Trine Huseby

February 2014

Det er ingen skam å snu

Girl pointing at her boyfriend over white background

DET ER LETT å føle seg liten når man har tatt feil, gjort noe dumt eller fattet en uklok beslutning. Og for å føle seg sterk og stødig, velge å stå på sitt. Også kalt stolthet.

DET ER IKKE LIKE LETT å huske på at man blir ikke mindre i andres øyne av å innrømme feil, være ydmyk eller gjøre om på en beslutning – man blir større. Man viser styrke til å stå for sin svakhet, mot til å møte motstand. Det skaper tillit og respekt.

Det er ingen skam å snu, jfr Knut Arild Hareide oktober 2013

 

 

«Det går opp og ned her i verden»

304611
Paret har levd lenge sammen, og har to døtre i tenårene. Mannen har erfart at med tre kvinner i familien, blir det mye hormoner og mye emosjoner. Han forteller at tidligere i forholdet, da kona ble opprørt i sinne eller oppløst i tårer, ble han «helt satt ut». Han kunne tenke at hun ville bytte ham ut eller at de måtte ha hjelp.

Ettersom årene gikk, oppdaget han et mønster: én gang i måneden gikk det ned, og like sikkert gitt det opp igjen. Uavhengig av hvordan de håndterte det. Hvis hun hadde vært lei seg og motløs, ble hun snart glad igjen. Hvis hun hadde vært sur og sint, tilga hun. Han fant ut at problemløsning var irrelevant; det var tid og stabilisering av hormoner som gjaldt. Da døtrene kom i passende alder, ble det mer huskestue.

«Det går opp og ned her i verden», sier mannen. Å være «ustabil» heter det på fagspråket.  Med strategiene han har lært seg, går det helt utmerket. Les og lær:

  • Trøst virker bra. Hun har ikke tenkt å bytte ham ut og de trenger ikke hjelp. Å holde rundt, lytte og tørke tårer, holder i massevis. Etter en stund har hun grått ferdig og det hele er over.
  • En rydderunde i huset har uvurderlig effekt. Det mest fremtredende rotet blir fjernet, og med ett ser livet lysere ut.
  • Støtte virker også bra. «Det fortjente du ikke!» «Det var dårlig gjort!» eller «Det skjønner jeg at du ble lei deg for, kom til meg».

Han har lært seg å ikke ta det personlig og ikke bli overveldet. Hun vet at han kan hjelpe og det hjelper – hver gang.

«Hørte du ikke hva jeg sa?»

304703

Er du av typen som ikke hører helt etter hva andre sier? Som fortsetter i eget spor, selv om den andre ber deg holde opp, direkte eller indirekte? Hvis du kjenner deg igjen i disse spørsmålene, kan det hende du er i risikosonen:

  • Er du sikker på at ikke du vil ha litt mer mat?
  • Vil du ikke ha på deg litt mer klær, da?
  • Skal jeg hjelpe deg? Se her, la meg hjelpe.
  • Er du ikke bra? Vil du legge deg nedpå litt? Legg deg her.

I så fall kan det hende du fremprovoserer et oppgitt:«Hørte du ikke hva jeg sa?»

Det høres brutalt ut, og kunne kanskje vært unngått. Hvis du hadde vært oppmerksom og aksepterende. Mest sannsynlig har du gode intensjoner og mye omsorg. Litt i overkant, kanskje. Med den innsikten du nå har fått, kan du trygt lene deg tilbake når noen takker nei. Og forhåpentligvis se at vedkommende klarer seg fint på egen hånd. Og setter pris på din aksept.

Selskapslek for to

Loving couple holding hands at the bar spending time together

Et par var på «date» på Valentinsdagen. Restauranten hadde satt frem små hjertesjokolader til alle sine gjester. Paret tok med hver sin sjokolade og fant et bord. Han spiste opp sjokoladen sin. Middagen ble servert, og de spiste mens de pratet om løst og fast. Han strøk henne over kinnet, og forteller:

Helt uventet skjøv hun sjokoladen sin over bordet til meg og sa: «Du er veldig god til å vise kjærtegn.» Hun så på meg og ventet. Jeg skjønte tegninga med én gang, det var som å leke «Har’n!» Jeg måtte selvfølgelig tenke meg om, man skal ikke spøke med sånt. Jeg skjøv sjokoladen tilbake og sa: «Du er pen, du.» Og så var vi i gang: «Du er så kjekk med den nye jakka.» «Jeg liker å spise ute med deg.» «Du er en skikkelig gentleman.» Og vips, så tok hun av papiret og spiste opp sjokoladen sin. Jeg likte det!

Dette paret har skjønt det. Når den ene får en idé, trengs det bare at den andre følger opp – og den romantiske middagen går som en lek.

Relevant innlegg: Surprise!

Forstå hverandre bedre

Couple Having Argument At Home

Her er en fem trinns metode for å forstå hverandre bedre. Metoden blir aktivt brukt i arbeid med par, som opplever at den andre forstår – endelig.

