Trine Huseby

Kategorier
Parforhold

Uvanlig mulighet for vanlige par

Panorama of wife drinking wine during anniversary dinnerEt par jeg snakker med, beskrev en helt uvanlig mulighet for helt vanlige par.

De har levd sammen i flere år. De har fått to barn og kjenner hverandre godt. Jeg vil betegne dem som et helt vanlig par. Hvis noe skiller dem fra andre par, måtte det være en utrettelig vilje til å gjøre en innsats for parforholdet. I den sammenheng var det jeg ble kjent med dem. De forteller:

Hun hadde foreslått for ham at de skulle gå på date og late som om de møttes for første gang. De skulle leve seg inn i rollene som fremmede og han skulle sjekke henne opp. Han syntes det hørtes veldig skummelt ut. Og litt spennende. Etter noen måneders betenkningstid sa han ja. De avtalte å dra til en bar i nabobyen, hvor det var liten risiko for å møte kjente. De ordnet barnevakt og booket hotellrom.

Kvelden før date’n spurte hun om de skulle avtale litt, så det ikke gikk galt. Han kjente prestasjonsangsten stige og spurte hva hun tenkte på. Hun sa at hun ikke ville kle seg ut. Han lurte på hva hun mente, og hun svarte: «Hvis jeg kommer som sykepleier, kommer jeg ikke i sykepleieruniform.» Han slappet av. Ingen kleskode, altså. Hun la til: «Og så kommer jeg til å drikke litt før vi møtes.» Han samtykket. De avtalte tid og sted. Hun la til: «Hvis det ikke funker, kan vi jo bare kaste inn håndkledet. Det er jo bare oss.» Han tenkte at det kunne bli hyggelig – uansett.

De skiltes som vanlig på morgenen og gikk hver til sin jobb. Hun leverte barna hos barnevakten. De dro inn til byen hver for seg. Hun hadde lagt inn tid til shopping, og avsluttet med et glass vin i en ukjent bar med lite folk. Hun var spent og nervøs. Hun gikk til avtalt møtested en halvtime før tiden og bestilte enda et glass. Bartenderen var veldig hyggelig. En fremmed satt og betraktet henne.

Han hadde dresset seg opp i skjorte og slips for anledningen. Han drakk en halvliter på en ukjent bar og satt og så på folk. Han lurte på hva han hadde begitt seg ut på. Han var langt fra noen skuespiller. Og han visste at hun hadde forventninger. Han minnet seg selv på retrettmuligheten og pulsen sank. Han fikk lyst til å overraske henne og se hva han kunne få ut av det.

De hadde misforstått hverandre med hensyn til tiden. Hun ble sittende i baren og blomstre. I stedet for å bli frustrert som hun vanligvis ville blitt, tenkte hun at dette var en del av hans strategi. At han hadde valgt å være en uvøren type. Komme slentrende inn, for sent. Hun bestilte enda et glass.

Han fikk øye på henne med én gang. Hun satt lett synlig og var opptatt med mobilen sin. Han gikk direkte bort og spurte om det var ledig ved siden av henne. Hun svarte ja, men virket reservert. Bartenderen og mannen som hadde betraktet henne, fulgte interessert med.

Han spanderte drikke og etter hvert noe å spise, og de pratet. I kjent antrekk, kjent stemme og kjent kroppsspråk. Men innholdet var ukjent. Han fortalte at han var lege. Hjertekirurg, for å være presis. Hun hadde tusen spørsmål og han svarte saklig. Hun var instruktør på Elixia, og hadde ikke vanskelig for å holde samtalen i gang. Hvis det ble en aldri så liten pause, sa hun at hun måtte på toalettet og ba ham passe sakene hennes. Etterhvert spurte bartenderen om han skulle sette alt på samme regning. Hun insisterte på å betale selv.

De snakket om andre gjester i baren, om medisin, livssyn, politikk og livsstil. Han ville gjerne ha treningstimer. Med henne som instruktør. Hun kommenterte at han så veltrent ut, hun kunne ikke forstå at han trengte instruktør. Begge moret seg kostelig. Senere på kvelden tilbød han seg å gjøre opp regningen og følge henne hjem. Hun var ikke lenger reservert, og takket uforbeholdent ja.

Kategorier
Hjelp fra samlivsterapeut Parforhold

«Jeg har mistet følelsene»

Angry couple mad at each other in their living roomI samtalen med paret ser jeg en mann som er tydelig preget av alvoret. Han er stresset og på vakt. Observerer kvinnen mens hun forteller. Hendene hans ligger passivt i fanget.

