe sammen da – da vi så på hverandre».

Resultater i denne sammenhengen – er ikke bare nærhet mellom foreldrene. Det er tre små barn som ser foreldre som blomstrer. Barn som får fred i sjelen og kan bruke energien sin på andre ting. En bonus som er sterkt undervurdert.

Relevante innlegg:
Der er kjæresten din!

«Det har jeg ikke fortalt til kona…»

Homme pensif
Utroskap er et av de temaene mange par søker hjelp for. Denne mannen hadde tatt kontakt pr. telefon og sagt at han «måtte få en orden på ting». Han ønsket å komme alene i første omgang, deretter sammen med sin kone.

Mannen jeg møtte, var godt forberedt og hadde bestemt seg for hva han ville si. Han hadde vært utro og han og kona hadde lagt det bak seg og ønsket å se fremover. Han virket lettet over at han ikke møtte fordommer, men forståelse. Mannen delte sine savn i ekteskapet gjennom mange år, og sine følelser for den andre kvinnen. Han beskrev hvor de hadde møttes, og hvor mange ganger. Tilfeldig og helt uskyldig i starten. Inntil han tok det første initiativet. Måten han omtalte møtene deres på, var ganske overfladisk, og da jeg spurte om det hadde vært noe seksuelt, stoppet han opp.

Det hadde vært noe seksuelt. «Men det har jeg ikke fortalt til kona mi». Lettelse ble erstattet med frykt. Mannen forklarte unndragelsen med at kona ikke hadde spurt, og med et ønske om å skåne alle parter. Han lurte på om det kunne være nødvendig å fortelle det, nå når de hadde lagt det bak seg.

Vi snakket om parets beslutning om å satse, og om ønsker og håp for fremtiden. Mannen trengte ikke lang tid på å forstå at hans mulighet for tillit, lå i å være 100% ærlig. Mulighet for nærhet lå i å være åpen. Og mulighet for fortrolighet, lå i å dele sine tanker med henne, i stedet for å være alene om dem og bekymre seg for om hemmeligheten ville bli avslørt.

Mannen som reiste seg for å gå, hadde tatt en beslutning. Han gruet seg til å fortelle det, og fryktet for reaksjonen. Men han valgte sikreste strategi for å bygge tillit.

Slik kommer man videre etter utroskap: 

  • Definitivt brudd med den tredje parten.
  • Hvis man bestemmer seg for å prøve, tar man et valg og holder fast ved beslutningen.
  • Den som har vært utsatt for utroskap, får tid og rom for å uttrykke sine reaksjoner.
  • Den som har vært utro, erkjenner og tar ansvar for sine handlinger. Hennes/hans viktigste oppgave er å forholde seg til hvordan dette er for den andre og gi følelsesmessig støtte.
  • Iverksetting av tiltak for å bygge tillit.
  • Man tar stilling til hva som skal snakkes om og hva som skal ligge. Det snakkes, selv om det er smertefullt for begge parter.
  • Man prøver å opprettholde vanlige rutiner og tar én dag av gangen.
  • Uansett hvor mye man lider, blir man oppfordret til å behandle hverandre med respekt.
  • En profesjonell hjelper kan bidra til å strukturere og avgrense, og etter hvert legge ting bak seg og se fremover.
  • Begge kan få hjelp til å holde ut og holde motet oppe.

Relevante innlegg:
DET kan jeg ikke si til NOEN
Utroskap – hvor går grensen?
Møtte ekskjæresten og fikk hjertebank

Har vi SMÅ eller STORE problemer?

316382
For den som opplever problemer i samlivet, kan det være vanskelig å vite om de er små eller store. Noen par oppsøker hjelp og sier: «Dette er håpløst», som for å forberede terapeuten. Andre sier unnskyldende: «Våre problemer er sikkert helt banale».

Det finnes ingen entydig definisjon av små og store problemer. Det avhenger i stor grad av dem som opplever problemene, og blant annet:

  • Tidligere erfaringer
  • Innstilling
  • Ressurser
  • Nettverk

Med egne ressurser og støtte i nettverket, er det gode muligheter for å takle utfordringer. Dersom dette ikke fungerer, kan det være klokt å søke hjelp. Noe av det familievernkontoret eller en samlivsterapeut kan bidra med, er å sortere tanker og følelser, se ting i perspektiv – og hjelp til å se hvordan det vanskelige kan håndteres eller bli til å leve med.

