Kategori: Parforhold

Både kvinner og menn kan være ensomme i et parforhold. Det er noe paradoksalt ved situasjonen; i et forhold skulle man være TO, høre sammen og kjenne fellesskap. Nettopp derfor kan det bli ekstra ensomt når man er to UTEN å høre sammen og UTEN å kjenne fellesskap. Jeg opplever at kvinner og menn uttrykker stor sorg når de beskriver dette.

• «Jeg vil så gjerne være nær, men hun/han slipper meg ikke inn»
• «Når jeg prøver å si noe om det, føler jeg ikke at hun/han tar meg på alvor»
• «Jeg trenger kjærlighet og omsorg, men får det ikke»
• «Det virker ikke som det plager han/henne, sånn som det plager meg»
• «Når jeg ser hvordan andre par har det, blir jeg så fryktelig trist«
• «Jeg har ingen å prate med om det, det ville være å utlevere henne/ham»
• «Jeg føler at jeg er ute av posisjon til å gjøre noe med det»

Noen ganger får jeg anledning til å treffe begge to, og kan sammen med paret vurdere om vi  kan gjøre en innsats for at de skal få det bedre. Andre ganger kommer jeg ikke i kontakt med «den andre.» Kanskje er hun/han tilfreds med situasjonen? Kanskje er hun/han involvert på annet hold? Eller kanskje er hun/han også ensom, men er utrygg og ukomfortabel med å ta tak i situasjonen. Det kan være tilfelle der «den ene» over tid har vært pågående. Eller er mer analytisk anlagt, har mer selvinnsikt eller er mer verbal. Det kan være truende for «den andre» å gå inn i dette, og føles tryggest å holde seg på en armlengdes avstand. Og så blir det status quo.

-Inntil den som føler ensomheten mest påtrengende, krever at noe må skje. I noen parforhold ser det ut til at dette er eneste utvei. Ensomhet over tid går ut over livskvalitet og helse. Dersom man er i en situasjon der man vil stille et krav til den andre, finnes det ikke kun ett riktig tiltak eller én riktig løsning. Det avgjørende er at det skjer en endring. Min erfaring gir grunn til å tro at det er mulig å få til endring. Men det kan kreve mot og styrke å ta det første skrittet. Og tålmodighet når man begynner å gå nye veier. Når resultatene begynner å vise seg, blir gjerne begge mer motivert.

Den amerikanske filmen «Hope Springs» illustrerer hvordan ensomheten kan arte seg. Den gir riktignok ikke et realistisk bilde av terapeutisk tilnærming under norske forhold. Kanskje kan den allikevel være til inspirasjon for å ta det første skrittet? 

Egoistisk er et veldig negativt ladet ord. Med litt
velvilje kunne det erstattes av selvhevdende.

Det er klart det er greit å dekke egne behov. Å gjøre ting man har lyst til. Å ta vare på seg selv. Det er noe alle mennesker burde ha mulighet for, også i et parforhold.

• Den ene dekker sine behov på bekostning av den andre
• Den andre har ikke tilsvarende mulighet for å dekke sine behov
• Timingen er dårlig; den ene dekker egne behov mens den andre strever med å dekke familiens behov
• Man tar mer vare på seg selv enn man tar vare på den eller de man lever sammen med

Varselklokkene bør ringe hvis én eller flere av disse elementene gjentar seg og det blir et mønster. I det lange løp vil det skape problemer. Det kan gå på respekten og likeverdet løs. Man blir mindre interessant å dele sorger og gleder med, man blir i mindre grad regnet med. Kanskje blir man mindre interessant å leve sammen med?

«Han ser ikke hva som må gjøres i huset, av hverdagslig husarbeid. Han ser ikke haugen med skittentøy, han ser ikke hva vi må kjøpe på butikken, han ser ikke støv. Det irriterer meg, og vi har snakket om det. Han har sagt at hvis jeg gir ham beskjed om hva han skal gjøre, så gjør han det med glede. Jeg håper at han skal lære seg å se det, men han lærer det ikke. Og det irriterer meg igjen og igjen. Og slik går nu dagan, og steminga blir like dårlig hver gang».