Kvinnen er godt forberedt. Hun sier hun har mistet følelsene for ham. Hun virker som hun er lettet over endelig å bli lyttet til og tatt på alvor. Hun trekker pusten og er klar for å fortelle. Hun har ventet lenge.

Jeg ber kvinnen fortelle hvordan hun har det. Hun begynner å gråte og sier hun har sagt fra veldig mange ganger, at hun ikke synes de har det bra. At hun har følt seg oversett, nedprioritert og tatt for gitt. Mannen skyter inn: «Ja, jeg vet jeg har vært alt for opptatt med jobb.» Kvinnen sitter rett i stolen, hun lener seg fremover og ser direkte på ham. Hun sier det hjelper ikke at han vet det, at han sier det og beklager, det er handling som gjelder. Hun sier hun har ventet og ventet på handling, nå har hun gitt opp.

Jeg lar mannen sitte og betrakte alvoret som utspiller seg. Jeg lar kvinnen få utløp for oppdemmet frustrasjon. Jeg spør henne hva hun legger i «gitt opp.» Kvinnen nøler en stund, før hun igjen tar til tårene og sier hun har gitt opp å få oppmerksomheten hans, være kjærester, være nær hverandre sånn som de var før.

Mannen ser på henne mens hun forteller. Det er åpenbart at det gjør ham vondt å se henne så fortvilet. Samtidig virker han vettskremt over tanken på konsekvensene. Han ser på meg og forteller at etter at de fikk barn ble det så mye forpliktelser, så lite tid til de to og de gled fra hverandre. Han sier han vet hun har vært frustrert i perioder, men han har ikke skjønt at det var SÅ ille.

Vi bruker tid på denne prosessen. Kvinnen har behov for å dele med mannen hva hun har båret på i lang tid. Mannen har behov for å finne ut om det er håp om å få beholde henne. Han er mer oppmerksom enn noen gang. Ordvekslingen går som en pingpongball; frem og tilbake.

Jeg gjør paret oppmerksom på at følelser er en høyst ustabil faktor. Hvis forholdet skulle være basert ene og alene på følelser, ville det bli mye frem og tilbake. Jeg spør dem hvilke andre verdier som betyr noe for dem. Kvinnen svarer: barna. Mannen svarer: barna, stabil økonomi, huset, alt vi har sammen. Kvinnen korrigerer: «hadde

Jeg spør paret: «Hva med viljen? Finnes det vilje i dette forholdet? Vilje til å kjempe, til å prøve igjen, til å holde ut?» Jeg sier at vilje er en undervurdert faktor. Langvarige, solide forhold er basert på en stor del vilje. Parene som lever i langvarige forhold, blir i de vanskelige periodene, for så å oppleve gode perioder. En syklus der det går opp og ned, og der gevinsten ved å bli når man er nede, er gleden når man igjen kommer opp. Sammen.

Samtalen går mot slutten, og jeg beskriver for paret hva jeg ser av potensial:

  • Paret har møtt opp til samtalen, sammen. Kvinnen har ikke avsluttet forholdet, selv om hun sier at følelsene er borte.
  • Mannen har forstått alvoret. Det er lov å håpe på handling.
  • Kvinnen deler sine frustrasjoner. Det gir større grunn til optimisme på parets vegne, enn om hun hadde vært likegyldig, resignert.
  • Mannen lytter. Han gir henne det hun har savnet så lenge; han ser henne og prioriterer henne.
  • Kvinnen er trist. Er det fordi hun bryr seg om ham, er han viktig for henne?
  • Mannen erkjenner at han har nedprioritert henne og det de hadde sammen. Selvinnsikt og erkjennelse fører ofte til endring.
  • Paret innser at et solid forhold er basert på mer enn følelser. Denne innsikten kan bidra til nye måter å tenke på.

Gjennom å beskrive for paret hva jeg legger merke til i samspillet mellom dem, får de speilet tilbake sitt potensial. Å bli bevisstgjort eget potensial, kan gi optimisme og håp.

Følelsene som var «mistet», blir underordnet. Kvinnen blir opptatt av hvilke andre verdier som betyr noe i forholdet, og ønsker å utforske dette. Begge blir opptatt av hvordan de kan ta ut potensialet sitt. Mannen blir noe beroliget; løpet er ikke kjørt. Enda. Nå er det vilje og handling som gjelder.