Når kommunikasjonen har stagnert, har det ofte sammenheng med at en eller begge ikke føler seg forstått. Det har oppstått en blokkering som påvirker alt samspill. Når de to forstår hverandre, blir blokkeringen borte og følelser og kommunikasjon kan på nytt flyte mellom dem. Energi frigjøres til å se ut over en selv, man blir mer fleksibel og mer velvillig.

Lag en ramme for samtalen. Velg kun ett tema. Den som er mest emosjonell (skuffelse eller frustrasjon), starter i lytteposisjon; person B. I eksemplet under er for enkelhets skyld A Arild og B Bente. Bruk god tid.

 1. Arild beskriver (uten å bli avbrutt) hvordan han tror at Bente har det i forhold til det aktuelle temaet:
  • Hva Bente tenker
  • Hva Bente føler
  • Hva Bente mener
  • Hva som er viktig for Bente

Arild holder på til han har sagt alt han kan komme på; målet er at Bente skal føle seg 100% forstått. Det er nå hun merker at han anstrenger seg til sitt ytterste for å forstå. Hvis Arild skulle «spore av» og snakke om egne opplevelser, griper Bente straks inn og minner om rammen.

2. Når Arild er ferdig, skal Bente først bekrefte det som Arild eventuelt «traff blink» på. Deretter skal hun korrigere Arild sin fremstilling (legge til og trekke fra), slik at det totale bildet blir slik Bente faktisk opplever det. Hvis Bente skulle «spore av» og snakke om Arild, griper han straks inn og minner om avtalen.

3. Arild skalerer fra 0-100 i hvilken grad han selv opplever å forstå Bente her og nå – etter korrigeringen.

4. Bente gjør det samme; skalerer i hvilken grad hun opplever at Arild forstår henne her og nå. Det er nå han får uttelling for sin innsats.

5 MIN PAUSE

5. Man gjentar prosessen i motsatt rekkefølge, slik at begge opplever å bli forstått. 

 

Dersom graden av forståelse skulle bli lav, se på det som trening og prøv flere ganger. Dersom prosessen skulle bli for vanskelig, ikke gi opp! Be om en time ved nærmeste familievernkontor eller hos samlivsterapeut for å få hjelp til å strukturere samtalen. 

 

Dette ville vi gjort annerledes

Happy family walking on the railway at the day time. Concept of friendly family.
Takk for verdifulle bidrag fra erfarne foreldre!

“Hvis jeg skulle startet på nytt – og oppdratt barna mine om igjen – er det særlig én ting jeg ville gjort annerledes. Jeg ville…”