Dette høres ut som et problem for begge parter. Jeg er lei for å måtte skuffe deg, men her tror jeg ikke du kommer i mål. Jeg tror det er like lite realistisk å få ham til å se støv, som det er å få mange kvinner til å se når det er på tide å skifte olje på bilen.

• Jeg akspeterer din standard
• Hvis du gir meg instrukser, skal jeg utføre det du ber om
• Jeg skal gjøre det med glede

• Kan du akseptere at han ikke kommer til å se disse tingene på samme måte som deg, eller på et så tidlig stadium som deg, uansett hvor hardt dere prøver? At du alltid vil være i forkant, alltid vil se mer? I så fall tror jeg du vil spare deg for mye skuffelse og frustrasjon. For noen kan det være en befrielse å innse at forventningene er justert for høyt, i stedet for at det er partneren som innfrir for lite.
• Kan du se at han ved å akseptere din standard, imøtekommer deg?
• Er det til hjelp for deg at han gjør det med glede, i stedet for å bli sur eller sette spørsmålstegn ved din standard? Mange par strever med at de ikke klarer å bli enige om en felles standard. Det høres det ut som dere har sluppet unna.

Noen ganger kan det også være til hjelp å snu situasjonen og se på andre områder hvor det er motsatt mønster. Er det noen områder hvor han må akseptere at du ikke ser det samme som han, eller hvor du ikke kan gjøre det på hans måte? Hvor han må avfinne seg med å være den som ser først og mest?

Dette innlegget er ikke ment som en hvilepute for den som måtte komme til kort. I et forhold er det viktig at begge strekker seg. Men hvis det kan bidra til flere perspektiver til deg som spør, så er det bra. Håper du finner ut av det!

Ikke alle er klar over hvor stor effekt det kan ha på den andre og hvor stor skade det kan gjøre på forholdet, når de i affekt sier:

Hvis man faktisk mener å gjøre det slutt, vil det ha stor betydning for begge parter at man gjør det på en respektfull og verdig måte, og ikke i affekt. Dersom man ikke mener å gjøre det slutt, men blir så frustrert at man har behov for å reagere eller man ønsker å ramme den andre, er det ikke en klok strategi å true med å dra. Konsekvensen er nemlig den at man ikke bare får umiddelbart utløp for en frustrasjon og rammer den andre. Man oppnår også dette:

• Den andre får en alvorlig brist i tilliten, og blir utrygg der hvor man mest av alt trenger trygghet. Dette vil prege alt samspill og kan ta lang tid å bygge opp
• En slik kommunikasjonsform er veldig uheldig for barn å være vitne til, både fordi det skaper utrygghet også hos dem, og fordi foreldrene er deres rollemodeller

De jeg møter som benytter slike trusler, tar ansvar for å gjøre noe med det. F.eks. ved å innrømme sin svakhet, be om toleranse i en periode der de jobber aktivt med å tilegne seg alternative strategier, som å øke sin frustrasjonstoleranse. Ofte skal det ikke mer til enn at man får denne innsikten:

Det er ikke BRA å true med å DRA

I noen parforhold er det et problem at de to har ulikt syn på hvor mye man skal fortelle og hvor ærlig man skal være. Jo mer ulike de er, jo vanskeligere blir det. For begge to. Jeg hører rett som det er kvinner eller menn si til den andre: «Jeg tror ikke på deg» «Det var ikke det du sa i går» Og så hører jeg den andre svare: «Det var ikke det jeg mente» eller «Da har du misforstått».

