Trine Huseby

October 2013

Unntak – eller vanlig praksis?

Annoyed girl shouting at her boyfriend

Har du tenkt på at når det skjer saker som vedrører deg, er det forskjell på unntak og vanlig praksis? Man kan spare seg for mye frustrasjon og opprivende krangler, ved å gjøre denne vurderingen først:

Er det et unntak eller vanlig praksis?

1. Hvis dere pleier å spise middag til et fast klokkeslett, og den ene må reise kollektivt i en uke mens bilen er på verksted og derfor kommer 1 time senere hjem hele uken – har vi et unntak og et godt eksempel på en situasjon hvor det er både rimelig og overkommelig å være med på endring i middagsrutinene.

Hvis derimot den ene sender melding: «forsinket,» «blir sen,» eller «rekker ikke hjem til middag» stadig vekk – da snakker vi om vanlig praksis. Her har vi utgangspunkt for et tema til diskusjon: til hvilket klokkeslett skal vi spise middag?

2. Hvis dere har satt dere ned for å spise sammen, og den ene tar telefonen som ringer – er det fordi hun/han har glemt å slå den av? Eller fordi hun/han måtte ha den på fordi det var en spesielt viktig telefon? Her snakker vi unntak.

Hvis hun/han derimot har for vane å ta telefonen uansett hva dere gjør sammen, snakker vi om vanlig praksis. Det kan være lurt å ta en prat om forventninger og finne en løsning begge kan leve med.

3. Hvis en som slutter med snus, er sur og gretten i en uke, da er det unntak. Kan det hjelpe deg å holde ut? Hvis hun/han derimot har for vane å være sur og gretten, DA må dere ha en alvorsprat.

4. Hvis noen er irritabel og oppfarende en dag i måneden på grunn av hormoner, da er det unntak. Hvis hun derimot er irritabel og oppfarende stort sett hele tiden, DA må noe gjøres.

Lykke til i jakten på unntak – som du ikke trenger å plage deg med…

Ikke glem mannen din

Family having walk together in summer holding hands and letting the little boy fly

Jeg møter mange par som etter noen år som småbarnsforeldre, trenger å gjøre en innsats for forholdet. De forteller gjerne at de hadde mer tid til hverandre før, de hadde det mer morsomt sammen, de fant på ting sammen – bare de to. Ikke sjelden uttrykker de det slik: «vi ønsker å ha det sånn som vi hadde det før.»

Paret får i oppgave å beskrive nærmere hvordan det var før. Spørsmålet er lystbetont; de tenker tilbake, gjerne med et drømmende uttrykk i blikket, de har begge gode minner. De forteller og jeg spør. Etter hvert kommer vi til det kritiske punktet i mange parforhold:

«… og så kom barna…»

Det som har skjedd, er nesten uten unntak at kvinnen ble oppslukt av barna og glemte mannen sin. Bevisst eller ubevisst har hun satt mannen til side og forholdet på vent mens hun har prioritert omsorgsoppgaver. Det er ingen tvil om at omsorgsoppgaver er nødvendig og at dette er en veldig ansvarlig prioritering. Det som er synd, er at ingen er tjent med at det går på bekostning av parforholdet.

Både mannen, barna og kvinnen selv har behov for at parforholdet fungerer. For at dette kan skje, er det nødvendig at kvinnen har denne innsikten og gjør en bevisst prioritering. Kan dette være til hjelp?

Bestem deg for hva som skal til for å ikke glemme mannen din – og parforholdet ditt:
  • Hvordan kan du vise at han har din fulle oppmerksomhet når dere snakker sammen?
  • Hvordan kan du gi ham kjærtegn i hverdagen, så han føler at han også betyr noe?
  • Hvordan kan dere arrangere barnevakt for å få fri til å gjøre noe hyggelig sammen, bare dere to?
  • Hvordan kan du involvere ham i ting du tenker på, som en viktig samtalepartner?
  • Hvordan kan du vise ham at han og forholdet deres har høy prioritet?

