«Hvor lenge skal vi holde på med det stillaset?!»


Paret har gått til samtaler ca annenhver uke i et halvt år. Etter en periode der forholdet skrantet, har han fått følelser for en annen. Dette har gjort henne usikker og veldig stresset.

Paret fikk tidlig lære om stillaset, og vi gikk i gang med konstruksjon. Hos en med intenst behov for trygghet og bekreftelse, kunne det føles meningsløst å jobbe med forhandlinger og avtaler. I en av de første samtalene ropte hun:

«Hvor lenge skal vi holde på med det stillaset?!»

Mannen hennes responderte på utbruddet mer med frustrasjon, enn med empati. Når paret blir overveldet, må terapeuten stå tilsvarende støtt. Terapeuten har tro på stillas, og vi fortsatte prosessen.

I de siste samtalene rapporterer paret om fremgang. De har regelmessige samtaler og færre krangler. Begge har mer fokus på det positive. Det er et minimum av fysisk nærhet. Han er i gang med å finne meningsfylte aktiviteter. Begge tar ansvar for å være gode foreldre.

Hun er fortsatt usikker på fremtiden og har fremdeles behov for bekreftelse. I samtalene våre er dette et tema han er inneforstått med og hun tør å stille spørsmålet: «Hvordan kan jeg vite at du jobber for oss

Han sitter rolig i stolen, lytter oppmerksomt og ser på henne når han svarer:

«Vi har fått på plass stillaset. Det er et skritt i riktig retning»

Heldigvis har jeg sett tilstrekkelig mange par som lykkes, til at jeg kan møte hvert nytt par med håp. Mannen fremstår som troverdig når han mener det er et skritt i riktig retning – her er det om å gjøre å holde stø kurs.

Relevant innlegg:
Er det håp for oss?