Noen ganger handler det selvfølgelig om misforståelser. Det er ikke det jeg tenker på her. Jeg tenker på når de to er ytterpunkter; den ene synes man skal fortelle hele sannheten og bare sannheten, alltid. Hun eller han lever strengt etter dette selv og forventer seg det samme tilbake. Det blir tillitsbrudd og utrygghet når den andre ikke gjør det samme. Den andre er ikke nødvendigvis en uærlig person; hun eller han ville ikke lyve om viktige ting. Men har kanskje ikke tenkt så nøye gjennom det, har ikke gjort seg opp en mening før hun/han svarer. Er upresis i formen og tenker at det er ikke så nøye. Eller holder tilbake informasjon for å unngå ubehag.

1. Hvor mye kan den ene tåle av å ikke alltid vite hvor hun/han har den andre?
2. Hvordan håndterer den andre å bli møtt med «jeg tror ikke på deg» og stadige konfrontasjoner?

Hvis det er slingringsmonn her fra begges side, kan det hende de får det til. Hvis de har konstruktive prosesser hvor de klarer å finne ut av ting og bli enige, er det håp. Hvis derimot den ene mangler tillit til den andre på grunnleggende områder, er det fare på ferde. Grunnleggende mistillit over lang tid vil skape utrygghet og mistrivsel, og påvirke alt samspill.

«Kona er masse sammen med en venninne som nettopp har gått fra mannen sin. Jeg er redd for hvordan det påvirker henne. Venninna har flyttet for seg selv og pusset opp leilighet, kona mi sier hun har fått det veldig fint. Hun blir veldig ivrig når hun forteller om det. Hvis hun synes det ser veldig attraktivt ut, er jeg redd hun skal tenke mye på det og finne på noe tull».

Hvis du derimot er usikker på om hun opplever at dere har det godt sammen og om hun setter pris på det livet hun lever sammen med deg – da skal du bruke denne muligheten til å gjøre noe med det!

Hva skal du så gjøre? Her finnes det ikke ett fasitsvar. Men det som bør være utgangspunktet ditt, er å en vurdering av:

1. Hva skal til for at hun opplever at dere har det godt sammen?
2. Hva skal til for at hun setter pris på det livet hun lever sammen med deg?

Når du har svaret på disse spørsmålene, vet du nøyaktig hva du skal gjøre. Gå inn for det med liv og lyst. Sannsynligvis vil du få effekten ganske raskt, hvis hun allerede er spesielt oppmerksom på hvordan det står til med dere og hva hun ønsker seg.

Jeg har en frustrasjon som jeg håper du kan hjelpe meg med. Hun jeg er sammen med er veldig opptatt av at vi skal dele på arbeid med barn og i huset, men alt arbeid som foregår utenfor husets  vegger «teller ikke.» Vi har hus med hage, hytte og to biler som jeg holder i orden. Hun definerer imidlertid dette som mine hobbier og mener at jeg lurer meg unna hennes prioriterte oppgaver når jeg driver i hagen eller vasker bil. Hun sier at hadde det vært opp til henne hadde vi bodd i leilighet, solgt hytta og heller dratt på sydenferier og nærmest reist kollektivt. Med de argumentene kommer jeg litt til kort, men jeg synes de er helt urimelige og jeg er heller ikke sikker på om hun mener det eller om hun bare sier det fordi hun vet at det ikke er noe alternativ. Dessuten har hun stor glede av disse tingene. Vi ender omtrent daglig opp i krangler som bunner i at hun mener jeg ikke bidrar nok. Kan du si meg hva som er rimelig og gi meg noen råd på hvordan vi skal komme ut av dette?»

Det var noe kjent med dette. Jeg er redd det var litt sånn i egen familie da barna var små (terapeuter er heller ikke forskånet fra vanlige utfordringer…). Veldig mange par strever med samme tema. Sånn som du beskriver det, ser det fryktelig urettferdig ut og er sikkert veldig frustrerende å være midt oppi. Det er ikke sikkert det er bare deg det går ut over heller; jeg vil tro at de oppgavene du påpeker, er i hele familiens interesse. Jeg vil også tro at det går ut over samspillet mellom deg og samboeren din, noe som i sin tur får konsekvenser for alle sammen. Dette må dere gjøre noe med, la oss håpe jeg kan bidra.

