Trine Huseby

January 2017

Få slutt på kranglingen

Model Released. Young Couple Shouting
Det krever innsikt (her har du den) – og selvdisiplin å forholde seg totalt annerledes i en krangel. I stedet for angrep, forsvar og argumentasjon, har du mulighet til å bli helt stille, jf. «Hold munn» og stille disse spørsmålene:

  • Hva er det du ser, som jeg ikke ser?
  • Hvorfor er dette så viktig for deg?

Sett egne behov på vent, let etter svar på de to spørsmålene og du vil mest sannsynlig oppdage at grunnlaget for krangelen forsvinner.

KLIKK.no Sjekk om du krangler smart

Relevante innlegg:
Pause fra problemer
Krangling er kjipt
Forstå hverandre bedre

«Det går bra»

Panorama of sad people having emotional crisis after painful loss
Det var hun som hadde tatt kontakt. Paret ønsket parterapi. De hadde hatt en periode med mye krangling, og orket ikke ha det sånn lenger.

Det som møtte meg, var en kvinne og en mann det var lett å få sympati for. Dette var en ny erfaring for dem, og de var spente. Kanskje han, mest. Han var ikke vant til å snakke om følelser.

Det skulle fort vise seg at de to var veldig ulike. Der hun svarte på spørsmål, fortalte og viste følelser, syntes han det var vanskelig å sette ord på ting. I en parterapi er det rom for begge deler.

Vi tok utgangspunkt i temaer paret strevde med. Vi så på det fra begges ståsted. For henne falt det naturlig å gråte og vise sinne. Han anstrengte seg for å huske tilbake i tid, for å forstå henne og for å si de «riktige» tingene. Hun syntes han fikk slippe unna mens hun ble sittende og «sippe og grine». Dette gjorde henne stadig mer irritert. Han forsvarte seg så godt han kunne. I én samtale sa hun «Nå går jeg!» og gikk. I en annen samtale sa hun at nå var det hans tur til å snakke og hennes tur til å lytte.

Dette ble første gjennombrudd. Kvinnen overlot til samboeren sin og terapeuten å drive terapien videre. Dette var ukjent. Min intuisjon sa meg at dette var avgjørende dersom jeg skulle kunne hjelpe paret. Noe ved henne virket desperat. Han sa at han ville trenge hjelp til å snakke, og jeg lovet at han skulle få det.

I de to neste samtalene var hun observatør. Han ble intervjuet og svarte på spørsmål. Han hadde fått tillit til meg som terapeut og visste at jeg bare ville ham vel. Han hadde høy motivasjon for å få dette til, og våget å kjenne etter da vi snakket om hvor stolt han var av henne. Han stolt ut. Etter hvert kunne han sette ord på flere følelser, noe som appellerte til henne. Da vi avsluttet den ene samtalen, så hun rett på ham og sa:

«Du er min klippe i livet»

Men det skulle ikke løse alle problemer. Paret fikk ikke til å gjøre hjemmeoppgaver, og hun syntes stadig at hun ikke nådde inn til ham, eller opplevde at han ikke ville snakke om viktige ting. På ett tidspunkt sa hun at hun ikke ville komme til flere samtaler, og vi avsluttet.

Noen uker senere tok kvinnen kontakt igjen; de ønsket å ta opp igjen samtalene. Vi møttes, og hun foreslo at vi kunne snakke om «ting som har skjedd opp i gjennom». Ingen av dem var særlig konkrete, før han trakk pusten dypt og sa at hun tok abort for 20 år siden, at det kanskje ville være bra å snakke om det. Hun begynte å gråte.

Det skulle vise seg at paret ikke hadde snakket om aborten han overtalte henne til å ta da de var 20 år. De var unge, det var ikke planlagt og han hadde ikke sett hvordan de skulle takle det. Hun gjorde som han syntes var best. «Jeg gråt da jeg gikk i narkose og jeg våknet av at jeg gråt», sier kvinnen. «Ja, du gjorde det», sier han. Jeg ber henne fortelle hva som skjedde og hvordan det var for henne. Hun gråter og forteller. Jeg gir ham signal om å sette seg inntil henne, og hun tar i mot trøst. Hun er ikke anklagende fordi hun har følt seg presset, hun er en voksen kvinne som ser at de var unge, uerfarne og usikre den gangen. Men hun er fryktelig trist.

På spørsmål om hun har tilgitt ham, svarer hun ja. På spørsmål om han var klar over det, svarer han nei. De omfavner hverandre, de holder og stryker. Hun retter seg opp og forteller videre. Hun har aldri snakket med noen om det, ikke på sykehuset, ikke med familie, ikke med venninner og ikke med samboeren. Hun har brukt store krefter på å holde tilbake sterke følelser. Hun har vært fryktelig sint fordi de ikke kunne snakke om det. Hun har vært ulykkelig og han har sett henne gråte, men ikke vært i stand til å trøste. Før nå. Hun får all den trøst og omsorg hun trenger.

Hun tørker tårer, pusser nesen og retter seg opp. Han løfter hendene over hodet, folder dem og plasser dem bak nakken. «Det er mer», sier han. Han nøler. Jeg spør hva han tenker på, og han nøler fortsatt. Han strever med følelsene sine. Hun som kjenner ham bedre enn noen, sier: «Jeg tror han skammer seg». Ny omfavnelse. Begge gråter. Han er tilgitt og han blir forstått.