  • Ledd mer og ikke hengt meg opp i bagateller.
  • Valgt mer tid med dem.
  • Jeg ville ha vært flinkere til å ta dem med på arbeidsoppgaver inne og ute.  De skulle tidligst mulig fått være med på å snekre, bytte dekk, luke og rake i hagen, bytte lyspærer, rense takrenner, klippe busker og trær, måke snø, vaske bil, bygge steinmurer, vaske gulv og vinduer, male, grave opp røtter, henge opp bilder helt rett, stable ved, måle og skjære til kjøkkenbenk, montere vaskemaskin, bære tunge ting, mekke moped og oppvaskmaskin, vaske klær, pakke bilen når vi skal på påsketur. De skulle fått ansvaret for dette arbeidet så tidlig de kunne fått det til, helst mens de enda var så små at de syntes det var gøy.  Hadde jeg gjort det, hadde de fått ferdigheter som de hadde hatt glede av hele livet. Når de hadde blitt voksne, ville ferdighetene ført til at de hadde hatt interesse av og glede av å gjøre slike ting og de ville hatt mot og selvtillit til å gå på store prosjekter. De ville kjøpt seg hus med hage i stedet for leilighet, og gledet seg til å pusse opp huset og lage bed i hagen. Jeg føler at jeg har gjort barna mine en bjørnetjeneste ved å ikke ha sørget for dette.
  • Lært barna å argumentere mer; for og imot.
  • Snakke om og vise følelser.
  • Vurdere nøye når barna skulle begynt i barnehage, ville vært lengre hjemme med datteren vår, som var 10 mnd da hun begynte, ammet fortsatt, benyttet ikke eller fikk ikke ammepermisjon.
  • Ville vært mer bevisst på å sette ord på følelser, i hvert fall med gutten, og la barna ha de følelsene. Jeg bestemmer ikke hva barnet “kan” bli sint for, men hvordan det er akseptert å vise det.
  • Jeg ville vært mindre vurderende; ikke latt det skinne gjennom hva jeg mente om alt de sa og gjorde.
  • Være bevisst på å gi barna færre råd og flere åpne spørsmål! “Hva mener/tenker du om det?” I stedet for å fortelle mitt syn. La barna lære seg å reflektere og tenke selv.
  • Jeg tenker jeg at jeg skulle hatt mer alenetid med hver enkelt unge.
  • Jeg ville ha roet meg litt ned på aldersbestemt utvikling som ikke går helt etter boka. Tror vi har laget mye unødvendig styr rundt ting som uansett vil gå seg til.
  • Ville gjort mer aktiviteter sammen med barna i hverdagen; lese, bygge lego, turer på hverdager (ikke bare i helgene…).
  • “Tvunget” våre barn til å spille piano – de fikk slutte når de ikke ville mer. Med andre aktiviteter har vi vært så standhaftige – de har måttet fullføre det de har sagt de ville begynne på. Når vi ser hva sønnen vær må lære nå på musikklinjen, som han hadde lært via piano – er vi lei oss……….. fordi vi hele tiden har sett at han er musikalsk, vel og merke. Ellers hadde det jo ikke hatt verdi.
  • Jeg ville vært mer tilstede når barna søkte kontakt eller fortalte om ting de hadde opplevd med venner eller på skolen. De skulle merket at jeg var oppriktig interessert og fulgte med når de fortalte.
  • Jeg ville vært enda mer bevisst på kosthold som gir energi, lært dem mer og gitt dem gode vaner – bedre enn det jeg klarte.
  • Skal jeg være HELT ærlig: Jeg skulle ønske at vi hadde “lært” ungene våre å være litt mer frampå – ha litt mer selvtillit. Et par av dem (sikter spesielt til jentene) er litt stille og forsiktige og TROR selv at de ikke kan eller at de får til ting. Og det er selvsagt ALTFOR skummelt å gjøre noe hvor man kan risikere å “drite” seg ut, svare feil på noe e.l. Det er noe som går igjen i alle foreldresamtaler vi har hatt med skolen opp gjennom årene – de deltar ikke nok i timene. Både lærerne, vi foreldre og jentene selv VET at de kan svaret eller kan bidra med noe i diskusjonen – men å SI noe høyt – nei, det blir for skummelt! Sønnen vår VAR litt sånn også, men har etterhvert skjønt at han faktisk KAN! Men jentene har fremdeles problemer med å se det selv. Så akkurat DET skulle vi nok gjerne gjort om igjen – gitt dem mer selvtillit og fått dem til å skjønne at ting faktisk ikke er så skummelt! Begge jentene er også ganske sjenerte i omgang med fremmede. Det blir stort sett enstavelsessvar fra dem. Kanskje de ikke har fått prøve seg nok? Kanskje vi ikke har latt dem omgåes fremmede i stor nok grad hvor de har måttet svare på ting selv? Kanskje VI har vært for “flinke” til å “hjelpe” dem når det har oppstått situasjoner, i stedet for å la dem ordne opp selv, svare for seg selv? Vi har vel gjort det i beste mening, men jeg tror vi egentlig bare har gjort jentene en bjørnetjeneste. Ser den nå!!!
  • Det er jo endel hendelser jeg ikke er stolt av, og det går på egne reaksjoner. Som å skrike til dem. Utålmodighet. Hadde jeg hatt gutta små i dag, ville jeg gått på DUÅ-kurs. Jeg etterspurte hjelp, men da fantes det ikke noe.

Relevante innlegg: “Barneoppdragelse – på din eller min måte?”   “Han er for streng med barna”

 

Surprise!

Woman closing his man's eyes for guessing on the street. Handsome man dreaming about real surprise.

Et ektepar var på kjærestehelg på Sundvolden Hotel, og vi hadde snakket om hvordan de viser hverandre kjærlighet.   –Og hvordan de skulle ønske de gjorde det.

Begge delte erfaringer og kom med viktige innspill. De sa det var enklere når en tredjepart styrte samtalen. Mannen svarte at han følte hun var glad i ham når hun viste ham kjærtegn. Jeg ba ham utdype; hun satt og lyttet og viste oppriktig interesse for hans synspunkter.

«Sex’en fungerer fint, egentlig. Jeg synes fortsatt hun er flott. Jeg tenner fortsatt på henne.»
«Så bra! Hva slags kjærtegn er det du tenker på? La henne få vite det.»
«Hun kunne kanskje kledd seg litt mer utfordrende. Hun er veldig opptatt av å kle seg og pynte seg og hun er alltid fin, det er ikke det. Men hun kunne vært litt mer utfordrende. Og så kunne hun tatt litt mer initiativ, sånn at ikke det alltid er jeg som må gjøre det. Hun kunne ta initiativ når hun har lyst.»
«At hun overrasket deg og kom og sa at nå er jeg klar?»

«Ja!»

Jeg fortalte om et annet par, der mannen fikk en overraskende tekstmelding på vei hjem: «Baker boller. Skal vi ta en runde når du kommer hjem?» Da han kom hjem, satte hun siste brett på benken, kun iført undertøy og forkle.

«Det hadde han likt,» kommenterte kvinnen på Sundvolden Hotel.

«Ja.» Mannen smilte.«Men det trenger ikke være så voldsomme greier. Men når man har vært sammen lenge, så har det lett for å bli det samme. Kanskje litt mer spontant?»

For den som ikke har skjønt det: han ønsker å bli overrasket. Hva er din S U R P R I S E ?

 

Relevant innlegg“Ost & sex”