All posts by trine.huseby

Barneoppdragelse – på din eller min måte?

Angry Upset Family Having Argument At Home

Uenige om barneoppdragelse? Den ene for mild og den andre for hard? Begge vil det beste for barna, men er uenige i fremgangsmåten? Dette er veldig vanlig; jeg møter mange foreldre som strever med det samme. Som regel er hverken den ene eller den andre måten i rendyrket form, den beste for barna. Til stor overraskelse for mange mødre og fedre. Oftest er det en kombinasjon av «den myke» og «den harde» måten. Et begrep som illustrerer dette godt, er «jernhånd i silkehanske.»

Jernhånden symboliserer foreldrenes myndighet og besluttsomhet. Foreldrene er kompromissløse i det de har bestemt. De lar seg ikke vippe av pinnen av barnets argumentasjon eller dårlig samvittighet. (Det er selvfølgelig mulig å revurdere og ombestemme seg, det er ikke det vi snakker om her). Silkehansken symboliserer den kjærlige og omsorgsfulle måten myndigheten blir utøvet på. Myndigheten blir ikke utøvet av hensyn til foreldre som tenker mest på seg selv eller som har behov for å demonstrere makt – den blir utøvet av hensyn til barnets beste – på lang sikt. En slik kjærlig og omsorgsfull måte å utøve myndighet på, vil gjenspeiles i stemme, ansiktsuttrykk og kroppsspråk.

Eksempel: Jørgen og foreldrene er på kjøpesenter. Jørgen spør om å få et spill han ønsker seg. Foreldrene kan si ja eller nei. Noen foreldre sier nei, men gir allikevel etter for press. På sikt vil dette være veldig uheldig for Jørgen. Han vil lære seg en forhandlingsmetodikk og et samspill som ikke er til sitt eget beste, selv om han oppnår å få spillet her og nå. I tråd med «jernhånd i silkehanske,» kan foreldrene, som ikke har tenkt å kjøpe spillet, svare noe sånt som: «Jeg skjønner at du har veldig lyst på det spillet, vennen min. Det var et veldig spennende spill. Men jeg har bestemt meg for å ikke kjøpe noe spill nå. Det var dumt for deg, men du får heller ønske deg det neste gang du skal få noe. Vil du at vi skal se mer i denne butikken, eller skal vi gå videre nå?»

Det som ofte skjer uten at foreldrene er bevisste på det, er at hvis den ene (oftest pappa) synes at den andre (oftest mamma) er for mild overfor barna, så kompenserer den ene med å bli enda hardere. Eller omvendt; den andre kompenserer med å bli enda mildere. Det er vanskelig å si hvor det hele startet, men det er av underordnet betydning. I det øyeblikk foreldrene får innsikt i denne dynamikken, kan de gjøre en snuoperasjon i sin tilnærming til barnet:

  • Den som pleier være mest mild, forsøker å bli mer «jernhånd»
  • Den som pleier være mest hard, forsøker å bli mer «silkehanske»                                            

I sin streben etter å få til dette, kan foreldrene fort falle for fristelsen å observere hverandre med kritisk blikk og anklage hverandre for ikke å få det til 100%. Ikke gjør det. -La det heller gå sport i at begge jobber mot hvert sitt mål, til deres felles barns beste. Klarer foreldrene det, vil effekten for barnet være som Kinderegget:

  1. Samkjørte foreldre                                                                                                      
  2. Tydeligere grenser                                                                                                                  
  3. Mer kjærlighet og omsorg

Lykke til med barneoppdragelse «på VÅR måte!»

Relevante innlegg:
Foreldresamtalen
Streng pappa / ettergivende mamma
Han er for streng med barna!

Barneoppdragelse – konkrete råd

happy friends having fun together
Som ung mor fikk jeg et råd av en annen mor som hadde eldre barn.  Det har vært til oppmuntring gjennom mange vanskelige situasjoner:

«Husk at man vokser med oppgavene!»

Mange foreldre jeg har snakket med, har hatt glede av boken «De utrolige årene» av Webster-Stratton (2007).  Den tar for seg konkrete problemer og gir konkrete råd, om for eksempel:

  • Barn som «ikke hører»
  • Straff og belønning
  • Leggerutiner
  • Stjeling
  • Lyving
  • Sengevæting

Fake it till you make it!

Couple in Love like in a Movie
Kommunikasjon er en utfordring i alle parforhold.  Mange opplever at partneren ikke forstår dem og ikke gir den responsen de ønsker.  Noen par er grunnleggende uenige i viktige prioriteringer, og kommer ikke i mål med kompromisser.  Når situasjonen oppleves uholdbar, hender det at det går på respekten løs.  Det mange forteller når de kommer til samlivsterapeuten, er at de krangler og at samtalene låser seg.

Gjennom samtaler med paret kan terapeuten kommentere og problematisere og på denne måten speile tilbake til paret hvordan kommunikasjonen dem i mellom virker.  Å se på kommunikasjonen med nye øyne, kan gjøre bildet mer nyansert.

Det hender par erkjenner at hvis de skal få til kommunikasjonen, må begge gjøre noen grep.  Hvis man opplever at den andre forstår og er villig til å gjøre forandringer, kan det virke ganske motiverende.  Så langt går det greit.  Vi kan snakke konkret om hva man ønsker av endringer.  Det kan handle om kvinnen som ønsker at mannen i større grad skal gi uttrykk for sin kjærlighet gjennom å vie henne oppmerksomhet og gi henne kjærtegn.  Det kan være mannen som ønsker at kvinnen skal være mer blid, glad og positiv, og ikke så opptatt av forpliktelser og praktiske gjøremål.

Når vi har kommet så langt og begynner å se på hva som skal til for å få til endringer, kan det oppstå et forunderlig fenomen.  Paret vet hva de ønsker og ser hva som skal til – men klarer ikke gjennomføre.  Det er en sperre mot å gjøre noe som er ”mot normalt.”  Det kan være mannen som sier: ”Men hvis jeg skal vise at jeg er glad i henne, må det jo være ekte.  Det vil ikke være riktig å gi henne sånn oppmerksomhet når jeg ikke føler det sånn.”  Eller kvinnen som sier: ”Hvis jeg skal være blid og glad og positiv, vil både han og jeg vite at jeg gjør det fordi terapeuten har sagt det.”

Situasjonen er paradoksal – paret som ønsker å kommunisere annerledes, kan ikke tillate seg å si og gjøre noe annet enn det som er naturlig og ekte.  Det føles unaturlig, uærlig og helt feil.  Det er ikke rart det sitter langt inne, bare å tenke på det.

Det er vanlig å tenke at første ledd i en kjede av endring, er ny innsikt eller ny forståelse.  Og at man først som et resultat av dette, kan handle annerledes enn man pleier.  Det er ikke alltid slik.  Noen ganger er det helt omvendt; først når man handler annerledes, kommer forståelsen eller følelsen – naturlig og ekte.  Fake it till you make it!