Noen ganger har paret ulik innstilling: den ene opplever problemene i samlivet som store, mens den andre er mer avslappet og tror det vil ordne seg. Erfaring fra arbeid med par, viser at det sjelden er smart å vente, dersom den ene mener det er behov for å søke hjelp. Se «Han vil ikke bli med til samtaler»

Når den ene bekymrer seg, er det fordi hun eller han fortsatt har engasjement. Når den ene tar initiativ, er det fortsatt håp. En prosess basert på engasjement og håp, er mer konstruktiv og gir raskere resultater enn når det har gått over til likegyldighet og tvil. Ikke vent for lenge.

Relevante innlegg:
Jeg har mistet følelsene
Tåler hun ham?
Å være ensom i et parforhold
Mannen min er ikke dyp nok
Uansett hva jeg gjør, blir det feil
Jeg blir så misunnelig på andre
Jeg ønsker meg litt forandring
Hender det at løpet er kjørt?

«Jeg tar 40% av ansvaret»

Woman Watching Man Ironing Shirt In Kitchen
Et vanlig tema blant par, er ansvarsfordeling. Det hender jeg ber par fylle ut på en post-it-lapp hver for seg, hvor mange prosent de synes de tar av det totale ansvaret. Nesten uten unntak er svaret en skjevfordeling der begge mener kvinnen tar mest ansvar.

Det interessante er de to påfølgende spørsmålene:
1. Hvor mange prosent er idealet?
2. Hva vil dere gjøre med det?

Ofte tar paret utgangspunkt i idealet, og avklarer hvordan han vil ta mer ansvar, og hvordan hun vil bidra – på andre måter enn å mase. For eksempel ved å overlate til ham selv å velge tidspunkt, eller å ta seg av barna mens han utfører oppgaver. En mann var uvanlig åpen:

«Jeg tar 40% av ansvaret. Idealet er 50-50». Han tenkte seg om. «Man kan jo ikke si noe annet?» Han tenkte videre. «Jeg orker egentlig ikke mer. Hvis ikke hun hadde tatt det hun gjør, vet jeg ikke hvordan det ville blitt». Stillhet. «Det er jo urettferdig».

Det hører med til historien at de inngikk avtale om 50-50 og klarte seg bedre i perioder. For henne var det «godt nok».

Oppfølgingsspørsmål blir:
3. Kan dere snakke om det?
4. Har dere en felles forståelse?
5. Er dere likeverdige?

Det avgjørende er ikke prosenten, men likeverd og håndtering. Hvis man blir usikker, sjekk ut om dere forstår hverandre og om løsningen er bra for paret.

Relevante innlegg:
Tåler hun  ham?
Kunsten å reparere
En innrømmelse 
Arbeid utenfor husets fire vegger teller ikke
Han ser ikke støv
Morten sine beste råd for et godt parforhold

«Vi er så forskjellige!»

297214

Noen av oss har opplevd å bli forelsket i, og fortsette å elske en som er veldig ulik oss selv. Rett som det er, hører jeg denne uttalelsen fra par: «Vi er SÅ forskjellige!» Når de har oppsøkt hjelp, er det gjerne fordi ulikhetene gjør det krevende å leve sammen.

Nå vet jeg jo at disse parene ikke har oppsøkt hjelp for å gjøre det slutt – enda så frustrerte de kan ha blitt. Og selv om de nok kunne ønsket seg at jeg som terapeut kunne få den andre til å forstå at det er hun/han som må forandre seg, er de oppegående nok til å innse at det er urealistisk.

Disse parene ønsker å fortsette å leve sammen, men ber om hjelp til å håndtere ulikhetene. I noen få tilfeller kan man som tredjepart og terapeut oppleve at den ene er ekstrem eller urimelig i en eller annen retning. I så fall blir hun eller han utfordret på å justere seg. Det kan faktisk være en befrielse for begge parter. Men i de aller fleste tilfeller er det «den gyldne middelvei» og kompromiss som gjelder. Et utgangspunkt kan være å tenke en modell i tre kolonner:

Den ene sine preferanser Optimalt for paret Den andre sine preferanser
A-menneske, tidlig opp og tidlig i seng

 

 

 

 

Liker seg best hjemme

 

Liker å ha det ryddig og rent

Legger seg sammen tre kvelder i uken, på et kl.slett som er midt mellom de to sine preferanser. Én av dagene i helgen står de opp til felles frokost på et kl.slett som er midt mellom de to sine preferanser. Par med små barn, må selvfølgelig ta ansvar for dette – barn kommer foran egne preferanser.

Sosiale sammen én dag i uken, resterende dager fordeles på kjærestetid, familietid og egentid.

