Forfatter: trine.huseby

Småbarnsfase og parforhold

Publiseringsdato november 6, 2013

Overgangen fra kjærestepar til foreldre, er stor. Det blir mindre tid for seg selv og mindre tid til parforholdet. Det er lett å miste fokus i en travel hverdag. Noen foreldre får det til bedre enn andre, på bakgrunn av dette skal jeg dele noen råd.

Det kan være lurt å huske på i en fase der man sjelden har følelsen av å ha hodet over vann, at denne fasen er forbigående; det er en unntakstilstand. Når par kommer til meg med dette temaet, pleier jeg å tegne en tunnel og illustrere at i småbarnsfasen er man i tunnelen. Det er underskudd på søvn, energi og tid. Men det er lys i den andre enden av tunnelen; det blir bedre tider. Hvor lenge det skal bli til, avhenger selvsagt av hvor mange barn man får og hvor lang småbarnsfasen blir.

Råd

Mannen kan med fordel gjøre mer rent og ta seg mer av barna
Kvinnen kan med fordel senke standarden for ryddig/rent og slutte å kritisere. Hun kan dele ut klemmer ikke bare til barna, men også til mannen
Lag gode ritualer, se Skikk og bruk for paret
Bli enige om grenser for barna. Relevant kurs: «De utrolige årene» Relevant litteratur: «Foreldrerollen. Det er du som er voksen!»
Minimum 3 timer/uke alenetid for hver av foreldrene, hvor man gjør noe man har lyst til
Kjærestekveld en dag i uken
Barnevakt et døgn i måneden hvor foreldrene på forhånd har blitt enige om hvordan tiden sammen skal utnyttes
Kjærestehelg minimum en gang i halvåret
PREP kommunikasjonskurs eller Bufferkurs for par

Alle småbarnsforeldre kan ikke klare alt. For å finne ut hva som er viktigst for dere, start med barnevakt et døgn – en timeout fra hverdagen. Sørg for å både ha det hyggelig og gjøre en innsats for parforholdet. Ta en gjennomgang av status og bli enige om tiltak. Start planleggingen. Vær realistiske og tenk langsiktig. Alt trenger ikke skje i morgen. Det er fint å ha noe å glede seg til!

Parforhold

Sår som ikke vil gro

Publiseringsdato november 3, 2013

Vi mennesker er veldig ulike. Noen har vanskelig for å bli ferdig med ting som har skjedd for lenge siden, og kan plage seg og bruke energi på dette uten å komme videre. Til frustrasjon for den andre, som synes det var ordnet opp i og gått ut på dato for lengst. Som ikke ønsker å rippe opp i det og som tror det bare blir verre av å snakke om det.

Et eksempel er kvinnen som opplevde at mannen sviktet i den mest krevende småbarnsfasen. Eller mannen som ikke opplevde støtte fra kjæresten da han var redd han var alvorlig syk. Det kan ha vært snakket om og blitt bedt om unnskyldning. Det kan ha gått seg til og de har fått det bedre. Noen ganger mye bedre. Men tiden leger ikke alle sår for alle. Noen har vanskelig for å forsone seg med det som var, og kommer ikke ut av reaksjoner som skuffelse og bitterhet.

Nå kommer det jo ikke noe godt ut av å ikke forsone seg med det, aller minst for den som lider under det selv. La oss se på hvilke muligheter som finnes, for å lege sår som ikke vil gro.

Det mest nærliggende er å be den andre om en samtale. Kanskje er dette prøvd, uten suksess. Alternativt kan man ta denne samtalen med en fagperson som har kompetanse på å hjelpe par med slike prosesser. Erfaring viser at en grundig gjennomgang der terapeuten guider paret i å uttrykke behov og reaksjoner, kan føre til forsoning og avslutning.