Kvinnen KAN føle «dette har jeg ikke overskudd til» eller «da får han jammen stille opp mer». Det hun kanskje ikke er klar over, er at noen justeringer her både vil kunne føre til at mannen stiller opp mer og at hun får mer overskudd. I det samspillet som disse prioriteringen vil fremkalle, vil hun som oftest få dekket flere av sine egne behov som også er satt på vent. -Blant annet et trygt og godt parforhold og et foreldreteam som fungerer.

 

Hva skal vi bruke penger på?

Do you hear me? Depressed young man sitting on the couch and looking at his girlfriend sitting close to him and gesturing

En samlivsterapeut har ikke svaret på hva par skal bruke penger på… Men kan kanskje bidra med et utgangspunkt når paret er veldig ulike i forhold til økonomi.

Det er ikke uvanlig at kvinner og menn har ulikt forhold til bruk av penger. Det kan handle om kjønnsroller, om erfaringer fra oppveksten og om grunnleggende verdier. Kanskje image og forventninger spiller inn.

Det som er avgjørende, er at begges perspektiv blir ivaretatt. Det nytter ikke å foreta økonomiske prioriteringer på kun den enes premisser. På et eller annet punkt vil det få konsekvenser for samspillet mellom de to, fordi det gjenspeiler maktbalansen i forholdet. Og fordi det handler om grunnleggende behov som trygghet og tilfredsstillelse.

Et godt utgangspunkt kan være at man har en avklaring, der man sikrer at begge forstår hva som er viktig for den andre og hvorfor. Det vil ikke være tilstrekkelig å gjennomføre en samtale med dette som tema – det avgjørende er at man kommer til en forståelse man ikke hadde før; at den andre føler seg helt forstått. En måte å gjøre dette på, er å intervjue hverandre:

  • Hva synes du er viktig når vi skal forvalte pengene våre?
  • Hva er mindre viktig for deg?
  • Hvilke bekymringer har du?
  • Hva gir deg trygghet?
  • Hva gjør at du trives og blir fornøyd?
  • Hvordan forholdt foreldrene dine seg til penger?
  • Hva slags økonomisk filosofi har du med deg fra oppveksten?
  • Hva er det viktig for deg at jeg forstår og tar hensyn til?
  • Er det mer jeg burde vite, for å forstå deg bedre?

Det kan være lurt å lage både kortsiktige og langsiktige planer, slik at begge har ansvar for helheten. Ikke bare her og nå. Ikke bare den ene av de to.

Kanskje kan det være til hjelp å ta innover seg at når jeg lever i et parforhold, bruker jeg ikke penger på den måten jeg vil. Vi bruker penger på den måten vi inngår kompromisser på, basert på begges perspektiv. Alt i alt vil det bli den beste løsningen for oss OG for meg – i et parforhold.

Går det an å forebygge utroskap?

Disloyal man walking with his girlfriend and looking amazed at another seductive girl

JA. Det går ikke an å sikre seg 100%, men det går an å begrense risikoen.

Ofte er det slik at den som er utro, over tid ikke har fått dekket grunnleggende behov i parforholdet. Hun eller han er gjerne ikke bevisst på det selv, men er kommet til et punkt hvor man er veldig klar for å få dekket disse behovene. Man er veldig oppmerksom dersom en eller annen tilfeldig person skulle komme seilende inn i livet og ser ut til å kunne by på nettopp dette. Det kan være noen som gir meg oppmerksomhet jeg ikke har fått på lenge, noen som viser meg respekt, noen som begjærer meg, noen som synes jeg er interessant eller som morer seg sammen med meg. –Og så opplever man at man «faller for» dette mennesket, man blir hodestups forelsket og tror at dette er den store kjærligheten.