Grundig rydding og vask en gang i uken. Den som liker å ha det ryddig og rent, tar ekstra ansvar for det. Den andre gjør andre anstrengelser for paret eller familien.

B-menneske, sent opp og sent i seng

 

 

 

 

Utpreget sosial

 

Ikke så opptatt av rent og ryddig.

Slik kan listen fortsette…

Ved gjennomgang av ulike behov og ønsker; unngå strategiske forhandlinger for mest mulig gjennomslag – det er veldig destruktivt for tillit og nærhet. Les Er det greit å være egoistisk?

Ved gjennomføring av inngåtte kompromisser; sørg for å holde dine forpliktelser og følge opp lojalt – dette har også stor betydning for tillit og nærhet.

Det kan være nyttig å få hjelp av en tredjepart for å sikre likeverd og fokus på paret. De som har lang erfaring med dette, har lært seg å unngå ytterpunkter og legge ned våpnene. –At jeg har det mye bedre sammen med deg når vi begge strekker oss mot det som er best for parforholdet.

Relevante innlegg:
I gode og onde dager
Kjærlighetens tre porter

En handlekraftig mann

Posted on October 9, 2016

Portrait Of Happy Young Couple Showing Thumb Up Isolated White Background

Det er ikke snakk om én handlekraftig mann – jeg møter dem til stadighet i parterapi. Det som kjennetegner den handlekraftige mannen, er:

  • Han lytter til en nøytral 3. person
  • Han ser ting i perspektiv
  • Han innrømmer egne svakheter
  • Han tåler direkte tilbakemeldinger
  • Han ber om konkrete råd
  • Han går hjem og forandrer seg

Han vil forstå konkret hva han skal endre, og han blir motivert av å tenke på at hun kommer til å bli mer imøtekommende. Det som også kjennetegner den handlekraftige mannen, er at han ønsker respekt før han får kritikk.

Relevante innlegg:
«Det er lettere å vise kjærtegn og si fine ting»
Utdrag fra en parterapi
Hvorfor leser menn om samliv?

Når barna flytter ut

Posted on October 4, 2016

Couple walk alongside riverI dag flyttet vår tredje, yngste datter på 19, hjemmefra. Jeg kjørte henne til Gardermoen og fulgte henne frem til sikkerhetssjekken. Og så står jeg der tilbake. Trist og tom. Ingen barn som venter hjemme. Jeg har tatt meg sammen i flere dager. Nå er det over, sistemann har dratt og det er mannen min og jeg igjen.

Det oppstår et nytt begrep: «restomsorgsevne»: en mor som sitter igjen med tristhet og tomhet, og må finne noe nytt å plassere omsorgen og engasjementet sitt på. Noen blir representant for mindreårige asylsøkere. Noen blir fosterforeldre. Noen kjøper hytte og noen får seg hund. Omsorg og engasjement skal finne nye kanaler. Jeg har allerede startet prosessen:

  • Jeg har invitert mannen min til bakeren på lørdag, for å spise marsipankake og snakke om muligheter og ønsker for den nye livsfasen. Han takket ja
  • Mannen min har invitert meg på to timers vinkurs. Jeg blir med
  • Vi har blitt enige om å gi latindans en sjanse, og avtalt prøvetime
  • Venninner er invitert til «mat og prat» og bedt om å ta med sine beste tips for trivsel når barna flytter ut
  • En vennegruppe har bedt om innspill til temaet «Hvordan forsterke ekteskapet når barna flytter ut?» Parene ønsker konkrete oppgaver

Når barna flytter ut, står paret tilbake med mindre ansvar og forpliktelser, mer tid og krefter, og en ny stillhet og ro i hjemmet. Jeg hørte om et par der barna hadde flyttet ut i tur og orden. -Plutselig så hun ektemannen sin i et nytt lys, og tenkte: «Hva skal jeg med deg?», og valgte å sette i gang skilsmisseprosessen. Overgangen representerer en form for krise, og kjennetegnes av «point of no return»: man må finne nye måter å leve på.

Løsningen må være å se på overgangen som en mulighet – for noe nytt. Jeg er i gang.

Relevant innlegg:
I gode og onde dager

«Samboeren min er så useriøs!»

Businesswoman making a crazy gesture over white background

«Jeg blir oppgitt over samboeren min. I mine øyne er han ganske useriøs. Med det mener jeg at han nesten ikke tar noe alvorlig, han fleiper med viktige ting eller snakker det bort. Med barna rundt eller sammen med andre, synes jeg han tar mye plass. Han vil gjerne ha oppmerksomhet, og har det helt topp hvis han får folk til å le. Men du ser ham sjelden i ordentlige samtaler med andre. Der er noe av problemet vårt, vi har ikke den samme kontakten som vi hadde før. Én ting er at jeg savner det, en annen ting er at det er slitsomt med en som er så useriøs det meste av tiden.»