En annen mulighet er å skrive ned sin opplevelse av den vanskelige situasjonen, hva den gjorde med deg. For noen vil dette være nok, og som en symbolsk handling kan man brenne notatet og se for seg at man brenner tanker, minner og reaksjoner en gang for alle. I andre tilfeller vil det være behov for at partneren leser notatet og gir respons i form av aksept for at det var akkurat så vanskelig, erkjennelse av ansvar og en oppriktig unnskyldning. Kanskje den andre kan klare dette?

Et alternativ er at den som har sår som ikke vil gro, selv tar kontakt med en coach eller terapeut for å sette ord på det som er vanskelig og få hjelp med strategier for å komme videre.

Siste innspill er en øvelse for å sette det hele i perspektiv: å se for seg at partneren ble borte for alltid. Tenke gjennom disse spørsmålene: var det verdt å bruke energi på? Var det viktig i den store sammenheng? Hvis det ikke var det, sette strek og gå videre. Mens man fortsatt har hverandre.

For noen kan helingsprosessen gå fort, for eksempel ved at man får ny innsikt. I andre tilfeller må man lære nye strategier for å styre tankemønstre, i så fall vil det kunne ta tid. Uansett er det oftest mulig å komme videre – når man først har bestemt seg for hvordan.

Parforhold

Adventskalender for to

Publiseringsdato november 1, 2013

Klar for en romantisk førjulstid? Adventskalender for to finner du hos Husbands & Wives

Tankevekkere

Unntak – eller vanlig praksis?

Publiseringsdato oktober 30, 2013

Har du tenkt på at når det skjer saker som vedrører deg, er det forskjell på unntak og vanlig praksis? Man kan spare seg for mye frustrasjon og opprivende krangler, ved å gjøre denne vurderingen først:

Er det et unntak eller vanlig praksis?

1. Hvis dere pleier å spise middag til et fast klokkeslett, og den ene må reise kollektivt i en uke mens bilen er på verksted og derfor kommer 1 time senere hjem hele uken – har vi et unntak og et godt eksempel på en situasjon hvor det er både rimelig og overkommelig å være med på endring i middagsrutinene.

Hvis derimot den ene sender melding: «forsinket,» «blir sen,» eller «rekker ikke hjem til middag» stadig vekk – da snakker vi om vanlig praksis. Her har vi utgangspunkt for et tema til diskusjon: til hvilket klokkeslett skal vi spise middag?

2. Hvis dere har satt dere ned for å spise sammen, og den ene tar telefonen som ringer – er det fordi hun/han har glemt å slå den av? Eller fordi hun/han måtte ha den på fordi det var en spesielt viktig telefon? Her snakker vi unntak.

Hvis hun/han derimot har for vane å ta telefonen uansett hva dere gjør sammen, snakker vi om vanlig praksis. Det kan være lurt å ta en prat om forventninger og finne en løsning begge kan leve med.

3. Hvis en som slutter med snus, er sur og gretten i en uke, da er det unntak. Kan det hjelpe deg å holde ut? Hvis hun/han derimot har for vane å være sur og gretten, DA må dere ha en alvorsprat.

4. Hvis noen er irritabel og oppfarende en dag i måneden på grunn av hormoner, da er det unntak. Hvis hun derimot er irritabel og oppfarende stort sett hele tiden, DA må noe gjøres.

Lykke til i jakten på unntak – som du ikke trenger å plage deg med…

Tankevekkere

Ikke glem mannen din

Publiseringsdato oktober 26, 2013

Jeg møter mange par som etter noen år som småbarnsforeldre, trenger å gjøre en innsats for forholdet. De forteller gjerne at de hadde mer tid til hverandre før, de hadde det mer morsomt sammen, de fant på ting sammen – bare de to. Ikke sjelden uttrykker de det slik: «Vi ønsker å ha det sånn som vi hadde det før.»