Relevante innlegg:
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»
Utdrag fra en parterapi

 

Kategorier
Familie

Hva kan man forvente av besteforeldre?

ce418057-743c-4491-9bab-e5faad809f9a
«Vi har to barn i tillegg til ansvar på hver vår jobb. Det er mye og vi er ofte slitne. Vi hadde regnet med mer hjelp fra mine foreldre som bor i nærheten. Men de tar sjelden initiativ til å være barnevakt, og jeg føler ikke vi kan spørre så ofte. Hva kan man forvente av besteforeldre?»

Til en mamma som hadde ønsket mer hjelp 

Det er ikke vanskelig å forstå deres behov for avlastning. Eller deres ønske om at besteforeldrene stiller opp. Det kunne vært fint for alle generasjoner.

Når du spør hva man kan forvente, er jeg redd du blir skuffet. Jeg tror ikke man kan forvente eller kreve. Det er opp til besteforeldre i hvilket omfang de ønsker/orker/har lyst til/synes de bør stille opp.

Man kan derimot ønske seg og håpe på at de stiller opp. Man kan også gi uttrykk for det, forklare hvordan man har det med små barn og en travel hverdag, si hva man har behov for og spørre om besteforeldrene kunne tenke seg å stille opp. Og så ta til takke med det svaret man får.

Jeg vil sammenligne det med forskjellen på en GAVE og en PLIKT. Man kan ikke kreve å få en gave, hvor mye den skal koste eller når den skal bli gitt. Det er giveren som avgjør. En plikt derimot, kan man forvente og kreve.

Kanskje vil det være bra med en justering av dine forventninger, slik at du slipper kontinuerlig skuffelse og frustrasjon. Hva med å prøve på en konstruktiv samtale om deres behov for avlastning og besteforeldrenes holdninger til å bidra? Håper dere finner en bra løsning!

 

Kategorier
Familie Historier

«Der er kjæresten din!»

Mom, dad and daughter having walk on path in summer

Et par jeg snakker med, har hatt det vanskelig lenge. I starten var de veldig forelsket. De fant det de hadde savnet i tidligere forhold. Begge syntes den andre hadde fine egenskaper. De satset og etablerte seg på nytt.

Så kom hverdager med «dine, mine og våre barn». Begge var opptatt av at barna skulle ha det bra. Men ulike relasjoner og ulike behov førte til uenighet og krangling. Det gjorde det ikke bedre at det var trangt om plassen og lite alenetid for paret.

Begge har ventet på bedre tider (ikke vent for lenge). Hun har savnet at han hører hva hun sier, at han tar mer ansvar og at han holder avtaler. Han har savnet fysisk nærhet (ikke glem mannen din), at hun snakker til ham med respekt (kappes om å hedre hverandre) og at hun er mer saklig når de diskuterer. Men ingen av dem ønsket å gi opp, og de ble enige om å søke hjelp.

«Det ER en kjærlighet der,»  sa paret – et godt utgangspunkt for parterapi. De viste evne til ny innsikt og motivasjon for å prøve nye strategier. De gikk hjem og oppførte seg annerledes. Vi møttes regelmessig og jobbet med vanskelige temaer og kommunikasjonsteknikk. Det ble mer respekt. Økt ansvar. Kos og kyss.

Da de kom til femte samtale, kunne man se det på dem. De så mer glad ut. Begge lyttet oppmerksomt når den andre snakket. For å bevisstgjøre og forsterke det som hadde ført til resultater, ba jeg paret konkretisere hva de har gjort annerledes. De forteller:

-Lagt godviljen til, tatt seg i nakken
-Hun har vinklet ting annerledes
-Småflørtet og hatt sex
-Han er med på planlegging
-Han gjør ting på eget initiativ
-Hun blander seg ikke

Han forteller at en dag han kom inn døren hjemme, så datteren deres på fire, på moren og sa: «Der er kjæresten din!» Barna registrerer endring.

Relevante innlegg:
Barneoppdragelse – på din eller min måte?
Småbarnsfase og parforhold
Sex og samspill

Kategorier
Parforhold

Hvem tar mest plass?

mädchen fotografiert ihren freund auf dem sofa

Ofte er det slik at den ene tar mest plass i forholdet. Det trenger ikke være et problem hvis den andre trives med lavere profil. Eller hvis det varierer.

Problemet oppstår hvis begge har samme behov for oppmerksomhet mens den ene tar mest plass. Det vil gi ubalanse og det som kan skje, er at den som tar minst plass, avfinner seg med situasjonen og blir ensom i parforholdet. Det vil ikke gagne noen.

