Trine Huseby

October 2015

Kunsten å reparere

Couple qui s'échange des tendresses dans une lumière de coucher de soleil. Image d'amour et de tendresse entre un jeune homme et sa fiancée.

«Hvordan har det gått med dere siden sist?» spurte jeg paret. Det var fire uker siden, og de hadde laget en avtale om standard i hjemmet og ansvarsfordeling. De hadde blitt enige om en prøveuke der HAN skulle ta ansvar for planlegging og innkjøp av middager for en uke. Planleggingen skulle skje søndag. HUN skulle skjerpe seg på rutiner og følge dem til punkt og prikke.

Han forteller at han hadde tenkt å planlegge lørdag, sånn at han fikk gjort innkjøpene før uken startet. Men lørdag skjedde det mye, og plutselig var hele dagen gått. Søndag glemte han det bort. Etter noen dager minnet hun ham på det.

Jeg intervjuer mannen mens kvinnen lytter. Jeg sier det er menneskelig å glemme, og spør hva han gjorde da han glemte det og planen røyk. Mannen svarer at han foretok seg ikke noe.

Paret fikk lære om kunsten å reparere. Det er menneskelig å glemme og å feile. Men hvis man ikke foretar seg noe i etterkant, kan man miste forbindelsen – for en periode. I denne perioden er det fort å tenke negative tanker og bli negativt innstilt. De positive følelsene hos den som er forulempet, blir gjerne satt på «hold». Det trenger de ikke gjøre, hvis den som har glemt eller feilet, reparerer. Reparasjon innebærer:

  • Ikke vent, si fra med én gang
  • Si unnskyld og vis at du mener det
  • Spør hva dere kan gjøre for å løse det
  • Vis i handling at du ønsker å rette det opp

På denne måten kommer man på nett igjen. Den andre har fått oppreisning, og man kan prøve på nytt. HUN så oppmerksomt på mannen sin da han beklaget. HAN sa han håpet de kunne prøve på nytt, og hun svarte uforbeholdent: «Det er jeg med på!»

Reparasjon utført.

Relevante innlegg:
Hva trenger du for å tilgi?
Forsoning på Rema

Mer presis med skalering

Skalering bør ikke brukes i alle sammenhenger, men kan mange ganger gjøre en stor forskjell. Når vi måler noe fra 0-10, blir det mer eksakt og ofte enklere å forholde seg til.

Et par forteller at de bruker skalering når han reagerer med irritasjon. Tidligere når han var irritert, opplevde hun det som høyst ubehagelig, og ville skalert ham for eksempel til 8. Etter å ha hørt at han bare skalerte seg selv til 4, selv om hun hørte irritasjon i stemmen hans og så et strengt fjes, innså hun at de var langt unna «eksplosjon». Dette gjorde henne mindre ukomfortabel i diskusjoner, noe begge opplevde som en befrielse.

Et annet par bruker skalering når hun blir oppgitt og sier at han «aldri» tar ansvar, at hun må gjøre «alt» alene osv. Ved skalering har hun blitt mer presis og kommer frem til at han ikke tar 0 ansvar, han tar kanskje 3. Og hun gjør ikke alt selv, men kanskje 7. Disse to har fortsatt materiale å jobbe med, men hun uttrykker seg mer troverdig og mer konstruktivt. Det gir dem et annet utgangspunkt for samtale om ansvarsfordeling.

Relevante innlegg:

 

«Det er ikke godt nok for meg»

Young active woman can't stand a big mess what she has seen at home

HUN synes han tar for lite ansvar. HAN synes hun krever for mye

Når hun er på jobb i helgene, er han hjemme med barna. Noen dager får han gjort mye og noen dager får han gjort lite. Han forteller at etter at de begynte i parterapi, har han tatt seg i nakken og gjort en ekstra innsats; han har vasket tøy, aktivisert barna og laget middag til hun kommer hjem.

Hun sier det setter hun pris på, men hun vil han skal ta sin del av ansvaret. Det holder ikke å «speedrydde» før hun kommer hjem. «Det er ikke godt nok for meg,» sier hun. Vi forstår av måten hun beskriver det på, at hun mener han utnytter tiden dårlig og tar for lite ansvar.

Det som for ham er «en ekstra innsats», er for henne en selvfølge. Fra en terapeut sitt ståsted ser det ut til at det må endring til på to nivåer:

1) Hans ansvar

2) Hennes holdning

Han har begynt å ta mer ansvar. Det tyder på potensial. Med en anerkjennende holdning fra henne, er det å håpe at han blir motivert til å øke på – inntil han tar sin del. Man blir inspirert av at andre kommenterer våre anstrengelser positivt. Her er dette parets mulighet.