Paret får i oppgave å beskrive nærmere hvordan det var før. Spørsmålet er lystbetont; de tenker tilbake, gjerne med et drømmende uttrykk i blikket, de har begge gode minner. De forteller og jeg spør. Etter hvert kommer vi til det kritiske punktet i mange parforhold:

«… og så kom barna…»

Det som har skjedd, er nesten uten unntak at kvinnen ble oppslukt av barna og glemte mannen sin. Bevisst eller ubevisst har hun satt mannen til side og forholdet på vent mens hun har prioritert omsorgsoppgaver. Det er ingen tvil om at omsorgsoppgaver er nødvendig og at dette er en veldig ansvarlig prioritering. Det som er synd, er at ingen er tjent med at det går på bekostning av parforholdet.

Både mannen, barna og kvinnen selv har behov for at parforholdet fungerer. For at dette kan skje, er det nødvendig at hun har denne innsikten og gjør bevisste prioriteringer. Kan dette være til hjelp?

Hvordan kan du vise ham din fulle oppmerksomhet når dere snakker sammen?
Hvordan kan du gi ham kjærtegn i hverdagen, så han føler at han også er viktig?
Hvordan kan dere arrangere barnevakt for å få fri til å gjøre noe hyggelig sammen, bare dere to?
Hvordan kan du involvere ham i ting du tenker på, som en viktig samtalepartner?
Hvordan kan du vise ham at han og forholdet deres har høy prioritet?

Kvinnen KAN føle «dette har jeg ikke overskudd til» eller «da får han jammen stille opp mer». Det hun kanskje ikke er klar over, er at noen justeringer her både vil kunne føre til at mannen stiller opp mer og at hun får mer overskudd. I det samspillet som disse prioriteringene vil fremkalle, vil hun som oftest få dekket flere av sine egne behov som også er satt på vent. -Blant annet et trygt og godt parforhold og et foreldreteam som fungerer.

Relevante innlegg:
«Jeg kjenner ingen som er sånn vi er»
«Mamma og pappa, kan ikke dere kline?»

Parforhold

Hva skal vi bruke penger på?

Publiseringsdato oktober 22, 2013

En samlivsterapeut har ikke svaret på hva par skal bruke penger på… Men kan kanskje bidra med et utgangspunkt når paret er veldig ulike i forhold til økonomi.

Det er ikke uvanlig at kvinner og menn har ulikt forhold til bruk av penger. Det kan handle om kjønnsroller, om erfaringer fra oppveksten og om grunnleggende verdier. Kanskje image og forventninger spiller inn.

Det som er avgjørende, er at begges perspektiv blir ivaretatt. Det nytter ikke å foreta økonomiske prioriteringer på kun den enes premisser. På et eller annet punkt vil det få konsekvenser for samspillet mellom de to, fordi det gjenspeiler maktbalansen i forholdet. Og fordi det handler om grunnleggende behov som trygghet og tilfredsstillelse.

Et godt utgangspunkt kan være at man har en avklaring, der man sikrer at begge forstår hva som er viktig for den andre og hvorfor. Det vil ikke være tilstrekkelig å gjennomføre en samtale med dette som tema – det avgjørende er at man kommer til en forståelse man ikke hadde før; at den andre føler seg helt forstått. En måte å gjøre dette på, er å intervjue hverandre:

Hva synes du er viktig når vi skal forvalte pengene våre?
Hva er mindre viktig for deg?
Hvilke bekymringer har du?
Hva gir deg trygghet?
Hva gjør at du trives og blir fornøyd?
Hvordan forholdt foreldrene dine seg til penger?
Hva slags økonomisk filosofi har du med deg fra oppveksten?
Hva er det viktig for deg at jeg forstår og tar hensyn til?
Er det mer jeg burde vite, for å forstå deg bedre?

Det kan være lurt å lage både kortsiktige og langsiktige planer, slik at begge har ansvar for helheten. Ikke bare her og nå. Ikke bare den ene av de to.

Kanskje kan det være til hjelp å ta innover seg at når jeg lever i et parforhold, bruker jeg ikke penger på den måten jeg vil. Vi bruker penger på den måten vi inngår kompromisser på, basert på begges perspektiv. Alt i alt vil det bli den beste løsningen for oss OG for meg – i et parforhold.

