Trine Huseby

August 2017

Hvor godt bør man kjenne hverandre før man satser?

Posted on August 20, 2017

Et ungt, forelsket par stilte spørsmålet. De ønsket å være sikre før de satset skikkelig, med felles bolig, bryllup og barn.

Man kan aldri være 100% sikker på hvem man forplikter seg til. Mennesker er i utvikling. Relasjoner er i bevegelse. Men det finnes noen faktorer som kan redusere risikoen for å oppdage at den andre viste seg å være en annen enn den man trodde:

  1. Tid man tilbringer sammen.
  2. Åpenhet. Hva man deler av seg selv, uttrykt med ord og vist i handling.
  3. I hvilken grad det er samsvar mellom det kjæresten din sier og det hun/han gjør i praksis.
  4. Kunnskap om hva slags familie kjæresten kommer fra. Hva slags parforhold foreldrene hans/hennes har hatt. Hva som kjennetegner samspillet i familien. Hvordan de har taklet utfordringer.
  5. Å ha vært tett på når kjæresten strever med personlige utfordringer (f.eks. sorg ved dødsfall, arbeidsledighet, angst/depresjon osv).
  6. På reise av en viss varighet og med begrenset komfort, f.eks to ukers tur i fjellet eller på seiltur. Når frustrasjonstoleransen blir redusert ved f.eks søvnmangel og fysiske anstrengelser, kommer flere av våre primitive sider til uttrykk.
  7. Kamper man har kjempet sammen (f.eks. ikke planlagt svangerskap, utroskap, sykdom).
  8. Krisehåndtering. F.eks. hvordan kjæresten ville takle at man ikke rakk et fly, at noen ble akutt/alvorlig syk, at man havnet i en risikofylt situasjon.
  9. Dine observasjoner av hvordan kjæresten forholder overfor barn.
  10. Ditt inntrykk av hvordan kjæresten blir oppfattet av vennene sine.

Svaret til det unge paret blir som følger: jo flere av punktene som kan sjekkes ut, jo bedre vet du hva du går til.

Relevante innlegg:
Hjelp, vi flytter sammen!
«Samboeren min er så useriøs!»
Hun vil gifte seg, han er ikke klar
Bør han fri?

«Jeg venter»

Posted on August 8, 2017


Rett som det er, treffer jeg par der den ene har vært primus motor i parforholdet, og er sliten og oppgitt over den andre. De hadde selvsagt hatt glede og nytte av å søke hjelp før, og kanskje har den ene foreslått det – men den andre var ikke klar. Før nå.

Når vi ser på muligheter og hvordan jeg kan hjelpe paret, hender det at den ene peker på den andre og sier bittert:

«Jeg venter. Nå er det din tur til å ta ansvar»

Det er ingen ting rart med denne reaksjonen. Den som har behov for å vente, synes det er høyst rimelig at den andre drar lasset. I tillegg er hun/han sliten og har begrenset motivasjon.

HER er det nødvendig med profesjonelt innspill – og det pleier å virke. Hvis parets suksess skal være prisgitt «den andre», reduseres mulighetene tilsvarende. Det har ikke disse parene råd til. – I verste fall peker begge på den andre og sier «Jeg venter», og det er ingen til å kjempe for parforholdet.

Når den som har vært primus motor, får både partnerens og terapeutens anerkjennelse for sin innsats, og innser at hennes/hans fortsatte bidrag er avgjørende, skjer ofte dette: motivasjonen øker. Og med motivasjon og innsats fra to parter, er mulighetene for suksess høyst tilstede.

«Jeg venter» blir indirekte å utsette de resultatene man ønsker seg og trenger. Å fortsette å ta ansvar, blir å fremskynde dem.

 

Relevante innlegg:
Hvor bra blir et parforhold?
All in
Man får ikke mer moro enn man lager selv
Motpart eller medspiller?
All inclusive

Hva skjer med ham når hun blir taus?

Posted on August 6, 2017

Del 2/2

I forrige samtale med paret, beskrev han hvordan det var for ham da de hadde det vanskelig og hun ble taus. I denne samtalen viser hun samme ydmykhet og interesse: hun ønsker at han skal føle seg forstått. Hun vil være der for ham.

Mannen sier de har ikke snakket om hvordan det var for ham før, han trenger å prate om det. Han forteller: «Jeg var fortvilet. Og jeg var redd. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre». På spørsmål svarer han at han ikke hadde noen han kunne henvende seg til for å få støtte eller råd. Han har følt seg helt alene med et overveldende stort problem: total avvisning. «Jeg følte meg maktesløs».

Han deler flere erfaringer der han har følt seg maktesløs. Han blir trist, hun stryker ham på kinnet og sier hun forstår. Han fortsetter og hun tar hånden hans. Paret er følelsesmessig på nett. Hun spør om han har tilgitt henne, og han svarer raskt: «Ja. Men jeg har ikke glemt det».

Jeg kommenterer hennes bekymring for at det fortsatt hender hun blir taus, og spør hvordan dette er for ham. Han tenker seg om før han svarer, han vil ikke at det skal bli feil. «Jeg blir ikke like redd og fortvilet nå. Vi har begynt å kommunisere bedre. Før kunne det vare i 2 uker. Nå varer det i kanskje 2 timer. Og så er det ikke like ofte».

Kvinnen har for lenge siden innsett at hennes strategi når det blir vanskelig, fortsatt er et problem. Som for å bekrefte sine intensjoner, spør hun om det er noe hun kan gjøre. Mannen lar ikke vente på seg: «Jeg trenger at du prater med med meg og ikke vender deg bort». «Jeg skal prøve å bli bedre på det», svarer hun.

Når hun kort etter spør om han tror det vil gå greit om hun ber om 10 minutters pause når det blir vanskelig, før hun prater med ham, blir det et prosjekt innenfor rekkevidde.

Jeg har tro på dette paret.