Dersom en mer anerkjennende holdning fra henne ikke skulle bidra til at han tar sin del, har de et mer grunnleggende problem. Det kan hende vi må se på hva «ikke godt nok» i realiteten betyr – og hvordan de vil forholde seg til det.

 

Misforståelse

Posted on October 4, 2015

portrait stressed sad young woman outdoors. City urban life style stressEt par forteller sin historie:

Begge reiser mye med jobb. De har full frihet og full tillit. Det har alltid fungert bra. Noen ganger har de mye kontakt når den ene reiser, andre ganger er det mer stille. Det fungerer også bra.

Det hender hun sender ham kreative tekster. Hun liker å skrive og synge. Men hun er reservert, og det er ikke ofte hun deler. Når hun gjør det, gjør det inntrykk. Han vet at hun gir av seg selv, han føler seg spesiell. Denne gangen var det hun som reiste. Denne gangen hadde de mye kontakt. De skrev kjærlighetserklæringer og morsomheter. Det fungerte bra.

Hun ble inspirert og begynte på en tekst. En sang han kunne sovne til når hun ikke var der. Personlig og intim. Teksten var henne. Melodien var henne. Hun ville synge den for ham. Hun meldte at hun laget sang til ham. At den var personlig. At det var skummelt. Hun lurte på om han ville ha den. «Selvsagt vil jeg ha den! Send den i kveld, når jeg kommer hjem».

Han kom hjem og var opptatt med andre ting. Det ble sen kveld og han husket sangen. «Kom med den!» skrev han. Det var med skrekkblandet fryd hun tastet send. På få sekunder nådde sangen frem. Han hadde lagt seg og lyttet. Det var fint, og han var ikke overrasket. Hun hadde gitt mer av seg selv enn vanlig, det kledde henne. Det var nært selv om hun var borte. En spesiell måte å sovne på. Han var glad og fornøyd, og ville være morsom. Her skjer første fatale feil. Han meldte: «Takk. God natt!» 

Hun ventet på mer respons, men innså etter hvert at det ikke ville komme. Hun tenkte det var typisk ham; trøtt og ubetenksom. Hun vurderte prestasjonen sin i et mer kritisk lys, selv om hun innerst inne trodde den var bra.

Neste morgen ventet hun fortsatt. Han pleier være raus med komplimenter. Begge dro på arbeid; han i innland og hun i utland. Ganske tidlig fikk hun en mail med en praktisk beskjed. Altså var han på nett. Hun kunne ikke forstå hva som skjedde med respons på sangen, og etterspurte det.

Det hun ikke visste, var at han var opptatt og ikke leste meldingen hennes. Her skjer neste fatale feil. Hun griper tak i den mest negative fortolkningen og klamrer seg til den: «Han likte den ikke! Den var ikke bra! Han synes ikke stemmen min er spesiell! Han syntes det var teit! Han syntes det var fremmed, det er jo ikke meg sånn jeg egentlig er!» Hun forteller at det verste var skammen. «At jeg trodde jeg var bra. Så var jeg ikke det.»

Hun melder igjen. At hun vet hun ikke er sanger, hun vet det ikke er så bra. At hun forstår at hun la for mye i det, at hun skjønner at han ikke vet hva han skal svare. Hun sier det er helt greit.

Først ved lunsjtid oppdager han hva som har skjedd. Han ringer umiddelbart og forklarer. Hun lytter og tørker tårer.

Paret forteller at begge innså at det var en kjempemisforståelse. Like fullt hadde timer med usikkerhet og skam satt spor i henne. Han frykter at noe gikk tapt, at hun ikke vil tørre å dele av seg selv igjen. Han ergrer seg voldsomt over at han ikke så det. Hun er bare trist, selv om hun ser at mye av det skjedde i hennes hode. Hun vet ikke hvordan hun skal forholde seg videre. Hun har følt seg fryktelig liten og er livredd for å utsette seg for det igjen. Samtidig vet hun at det de hadde, var fint. Hun ønsker ikke å miste det.

Dette er skjørt. Kanskje har de mistet noe spesielt de hadde sammen, kanskje kommer de over det. Håpet er at minner om skam vil blekne, mens minner om andre fine erfaringer vil tre klarere frem.

Det er hårfin balanse mellom å våge og vinne, og våge og tape. Likevel: den som intet våger, intet vinner.

Relevant innlegg:
På vei til å forstå