Det som i realiteten skjer, er at man «faller for» å få dekket behovene som ikke har vært dekket på lenge. Det føles som om brikken i puslespillet faller på plass og som om dette er det eneste rette. “Det eneste rette,” handler imidlertid om å få dekket sine behov. At det var nettopp denne personen som representerte kilden til å dekke behov, viser seg ofte å være veldig tilfeldig. Sissel Gran beskriver fenomenet som «før-forelskelsen.» (Sissel Gran, 2007)

Konklusjonen er at det oppstår sjeldnere behov for å involvere seg med en annen, dersom man får dekket sine grunnleggende behov i forholdet man er i.

Konsekvensen av dette er at man vil kunne forebygge utroskap slik:

1. Tenk gjennom om kjæresten din har behov som hun/han ikke får dekket i forholdet. Hva kan du/dere gjøre for å dekke disse behovene? Her er det ofte mye potensial.

2.  «Ta temperaturen» på forholdet regelmessig, sørg for å være «på nett»

3.  Dere kan sammen eller hver for dere gå gjennom denne sjekklisten:
  • Blir jeg sett for den jeg er?
  • Får jeg anerkjennelse?
  • Blir jeg behandlet med respekt?
  • Er det behov for meg?
  • Kan vi dele gleder og sorger?
  • Er vi hverandres støtte?
  • Får vi dekket våre behov for fysisk nærhet og omsorg?
  • Har vi tid til hverandre?
  • Kan vi le sammen?
  • Blir vi inspirert av hverandre?
  • Har vi tid og frihet hver for oss til å gjøre ting alene eller sammen med andre?
  • Finner vi på nye ting å snakke om og gjøre, slik at vi av og til opplever spenning?

Hvis du er usikker på hvor grensene går, se her Utroskap – hvor går grensen…? 

«Hun er ikke interessert i min familie»

Portrait of young woman and man outdoor on street having relationship problems

«Samboeren er ikke særlig interessert i å være sammen med dem, mine foreldre og søsken. Hun finner alt som kan være negativt, og så er det ting som har blitt sagt og gjort, som hun hun aldri glemmer. Jeg har sagt at hun ikke må bry seg om det, det er ikke sånn ment. Det virker som hun tar alt i verste mening. Det blir ganske slitsomt for meg i lengden. Og så tenker jeg på døtrene våre, foreldrene mine vil gjerne være mer sammen med dem».

Til mannen som har det slitsomt

Dette hørtes ikke greit ut, hverken for deg eller for familiene. I et parforhold er det viktig med aksept for og respekt for begges sider. Besteforeldre kan også representere betydelige ressurser for barnebarn. Det er trist hvis barna går glipp av denne muligheten. Jeg anbefaler deg å gjøre noe med det. I første omgang å snakke med samboeren din. Det kan det hende du allerede har gjort, så la oss håpe jeg kan bidra med noe nytt.

Kan du vise henne dette innlegget? Og si at du gjerne ønsker at dere skal finne ut av det, uten at du har løsningen. Videre foreslår jeg at dere sammen vurderer hva det handler om og hva dere kan gjøre. I denne sammenhengen har vi tre generasjoner, og det er viktigere enn dere kanskje ville tro, at den sterkeste alliansen er mellom deg og samboeren din. Hvis hun opplever deg som nærmere knyttet til, mer åpen overfor og i forsvar for egen familie, vil det kunne oppleves som en trussel for henne. Så fra nå av; kan dere være på lag om et felles prosjekt?