Til hun som har en useriøs samboer
Du skriver at du er oppgitt, at du savner kontakten, at det er slitsomt. Det er ikke vanskelig å forstå. Savn og ensomhet er veldig ofte knyttet til det du beskriver. -Men det kan se ut som du ikke er 100% oppgitt, ettersom du tar dette initiativet?

Det at dere har hatt en annen kontakt tidligere, kan være et positivt tegn. Det kan bety at han fortsatt har seriøse sider ved seg, og at det fortsatt er mulig for dere å få bedre kontakt. Hva det skyldes at du opplever ham som useriøs nå, er vanskelig å si fra sidelinjen. Det jeg kan bidra med, er informasjon om hva et samliv krever og forslag til hvordan du best kan gå frem.

1. Et samliv består av samspill og tilknytning. Dette krever gjensidig respekt, forpliktelse og kontakt. Det forutsetter blant annet at man snakker sammen om personlige spørsmål og viktige temaer. Det forutsetter seriøsitet.

2. Et samliv består også av to individer, som må fortsette å være seg selv. Det er avgjørende for helse og livskvalitet. Hvis han for eksempel er mer utadvendt, leken og spontan enn deg, kan det bli friksjon. Særlig hvis dere ikke klarer å snakke om det, akseptere hverandre og ta hensyn.

Det er vanskelig å finne den rette balansen her, men det er åpenbart at dere er i utakt. Så mitt første råd er: ta initiativ til en «seriøs samtale».

3. Kan du gå inn i samtalen med:
-En forståelse for at det er viktig for hans identitet å få fortsette å være seg selv
-Å ikke være ensidig kritisk til ham, men innse at dette er et samspill mellom dere to
-Være ydmyk for hvordan du kan ha bidratt til samspillet
-Være tydelig på hva du har behov for
-Be ham om å imøtekomme dine behov

Du som kjenner ham, er den som har best forutsetninger for å vite hva som vil være det beste tidspunktet for en slik samtale og den beste åpningreplikken. Hvis det blir for vanskelig, søk hjelp. Ikke vent for lenge. Samliv er seriøse saker.

Relevante innlegg:
«Mannen min er ikke dyp nok»
Tåler hun ham?
Når ble det negativt å være enkel?
Han har så vanskelig for å si nei
Egentid
«Samboeren min er så impulsiv!»

«Jeg ønsker mer kvalitetstid med deg»

Posted on August 21, 2016

Couple at home reading news on newspaper and internet…. sa en mann til samboeren sin. Dette er et par som er veldig glad i hverandre, men som strever med sine temaer. De har tilsynelatende funnet fin balanse mellom partid og egentid, og når de planlegger aktiviteter sammen, blir det nesten alltid bra. De arrangerer middager for to, de trener sammen, de har gode samtaler. Begge er til stede og begge bidrar til at det skal bli vellykket.

En dag da sommerferien var over, sa han: «Jeg ønsker litt mer kvalitetstid sammen med deg». Det var ingen uselvstendig mann som sa det. Det var en mann som vet hva han ønsker seg og har trygghet til å si det.

Samboeren hans ble overrasket og glad da han sa det. Hun ble rørt, sa hun. Hun måtte tenke over hvordan de skulle forholde seg til det. -Skulle de justere balansen mellom partid og egentid? Hva med de vanskelige temaene? I skrivende stund vet jeg ikke utfallet av mannens ønske. Men det gjorde inntrykk:

  • Han synes hun er interessant å være sammen med
  • Han trives i hennes selskap
  • Hun er viktig i livet hans
  • Han gleder seg til det de planlegger sammen

Det er dette mange drømmer om å høre. Har du sagt til din kjære hvorfor du trives sammen med ham/henne?

Relevante innlegg:
En himmel full av stjerner
Fem minutter eller en weekend?
Noe å strekke seg etter
Morten sine beste råd for et godt parforhold
Kappes om å hedre hverandre
Hvilke virkemidler har du?

Partner med «sære» interesser

Posted on July 31, 2016

Student suffering for depression in young age
Det hender at par søker hjelp for å kommunisere bedre, og så viser det seg at de har en mer grunnleggende utfordring: den ene har det mange kaller en «sær» interesse. Kanskje han er kunstner, kanskje han er en eventyrer, kanskje han har et spesielt talent. Blant de parene jeg har møtt, er det oftest en mann, men det kan selvsagt også være en kvinne.