Parforhold Sex og samliv Utroskap

Går det an å forebygge utroskap?

Publiseringsdato oktober 20, 2013

JA. Det går ikke an å sikre seg 100%, men det går an å begrense risikoen.

Ofte er det slik at den som er utro, over tid ikke har fått dekket grunnleggende behov i parforholdet. Hun eller han er gjerne ikke bevisst på det selv, men er kommet til et punkt hvor man er veldig klar for å få dekket disse behovene. Man er veldig oppmerksom dersom en eller annen tilfeldig person skulle komme seilende inn i livet og ser ut til å kunne by på nettopp dette. Det kan være noen som gir meg oppmerksomhet jeg ikke har fått på lenge, noen som viser meg respekt, noen som begjærer meg, noen som synes jeg er interessant eller som morer seg sammen med meg. –Og så opplever man at man «faller for» dette mennesket, man blir hodestups forelsket og tror at dette er den store kjærligheten.

Det som i realiteten skjer, er at man «faller for» å få dekket behovene som ikke har vært dekket på lenge. Det føles som om brikken i puslespillet faller på plass og som om dette er det eneste rette. «Det eneste rette,» handler imidlertid om å få dekket sine behov. At det var nettopp denne personen som representerte kilden til å dekke behov, viser seg ofte å være veldig tilfeldig. Sissel Gran beskriver fenomenet som «før-forelskelsen.» (Sissel Gran, 2007)

Konklusjonen er at det oppstår sjeldnere behov for å involvere seg med en annen, dersom man får dekket sine grunnleggende behov i forholdet man er i.

Konsekvensen av dette er at man vil kunne forebygge utroskap slik:

1. Tenk gjennom om kjæresten din har behov som hun/han ikke får dekket i forholdet. Hva kan du/dere gjøre for å dekke disse behovene? Her er det ofte mye potensial.

2. «Ta temperaturen» på forholdet regelmessig, sørg for å være «på nett»

3. Dere kan sammen eller hver for dere gå gjennom denne sjekklisten:

Blir jeg sett for den jeg er?
Får jeg anerkjennelse?
Blir jeg behandlet med respekt?
Er det behov for meg?
Kan vi dele gleder og sorger?
Er vi hverandres støtte?
Får vi dekket våre behov for fysisk nærhet og omsorg?
Har vi tid til hverandre?
Kan vi le sammen?
Blir vi inspirert av hverandre?
Har vi tid og frihet hver for oss til å gjøre ting alene eller sammen med andre?
Finner vi på nye ting å snakke om og gjøre, slik at vi av og til opplever spenning?

Hvis du er usikker på hvor grensene går, se her Utroskap – hvor går grensen…?

Familie

«Hun er ikke interessert i min familie»

Publiseringsdato oktober 18, 2013

«Samboeren er ikke særlig interessert i å være sammen med dem, mine foreldre og søsken. Hun finner alt som kan være negativt, og så er det ting som har blitt sagt og gjort, som hun hun aldri glemmer. Jeg har sagt at hun ikke må bry seg om det, det er ikke sånn ment. Det virker som hun tar alt i verste mening. Det blir ganske slitsomt for meg i lengden. Og så tenker jeg på døtrene våre, foreldrene mine vil gjerne være mer sammen med dem».

Til mannen som har det slitsomt

Dette hørtes ikke greit ut, hverken for deg eller for familiene. I et parforhold er det viktig med aksept for og respekt for begges sider. Besteforeldre kan også representere betydelige ressurser for barnebarn. Det er trist hvis barna går glipp av denne muligheten. Jeg anbefaler deg å gjøre noe med det. I første omgang å snakke med samboeren din. Det kan det hende du allerede har gjort, så la oss håpe jeg kan bidra med noe nytt.