Et sted å starte, er å gå aktivt inn for å finne ut mer om hva hennes misnøye i bunn og grunn handler om. Når de samme kranglene gjentar seg, handler det ofte om noe på et dypere plan som man ikke har forstått. Det kan du for eksempel gjøre ved å be henne om et slags intervju, hvor du stiller henne åpne og utdypende spørsmål uten å komme med dine tanker og meninger. Kanskje kan dette gi deg ny innsikt.

Noen ganger har vi et knapphetsgode; noe det er begrenset tilgang til eller kapasitet på. Det kan være som i dette tilfellet TID (for seg selv, uten barn, til å arbeide uavbrutt med en oppgave, til å fullføre et prosjekt) eller ENERGI (motivasjon og krefter til å utføre noe, i tillegg til det man allerede gjør). Andre knapphetsgoder kan f.eks. være SØVN eller ØKONOMI.

Målet må være å balansere både definisjonsmakt og ansvar rimelig mellom dere. Med kloke prioriteringer kan det bli mindre stress og færre uoverensstemmelser, og kanskje mer tid til å drømme om og planlegge mer kreative og krevende prosjekter lenger frem i tid.

Relevante innlegg: 
Småbarnsfase og parforhold
Resultat eller prosess

For mange par fungerer det fint om den ene eller begge drikker. Det er ikke dem som er utgangspunkt for dette innlegget. Noen opplever det som problematisk. Det de beskriver, har noen fellestrekk:

Det er ikke vanskelig å forstå at mannen liker kjæresten sin avslappet, varm og god.

Det er ikke vanskelig å forstå at kvinnen liker kjæresten sin slik han pleier å være.

Begge opplever at den andre forandrer seg med alkohol. Mannen setter pris på endringen, kvinnen vil helst unngå den. En forenklet løsning kunne jo vært at kvinnen drakk og ble avslappet og varm og god, mens mannen holdt seg edru og var seg selv, oppmerksom og forutsigbar. Hadde det enda vært så enkelt…

Mitt inntrykk er at det er vanskelig å komme frem til en felles forståelse for dette. Det kan virke som begge holder på sitt. Kan det hende at det handler om dypere behov hos de to, som det er vanskelig å kompromisse med?

Hvis dette er tilfelle, tror jeg det kan være klokt å se nærmere på de underliggende behovene hos begge, og finne ut om det er måter å imøtekomme disse på, med eller uten drikking. Hvis man blir klar over hva det egentlig handler om for den andre, kan det hende det blir mer forståelse og fleksibilitet mellom de to, heller enn å bli en kamp om drikke eller ikke drikke.

Dette har jeg hørt mange kvinner si om mannen sin. De sier det med en blanding av frustrasjon og beundring i stemmen. Frustrasjon fordi han svikter på hjemmebane og beundring fordi han er så hjelpsom.

Mennene sier om samme tema at det stemmer, og gir uttrykk for at det er litt lite slingringsmonn på hjemmebane. Og kjedelig når hun blir sur.

Jeg tror ikke løsningen er å slutte å stille opp for venner og andre. Jeg tror heller ikke løsningen er å fortsette som før; uoverensstemmelsen blir sjelden mindre av det. Her er tre ting som jeg tror virker:

For eksempel ved å dele med henne hvilket dilemma han sitter med. Eller ved å fortelle hvorfor dette er viktig for ham. Forespeile hva det vil kreve av ham. Sjekke ut hva hun tenker om det, før valget blir tatt.

Hun lytter når han legger frem sine vurderinger. Hun viser at hun setter pris på at han gjør bevisste valg og at han ikke nedprioriterer familien. Hun viser sin beundring for at han er snill og hjelpsom. Hun viser forståelse for at det er viktig for ham å bidra, og unner ham anerkjennelsen han får av andre for det.

Målet må være at han går fra å ha vanskelig for å si nei, til å ha lett for å si ja eller nei.