Det viser seg ganske fort at vi snakker om noe mer enn en vanlig fritidsinteresse; han er dedikert, engasjert og bruker masse energi på interessen sin. I et parforhold og med barn kan han ikke finne nok tid til det han ønsker seg mest av alt.

Utfordringen har minst to sider:
1) Dette er tett knyttet opp til hans identitet. Uten å få dyrke interessen sin, føler han seg tom og «på vent»; for noen går det ut over selvfølelse og livskvalitet, for noen fører det til frustrasjon eller depresjon. Det er umulig å se for seg et liv uten interessen, og han uttrykker sine behov gjennom forventninger, ønsker og noen ganger i form av krav.

2) Dette gjør noe med partneren. Hun var i utgangspunktet fascinert og betatt. Hun har levd i troen på at intensiteten ville avta og at han ville skifte fokus når de ble etablert. Samtlige kvinner blant de parene jeg har snakket med, viser stor forståelse og aksept for hans «sære» interesse. De har vært tålmodige og har i liten grad hindret ham i å dyrke interessen. Men med tiden har de blitt mer kritiske og og mer krevende.

-Og så har parene kommet til et punkt der det går på tålmodigheten løs. Hun føler seg nedprioritert, oppgitt og ser ingen løsning. Han føler at det ikke er rom nok for hans behov, og at hun er grunnleggende kritisk innstilt. Kommunikasjon er et sekundærproblem.

En samlivsterapeut har ikke fasitsvar. Men basert på erfaring med disse parene, har jeg følgende innspill til par der den ene har «sære» interesser:

  • Den dårlige nyheten til hun som lever sammen med ham: det er ingen løsning å hindre ham i å dyrke interessen. Ettersom den er et av hans grunnleggende behov, vil makt og tvang på sikt føre til ett av to: enten at det går så mye ut over hans trivsel og livskvalitet at han ikke har det godt med seg selv og heller ikke blir en tilfredsstillende partner. Eventuelt kan det føre til samlivsbrudd.
  • Den brutale virkeligheten til han med den «sære» interessen, er at parforhold og foreldreskap krever ansvar og innsats. Det er DU som må prioritere. Å sette henne i en posisjon hvor hun blir ansvarlig for dine prioriteringer, er urimelig og veldig uheldig – for dere alle.
  • Rykk tilbake til start. Sammen. Grunnlaget for et likeverdig parforhold og ansvarlig foreldresamarbeid, er at beslutningen er tatt i fellesskap. Beslutningen om hvilken plass interessen skal ha. De parene som har lyktes med dette, har en felles forståelse, avklarte forventninger og lojalitet til beslutningen. Beslutningen innebærer en grundig gjennomgang av hvor viktig interessen er for ham, hvor viktig hun og familien er for ham, og hvorvidt det er mulig å forene hans sprikende interesser. Her er det viktig at begge er ærlige og realistiske.
  • Det triste er at for noen par blir det en erkjennelse av at den «sære» interessen er lite forenlig med parforhold og familieliv.
  • Den gode nyheten er at de parene som tar realitetene inn over seg og jobber frem en felles beslutning, finner løsninger. Det kan være løsninger som innebærer f.eks. at de prioriterer å bruke penger på matleveranse og rengjøringshjelp, at de skaffer en fast barnevakt, at hennes behov får høyere prioritet, og en avtale om at han får dyrke interessen sin for en avtalt periode, før det blir hennes tur. Det ser ut til at det som er avgjørende for hennes tilslutning til, og lojalitet til en avtale, er hans grunnleggende holdning: at han innser at det ikke er en selvfølge å få dyrke den «sære» interessen, at den faktisk går på bekostning av henne, at han ikke tar hennes ofre for gitt, at han kontinuerlig anerkjenner og viser takknemlighet for hennes ansvar og at han alltid gjør en ekstra innsats når han er til stede.

Par som lever med denne utfordringen uten å ha tatt beslutningen i fellesskap, anbefales å søke hjelp. For par som er i starten av et forhold, kan det være en stor fordel å ta for seg disse spørsmålene før man får barn. Når man er likeverdige og løsningsorientert, er det lettere å være fleksibel og kreativ. Ikke vent for lenge.

Relevante innlegg:
Frihet og forpliktelse – hårfin balanse
«Vi flyttet på grunn av jobben til mannen min»
Tåler hun ham?
Motpart eller medspiller?
Et nytt perspektiv på parforhold
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»

Newer Posts
Older Posts