Kategori: Kommunikasjon

Det unge paret forteller at de hadde kranglet. Han hadde slengt med leppa og trodd han var morsom. Hun hadde blitt såret og var sur. Han prøvde å forklare at det ikke var vondt ment. Hun prøvde å få ham til å forstå at det ble vondt – for henne.

Like fullt måtte de i butikken og handle mat. De tok ansvar for hvert sitt barn og gikk hver for seg mellom hyllene. Det var det som skulle til. Hun fikk betenkningstid. Hun visste jo at han ikke mente det vondt.

De møttes i kassa med hver sin handlevogn og hvert sitt barn. De sto og så på mens varene ble slått inn. Ingen gikk videre for å pakke i poser. Hun bøyde seg frem og omfavnet ham. Han kysset hånden hennes før han så seg rundt, litt forlegen. Det var ikke mer som skulle til.

Noen par er så heldige å ha samme humor. Til tross for at de strever med sine ting, eller til og med er kritiske til hverandre, kan de le av de samme tingene. De kan møte hverandres blikk med glimt i øyet eller være ironiske på egne vegne, og ler sammen.

Ikke alle har det sånn. Om man ikke skulle være en fullt så heldig match hva humor angår, vil de aller fleste som har blitt foreldre, oppleve at barna kan fremkalle smil og latter. Å le sammen er en unik felles opplevelse. Det er avvæpnende og frigjørende. Det oppstår helt av seg selv, man kan ikke bestemme seg for det. Men – man kan øke mulighetene:

Kan en god latter forlenge samlivet..?

«…  en matte som rulles ut der prominente gjester skal gå, blant annet brukt til VIP’er. Brukes også til å markere en åpning» (Wikipedia 2014)

Paret forteller at de hadde kranglet en del og vært ganske irriterte på hverandre i 3-4 dager. HAN hadde tidligere fortalt at hun pleier være langsint. HUN hadde utdypet at hun vender seg innover og blir stille, hun lurer på om det kan være for å signalisere at hun ikke har det bra når de har kranglet.

Etter 3-4 dager strakte han ut en hånd. Før han kjørte hjem, sendte han en melding. Han spurte om ikke de kunne bli venner igjen. Han sa han ville de skulle ha det fint sammen. Han skrev hvor glad han er i henne og barna. HUN forteller:

«Jeg vil ikke krangle!»

«Og så svarte jeg at jeg ville også være venner, at jeg ble glad for meldingen og ba ham komme hjem.»  HAN tar ordet og sier at det gjorde så inntrykk at han fikk tårer i øynene og måtte kjøre til siden for å lese meldingen ordentlig, se om han hadde sett rett.

«Det ble litt rart da,» sier hun, «når han kom hjem. Så sto vi der og så på hverandre.» Begge smiler. «Så sa vi: ja, da får vi vel lage middag, da. Og så laget vi middag. Og så ble vi venner og så glemte vi at vi alt sammen.»

Paret får stor anerkjennelse. HAN for sitt initiativ til forsoning. HUN for ny strategi. Jeg sier til paret at jeg ser for meg en rød løper rullet ut foran dem. Den representerer muligheter. For en ny retning og nye, positive erfaringer.

Det er bare å begynne å gå.

…. sa hun. Paret har gjort en betydelig innsats og fått til bedre kommunikasjon. Til tross for dette endte hun opp hjemme alene på bursdagen sin.

«Vi hadde vært ute og spist middag sammen. Så ble vi bedt hjem til en kompis av ham. Jeg hadde ikke lyst, jeg ville hjem. Han spurte om jeg ville han skulle bli med, men jeg sa det var greit at han dro. Han spurte om det var helt sikkert. Jeg sa ja og dro hjem. Der satt jeg, stuck, alene. Datteren vår lå og sov, noen måtte jo være hos henne. Jeg tenkte på mamma og pappa, at de skulle vært der. Jeg lurte på å ringe til dem. Men så endte jeg opp med å pusse mynter etter bestefar».

Vi prøver å finne ut hva det kan handle om. Han lurer på om hun er redd han skal bli sur hvis hun nekter ham noe. Hun sier nei, det er ikke det. Men hun har ikke lyst til å være en som nekter ham noe, en som begrenser. Jeg tegner på tavlen to ytterpunkter: selvutslettende og selvhevdende. Hun har ikke helt klart for seg hva det vil si å være selvhevdende. Det har han, og hun får masse input. Jada, hun forstår.

Vi utforsker alternative svar når han spør om det er greit at han drar, hvis hun egentlig ikke synes det er greit. Og ender opp med: «Jeg har aller mest lyst til å ha deg hjemme på bursdagen min, er det greit for deg?»

Han smiler. Han gleder seg til at hun blir mer selvhevdende og til å høre henne si direkte at hun vil ha ham der. De to inspirerer hverandre, og hver gang vi treffes har de kommet et skritt videre. Til sommeren gifter de seg.

Man tar seg bedre tid, lytter mer oppmerksomt og er mer bevisst på hvordan man formulerer seg. 

Velg et avgrenset tema og avtal hvor lenge dere skal holde på. En penn fungerer som mikrofon. Den som har mikrofonen, har ordet. Man velger ut max to setninger man ønsker å formidle, i forhold til valgte tema. Det kan f.eks. være hva du mener om saken, det kan være dine reaksjoner på en situasjon eller det kan være spørsmål. Når de to setningene er sagt, beholder man mikrofonen mens den andre gjentar med egne ord hva hun/han hørte. Hvis hun/han hørte riktig, får hun/han overta mikrofonen.

Teknikken krever trening. Par som lærer seg å bruke den, rapporterer at de etterhvert slutter å følge den 100%, men at de har lært seg å lytte til hverandre på en ny måte, at de forstår hverandre bedre og krangler mindre.

Er du av typen som ikke hører helt etter hva andre sier? Som fortsetter i eget spor, selv om den andre ber deg holde opp, direkte eller indirekte? Hvis du kjenner deg igjen i disse spørsmålene, kan det hende du er i risikosonen:

• Er du sikker på at ikke du vil ha litt mer mat?
• Vil du ikke ha på deg litt mer klær, da?
• Skal jeg hjelpe deg? Se her, la meg hjelpe.
• Er du ikke bra? Vil du legge deg nedpå litt? Legg deg her.

I så fall kan det hende du fremprovoserer et oppgitt:«Hørte du ikke hva jeg sa?»

Det høres brutalt ut, og kunne kanskje vært unngått. Hvis du hadde vært oppmerksom og aksepterende. Mest sannsynlig har du gode intensjoner og mye omsorg. Litt i overkant, kanskje. Med den innsikten du nå har fått, kan du trygt lene deg tilbake når noen takker nei. Og forhåpentligvis se at vedkommende klarer seg fint på egen hånd. Og setter pris på din aksept.