Etter en stund sier mannen som ikke var vant til å snakke om følelser, at han skammer seg. Det vises på hele ham. På spørsmål om hvem han skammer seg overfor, svarer han: «henne». Alt hun har måttet lide. At han var ung, dum og redd. At han ikke så noen annen utvei. At det ikke er sånn han egentlig er. «Tenk om vi hadde fått det barnet og stasjonsvogn og så flere barn, og så hadde vi sluppet alt det vi har strevd med i alle disse årene, og hatt det fint».

Han tar ansvar for det som har skjedd. For første gang deler han hvordan det var for ham. Hun bøyer seg mot ham, holder og stryker. «Det går bra», sier hun. «Det går bra».

Etter dette har det gått bra.

Relevante innlegg:
Sår som ikke vil gro
Utdrag fra en parterapi
Å være ensom i et parforhold

«Det har jeg ikke fortalt til kona…»

Homme pensif
Utroskap er et av de temaene mange par søker hjelp for. Denne mannen hadde tatt kontakt pr. telefon og sagt at han «måtte få en orden på ting». Han ønsket å komme alene i første omgang, deretter sammen med sin kone.

Mannen jeg møtte, var godt forberedt og hadde bestemt seg for hva han ville si. Han hadde vært utro og han og kona hadde lagt det bak seg og ønsket å se fremover. Han virket lettet over at han ikke møtte fordommer, men forståelse. Mannen delte sine savn i ekteskapet gjennom mange år, og sine følelser for den andre kvinnen. Han beskrev hvor de hadde møttes, og hvor mange ganger. Tilfeldig og helt uskyldig i starten. Inntil han tok det første initiativet. Måten han omtalte møtene deres på, var ganske overfladisk, og da jeg spurte om det hadde vært noe seksuelt, stoppet han opp.

Det hadde vært noe seksuelt. «Men det har jeg ikke fortalt til kona mi». Lettelse ble erstattet med frykt. Mannen forklarte unndragelsen med at kona ikke hadde spurt, og med et ønske om å skåne alle parter. Han lurte på om det kunne være nødvendig å fortelle det, nå når de hadde lagt det bak seg.

Vi snakket om parets beslutning om å satse, og om ønsker og håp for fremtiden. Mannen trengte ikke lang tid på å forstå at hans mulighet for tillit, lå i å være 100% ærlig. Mulighet for nærhet lå i å være åpen. Og mulighet for fortrolighet, lå i å dele sine tanker med henne, i stedet for å være alene om dem og bekymre seg for om hemmeligheten ville bli avslørt.

Mannen som reiste seg for å gå, hadde tatt en beslutning. Han gruet seg til å fortelle det, og fryktet for reaksjonen. Men han valgte sikreste strategi for å bygge tillit.

Slik kommer man videre etter utroskap: 

  • Definitivt brudd med den tredje parten.
  • Hvis man bestemmer seg for å prøve, tar man et valg og holder fast ved beslutningen.
  • Den som har vært utsatt for utroskap, får tid og rom for å uttrykke sine reaksjoner.
  • Den som har vært utro, erkjenner og tar ansvar for sine handlinger. Hennes/hans viktigste oppgave er å forholde seg til hvordan dette er for den andre og gi følelsesmessig støtte.
  • Iverksetting av tiltak for å bygge tillit.
  • Man tar stilling til hva som skal snakkes om og hva som skal ligge. Det snakkes, selv om det er smertefullt for begge parter.
  • Man prøver å opprettholde vanlige rutiner og tar én dag av gangen.
  • Uansett hvor mye man lider, blir man oppfordret til å behandle hverandre med respekt.
  • En profesjonell hjelper kan bidra til å strukturere og avgrense, og etter hvert legge ting bak seg og se fremover.
  • Begge kan få hjelp til å holde ut og holde motet oppe.

Relevante innlegg:
DET kan jeg ikke si til NOEN
Utroskap – hvor går grensen?
Møtte ekskjæresten og fikk hjertebank

«Vi får aldri tatt de samtalene»

Posted on January 8, 2017

Woman being mad at her husband in their living room
«dagene går uten at vi får snakket sammen. Kvelden før vi skal til deg, snakker vi». Et utsagn jeg kan høre fra noen par som har startet i parterapi.

Bedre sent enn aldri. De fleste par som tar grep om snakkingen, får det til bedre etter hvert. De trenger tid og nye, positive erfaringer.

Par med høy motivasjon og selvdisiplin, tar gjerne grep raskt. De går hjem og fortsetter de fortrolige samtalene. Med en form som begge kan forholde seg til, blir det ikke lenger så krevende.

Resultatet av disse samtalene er parene rydder unna problemer og kommer nærmere hverandre. Det blir ikke lenger skummelt å gå på en ny samtale, det blir forløsende.

Relevante innlegg:
«Jeg trodde det var SÅ stort!»
Loop
Tale-/lytteteknikk
Problemhåndteringsmodellen
Forstå hverandre bedre