Kan du vise henne dette innlegget? Og si at du gjerne ønsker at dere skal finne ut av det, uten at du har løsningen. Videre foreslår jeg at dere sammen vurderer hva det handler om og hva dere kan gjøre. I denne sammenhengen har vi tre generasjoner, og det er viktigere enn dere kanskje ville tro, at den sterkeste alliansen er mellom deg og samboeren din. Hvis hun opplever deg som nærmere knyttet til, mer åpen overfor og i forsvar for egen familie, vil det kunne oppleves som en trussel for henne. Så fra nå av; kan dere være på lag om et felles prosjekt?

Be henne fortelle utdypende hva hun synes er vanskelig og hva dette gjør med henne. Gi henne god tid. Anstreng deg for å forstå henne, etterpå er det din tur. Det er viktig at du anerkjenner hennes opplevelse av familien din, selv om den ikke stemmer for deg.
Fortell henne utdypende hvor viktig dette er for deg og hva det gjør med deg. Ta deg god tid. Samboeren din anbefales å anstrenge seg for å forstå deg. Det er viktig at hun anerkjenner din opplevelse selv om det du beskriver, ikke stemmer for henne.
«Erkjennelsens time»: Har du på noen måte sviktet eller bidratt negativt, så er tidspunktet NÅ for å ta ansvar for det og beklage det. Uten forbehold. I neste rekke tar samboeren din ansvar for hva hun måtte ha sviktet eller bidratt negativt med. Uten forbehold, hun også. Ta dere god tid her. Forsoning er et godt utgangspunkt for neste steg i prosessen.
Hva kan bidra til å øke interessen hennes for din familie, hvis hun innser at det er av stor betydning ikke bare for deg, men for parforholdet deres og for barna deres?
Kan hun på noen måte få styrke til å forholde seg til en annen families kommunikasjonsform, deres kultur? Til tross for at hun ikke forstår denne familien, eller har dårlige erfaringer? Ville det hjelpe om hun opplevde at du sto ved hennes side? Ville det hjelpe å tenke at hun i allianse med deg, kunne være den som klarte å være raus overfor sin svigerfamilie? Ville det hjelpe at dere forberedte besøkene, slik at begge var bevisst og hadde samme fokus? Og evaluerte det etterpå; hvordan gikk det med prosjektet vårt?

Dere kan sikkert klare mye på egen hånd. Det er et viktig poeng å sette seg selv til side og forsøke å se det så objektivt som overhodet mulig. Og å ha som mål å få til en konstruktiv kontakt med din familie. HVIS det skulle bli for vanskelig, anbefaler jeg dere å kontakte familievernkontoret for noen samtaler, der finner dere fagpersoner som kan representere nøytraliteten.

Tankevekkere

Kappes om å hedre hverandre

Publiseringsdato oktober 13, 2013

Det kan synes som om mange par drives av en konkurranse der det er om å gjøre å ha rett eller å være den som har bidratt mest. Noen ganger ser det ut til at det går sport i å finne feil hos hverandre.

Det er ikke så lett å legge merke til det selv, når man er en del av et slikt samspill. Det som er trist, er at det er så destruktivt, både for ham, for henne og for parforholdet. Hvis man først blir oppmerksom på det og finner en motsatt form for konkurranse, er det mulig å snu hele samspillet til noe konstruktivt. Jeg vil med dette presentere forslag til en ny sport:

Kappes om å hedre hverandre!

Sitatet er hentet fra Bibelen. Med dette blir konkurransen snudd på hodet. Man får en annen motivasjon for å bidra, man kjenner glede ved å la den andre få rett. I denne konkurransen er alle parter vinnere.

Når går startskuddet?

Historier

Ikke gå 100% inn for oppgaven

Publiseringsdato oktober 9, 2013

Du har sikkert hørt det mange ganger. «Det er bare deg selv du kan forandre». Ikke partneren. Akseptert som et ubestridt faktum. Bildet er noe mer nyansert, illustrert av følgende historie.