En avklaring kan vise om justeringer er nødvendig. Det som kreves, er at én stiller spørsmålet. Ofte blir det den som er redd for at det er han/henne som tar mest plass; den andre er gjerne redd for å skape reaksjoner ved å ta det opp.

Sett av tid, det vil ofte være behov for å utdype i etterkant. Ta frem penn og papir og skriv ned hvor mange prosent du mener du tar plass i forholdet (hvis man gjør det muntlig, er det fare for at den andres svar blir påvirket av den første sitt). Del det med hverandre og kommenter.

I verste fall blir det ubehagelig. Fordelen er mulighetene det representerer. Uønsket skjevhet er mulig å korrigere. Den ene slipper å være redd for å ta for mye plass, den andre slipper å være ensom i parforholdet. Dere er på nett og med gode muligheter for bedre balanse.

Kategorier
Parforhold

«Jeg har vunnet deg én gang for alle!»

Sneaking male with suspicious woman behind him

Et ektepar snakket om en vanskelig side ved forholdet. Mannen slo fast at sånn var det og sånn kom det til å bli. Kvinnen protesterte og stilte spørsmålstegn ved om hun ville forholde seg til dette for all fremtid. Mannen repliserte:

«Men jeg har vunnet deg én gang for alle, jeg.»

Dette provoserte kvinnen. Hun opplevde å bli tatt for gitt og at han ikke ville forholde seg til et felles problem. Hun ville ikke bli omtalt med en slik eiermine. Som terapeut oppfattet jeg ganske snart at her var det ikke snakk om samlivsbrudd. Men de to hadde en jobb å gjøre.

Kommunikasjonsbrist
For det første var det en brist i kommunikasjonen. Paret hadde hoppet over prosessen og gått direkte til hver sin konklusjon. Ved å gå tilbake til utgangspunktet og bruke tid på prosess, ville de sannsynligvis nyansere sine budskap, forstå hverandre bedre og komme frem til en felles konklusjon.

Mannen ble rådet til å vurdere om han kunne bli oppfattet som låst og ikke villig til å vurdere muligheter for endring, ved å slå fast at «sånn kommer det til å bli.» Kvinnen ble rådet til å vurdere om det kunne oppfattes som en trussel når hun ga uttrykk for usikkerhet i forhold til fremtiden.

Brist i forventninger?
Har mannen en forventning om at han etter jakt og kurtise, har erobret sitt bytte én gang for alle? I så fall bør det en justering til. I en tid og i et samfunn preget av likestilling og velferd, der kvinner og menn etter eget ønske kan etablere og avslutte forhold, vinner man ingen én gang for alle. Han vinner henne gjennom hennes vilje og kontinuerlige valg om å bli.

Resultatet kan bli at han vinner henne for all fremtid.

«Din for evig»

Mange par har en felles oppfatning om at ekteskapet er for evig. Et forhold basert på en slik trygghet, er et privilegium. Man bør imidlertid være varsom med å bruke tryggheten på en måte som utfordrer viljen og valget. Et paradoks å tenke over?

 

Kategorier
Parforhold

Ut på tur, aldri sur

Young and beautiful couple in love together. Summer time. Outdoor shot.

En kvinne hadde sett «Jakten på kjærligheten» og ble inspirert av bonderomantikken. Neste gang hun og mannen skulle gå tur, foreslo hun at de skulle ta meg seg et par øl og finne et fint sted i skogen. Nølende ble han med.

De fant et sted med tømmerstokker og satte seg. Etter det hun karakteriserer som «en kort stund», hadde han drukket opp og ville gå videre. Nølende ble hun med. Der hun gikk med en halvfull ølflaske i hånden midt på lyse dagen, ble hun plutselig redd de skulle møte noen.

Kvinnen smiler mens hun forteller. Hun høres ikke skuffet ut, som mange ville blitt. «Når vi går tur, går han for å trene. Så det ble sikkert helt feil med øl. Neste gang må vi planlegge litt mer».

Mannen er heldig. Hun inviterer til romantisk tur, blir glad når han blir med. Blir ikke sur når han vil gå, ser det komiske i situasjonen. Forstår hvordan han tenker, vil ikke slutte å ta initiativ. Neste gang vil hun bare planlegge litt mer.

Det er en grunn til at hun ikke slutter å ta initiativ. HUN vil på tur og HAN vil bli med. En dag blir det full klaff for begge!