Kategori: Hjelp fra samlivsterapeut

I den senere tid er det mange par som søker hjelp og som beskriver en stor krise: den ene har blitt veldig usikker på forholdet, mens den andre er livredd for at det skal bli slutt

Det som kjennetegner parene, er at det har skrantet lenge, ofte har den ene foreslått å søke hjelp, men den andre var ikke klar. Så har tiden gått og risikoen økt. I møtet med disse parene blir jeg først og fremst opptatt av å formidle at det er hjelp å få. Dernest blir prosessen ofte slik:

1. Avklare hvorvidt det finnes mulighet for tid og prosess
2. Begge blir ivaretatt med sine følelser av frykt eller frustrasjon
3. Konstruktiv dialog der paret får snakket om det som er viktigst først
4. Avklare hvordan man skal forholde seg til snakking og fysisk nærhet i en uavklart fase
5. Dersom den ene har blitt følelsesmessig involvert i en annen, avklare hvilke konsekvenser dette skal få
6. Dersom den som er usikker, velger å bruke tid og ha prosess:
   Avklare muligheter og begrensninger i parforholdet – slik at det blir klart for begge hvorvidt de er motivert for å gjøre en innsats – for et forhold som er verdt å være i og som gir mer enn det koster

Noen ganger blir det raskt avklart, det er når den ene har blitt sikker i sin beslutning. De aller fleste tar det veldig på alvor og ønsker hjelp til avklaring både for å bli sikrere selv, men også av respekt for den andre – og av hensyn til familien, der det er barn.

Ikke vent til «grevens tid», det er mye mer dramatisk for alle parter. Les hvordan man kan få gresset grønnere på den «rette» siden.

Relevante innlegg:
«Det går bra»
Er det håp for oss?
Stillas – en konstruksjon for å holde parforholdet på plass
«Oppvåkning» i parforhold
Slik finner du tilbake til romantikken!

Paret har gått til samtaler ca annenhver uke i et halvt år. Etter en periode der forholdet skrantet, har han fått følelser for en annen. Dette har gjort henne usikker og veldig stresset.

Paret fikk tidlig lære om stillaset, og vi gikk i gang med konstruksjon. Hos en med intenst behov for trygghet og bekreftelse, kunne det føles meningsløst å jobbe med forhandlinger og avtaler. I en av de første samtalene ropte hun:

«Hvor lenge skal vi holde på med det stillaset?!»

Mannen hennes responderte på utbruddet mer med frustrasjon, enn med empati. Når paret blir overveldet, må terapeuten stå tilsvarende støtt. Terapeuten har tro på stillas, og vi fortsatte prosessen.

I de siste samtalene rapporterer paret om fremgang. De har regelmessige samtaler og færre krangler. Begge har mer fokus på det positive. Det er et minimum av fysisk nærhet. Han er i gang med å finne meningsfylte aktiviteter. Begge tar ansvar for å være gode foreldre.

Hun er fortsatt usikker på fremtiden og har fremdeles behov for bekreftelse. I samtalene våre er dette et tema han er inneforstått med og hun tør å stille spørsmålet: «Hvordan kan jeg vite at du jobber for oss?»

Han sitter rolig i stolen, lytter oppmerksomt og ser på henne når han svarer:

«Vi har fått på plass stillaset. Det er et skritt i riktig retning»

Heldigvis har jeg sett tilstrekkelig mange par som lykkes, til at jeg kan møte hvert nytt par med håp. Mannen fremstår som troverdig når han mener det er et skritt i riktig retning – her er det om å gjøre å holde stø kurs.

Relevant innlegg:
Er det håp for oss?