  • Be henne fortelle utdypende hva hun synes er vanskelig og hva dette gjør med henne. Gi henne god tid. Anstreng deg for å forstå henne, etterpå er det din tur. Det er viktig at du anerkjenner hennes opplevelse av familien din, selv om den ikke stemmer for deg.
  • Fortell henne utdypende hvor viktig dette er for deg og hva det gjør med deg. Ta deg god tid. Samboeren din anbefales å anstrenge seg for å forstå deg. Det er viktig at hun anerkjenner din opplevelse selv om det du beskriver, ikke stemmer for henne.
  • «Erkjennelsens time»: Har du på noen måte sviktet eller bidratt negativt, så er tidspunktet NÅ for å ta ansvar for det og beklage det. Uten forbehold. I neste rekke tar samboeren din ansvar for hva hun måtte ha sviktet eller bidratt negativt med. Uten forbehold, hun også. Ta dere god tid her. Forsoning er et godt utgangspunkt for neste steg i prosessen.
  • Hva kan bidra til å øke interessen hennes for din familie, hvis hun innser at det er av stor betydning ikke bare for deg, men for parforholdet deres og for barna deres?
  • Kan hun på noen måte få styrke til å forholde seg til en annen families kommunikasjonsform, deres kultur? Til tross for at hun ikke forstår denne familien, eller har dårlige erfaringer? Ville det hjelpe om hun opplevde at du sto ved hennes side? Ville det hjelpe å tenke at hun i allianse med deg, kunne være den som klarte å være raus overfor sin svigerfamilie? Ville det hjelpe at dere forberedte besøkene, slik at begge var bevisst og hadde samme fokus? Og evaluerte det etterpå; hvordan gikk det med prosjektet vårt?

Dere kan sikkert klare mye på egen hånd. Det er et viktig poeng å sette seg selv til side og forsøke å se det så objektivt som overhodet mulig. Og å ha som mål å få til en konstruktiv kontakt med din familie. HVIS det skulle bli for vanskelig, anbefaler jeg dere å kontakte familievernkontoret for noen samtaler, der finner dere fagpersoner som kan representere nøytraliteten.

Kappes om å hedre hverandre

Competitive business couple ready for a race at the office

Det kan synes som om mange par drives av en konkurranse der det er om å gjøre å ha rett eller å være den som har bidratt mest. Noen ganger ser det ut til at det går sport i å finne feil hos hverandre.

Det er ikke så lett å legge merke til det selv, når man er en del av et slikt samspill. Det som er trist, er at det er så destruktivt, både for ham, for henne og for parforholdet. Hvis man først blir oppmerksom på det og finner en motsatt form for konkurranse, er det mulig å snu hele samspillet til noe konstruktivt. Jeg vil med dette presentere forslag til en ny sport:

Kappes om å hedre hverandre!

Sitatet er hentet fra Bibelen. Med dette blir konkurransen snudd på hodet. Man får en annen motivasjon for å bidra, man kjenner glede ved å la den andre få rett. I denne konkurransen er alle parter vinnere.

Når går startskuddet?

Ikke gå 100% inn for oppgaven

Posted on October 9, 2013

Horizontal view of depressed young woman crying
Du har sikkert hørt det mange ganger. «Det er bare deg selv du kan forandre». Ikke partneren. Akseptert som et ubestridt faktum. Bildet er noe mer nyansert, illustrert av følgende historie.

Som mange andre, var denne kvinnen opptatt av selvutvikling og samliv. Hun forteller at hun på et tidspunkt ble spesielt oppmerksom på påstanden «det bare er deg selv du kan forandre.» Det var ikke nytt for henne, men denne gangen hørte hun det i et foredrag. Temaet var relevant, foreleseren var dyktig og kvinnen ble motivert. Hun ønsket seg et bedre samliv og hun ønsket virkelig å gjøre en innsats.

Hun bestemte seg for å slutte å kritisere og diskutere med samboeren sin når hun syntes han var urimelig eller egoistisk. Hun skulle ganske enkelt forholde seg taus. Hun ville ikke ta opp problemer med ham og ikke mase. Det var slutt på å prøve å forandre ham. Fra nå av skulle hun bli lett å ha med å gjøre.

«Problemet» var at denne kvinnen var veldig målrettet. Man kan kanskje tenke seg fortsettelsen. Hun fortsatte selvfølgelig å reagere når hun og samboeren kom i konflikt eller når hun syntes han var urimelig. Men hun viste det ikke. Hun bet det i seg, vendte seg bort og forsøkte å ikke tenke på det.