Som mange andre, var denne kvinnen opptatt av selvutvikling og samliv. Hun forteller at hun på et tidspunkt ble spesielt oppmerksom på påstanden «det bare er deg selv du kan forandre.» Det var ikke nytt for henne, men denne gangen hørte hun det i et foredrag. Temaet var relevant, foreleseren var dyktig og kvinnen ble motivert. Hun ønsket seg et bedre samliv og hun ønsket virkelig å gjøre en innsats.

Hun bestemte seg for å slutte å kritisere og diskutere med samboeren sin når hun syntes han var urimelig eller egoistisk. Hun skulle ganske enkelt forholde seg taus. Hun ville ikke ta opp problemer med ham og ikke mase. Det var slutt på å prøve å forandre ham. Fra nå av skulle hun bli lett å ha med å gjøre.

«Problemet» var at denne kvinnen var veldig målrettet. Man kan kanskje tenke seg fortsettelsen. Hun fortsatte selvfølgelig å reagere når hun og samboeren kom i konflikt eller når hun syntes han var urimelig. Men hun viste det ikke. Hun bet det i seg, vendte seg bort og forsøkte å ikke tenke på det.

For å klare dette, fikk hun behov for å være for seg selv. Når hun fikk mulighet, fant hun et rom i huset hvor hun kunne være i fred. Hun gikk lange turer i skogen. Hun strevde hardt med å styre tankene unna uoverensstemmelsene og sine reaksjoner på disse. Når hun ikke klarte å la være å tenke på det, ble hun trist. Når hun var tankefull og trist alene, ble hun ensom.

Samboeren var ikke klar over foredraget hun hadde vært på, eller beslutningen hennes i etterkant. Han merket imidlertid at hun ble mer lukket. De tilbragte mindre tid sammen og hun var mindre tilstede når de snakket sammen. Når han spurte hvordan hun hadde det, svarte hun «fint» og når han spurte om det var noe hun tenkte på, svarte hun «ikke noe spesielt».

Etter noen måneders innsats for å forandre seg selv, kom kvinnen til den erkjennelsen at det eneste hun hadde oppnådd, var avstand. Hun kjente en viss tilfredshet ved det; det ga henne en god følelse av selvstendighet og kontroll. På den annen side var det ensomt når de mistet nærheten de tross alt hadde før. Hun savnet ham.

Kvinnen gjorde en avveining. Hun kom frem til at nærheten var viktigst. Så fikk hun heller leve med at hun mislyktes i forsøket med å forandre seg selv. Neste gang samboeren spurte hvordan hun hadde det, svarte hun «sånn passe». Det ble åpningen til en ny type samtale. Han ble innviet i prosjektet hennes. Han satte pris på åpenheten. Han fikk vondt av henne da han forsto hvor ensom hun var. Og han ble skremt av at hun var i stand til å vende seg bort fra ham, nesten umerkelig. Denne gangen var det han som ble motivert til å gjøre en innsats – for nærheten.

Indirekte førte kvinnens innsats til endring. Det var imidlertid et svært risikofylt prosjekt som fort kunne fått mindre heldig utfall. I stedet for å holde tett og vende seg bort, ville hun hatt nytte av mer hensiktsmessige strategier. Fra et faglig ståsted kan vi se at hun forsøkte å justere sin opprinnelige tilknytningsstil – fra å være den som søker kontakt og er pådriver i forholdet, til en som blir unnvikende. Hvis begge parter går inn i et unnvikende mønster, kommer parforholdet i fare.

Paret kom styrket ut av denne fasen. De kom nærmere hverandre og ble enige om at hvis det ble vanskelig igjen, skulle de heller søke hjelp til å løse uoverensstemmelser. Det tok tid før mannen klarte å stole helt på samboeren sin igjen. Han hadde blitt redd for å miste henne. Dette gjorde ham mer oppmerksom på status i parforholdet. Paradoksalt nok kom hun i mål med et bedre samliv. Jeg vil imidlertid anbefale mindre risikofylte strategier.

Ikke gå 100% inn for oppgaven

Du kan lese mer om å kreve endring her Å være ensom i et parforhold