For å klare dette, fikk hun behov for å være for seg selv. Når hun fikk mulighet, fant hun et rom i huset hvor hun kunne være i fred. Hun gikk lange turer i skogen. Hun strevde hardt med å styre tankene unna uoverensstemmelsene og sine reaksjoner på disse. Når hun ikke klarte å la være å tenke på det, ble hun trist. Når hun var tankefull og trist alene, ble hun ensom.

Samboeren var ikke klar over foredraget hun hadde vært på, eller beslutningen hennes i etterkant. Han merket imidlertid at hun ble mer lukket. De tilbragte mindre tid sammen og hun var mindre tilstede når de snakket sammen. Når han spurte hvordan hun hadde det, svarte hun «fint» og når han spurte om det var noe hun tenkte på, svarte hun «ikke noe spesielt».

Etter noen måneders innsats for å forandre seg selv, kom kvinnen til den erkjennelsen at det eneste hun hadde oppnådd, var avstand. Hun kjente en viss tilfredshet ved det; det ga henne en god følelse av selvstendighet og kontroll. På den annen side var det ensomt når de mistet nærheten de tross alt hadde før. Hun savnet ham.

Kvinnen gjorde en avveining. Hun kom frem til at nærheten var viktigst. Så fikk hun heller leve med at hun mislyktes i forsøket med å forandre seg selv. Neste gang samboeren spurte hvordan hun hadde det, svarte hun «sånn passe». Det ble åpningen til en ny type samtale. Han ble innviet i prosjektet hennes. Han satte pris på åpenheten. Han fikk vondt av henne da han forsto hvor ensom hun var. Og han ble skremt av at hun var i stand til å vende seg bort fra ham, nesten umerkelig. Denne gangen var det han som ble motivert til å gjøre en innsats – for nærheten.

Indirekte førte kvinnens innsats til endring. Det var imidlertid et svært risikofylt prosjekt som fort kunne fått mindre heldig utfall. I stedet for å holde tett og vende seg bort, ville hun hatt nytte av mer hensiktsmessige strategier. Fra et faglig ståsted kan vi se at hun forsøkte å justere sin opprinnelige tilknytningsstil – fra å være den som søker kontakt og er pådriver i forholdet, til en som blir unnvikende. Hvis begge parter går inn i et unnvikende mønster, kommer parforholdet i fare.

Paret kom styrket ut av denne fasen. De kom nærmere hverandre og ble enige om at hvis det ble vanskelig igjen, skulle de heller søke hjelp til å løse uoverensstemmelser. Det tok tid før mannen klarte å stole helt på samboeren sin igjen. Han hadde blitt redd for å miste henne. Dette gjorde ham mer oppmerksom på status i parforholdet. Paradoksalt nok kom hun i mål med et bedre samliv. Jeg vil imidlertid anbefale mindre risikofylte strategier.

Ikke gå 100% inn for oppgaven

Du kan lese mer om å kreve endring her Å være ensom i et parforhold

 

Ikke-tema

Posted on October 7, 2013

Frau mit dunklen Haaren braucht Ruhe

De fleste par har ett eller flere ikke-tema. Det er temaer som kan være vanskelige for den ene eller begge. Kanskje har samtalen kommet ut av kontroll når de har snakket om det før? Kanskje merker den ene at den andre blir unnvikende eller avvisende hvis temaet kan komme opp? Kanskje er en eller begge redde for hvilke reaksjoner som måtte komme, og det er tryggest å la det ligge.

Mest sannsynlig ligger temaet der og virker like fullt. Det kan dukke opp i tanker, drømmer og samtaler og noen ganger oppstår det sitasjoner som krever aktiv innsats for å manøvrere unna. Det kan bli ganske unaturlig og veldig krevende.

En mulig tilnærming er å snakke om ikke-temaet. Se for deg en eske der ikke-temaet er innholdet. Man kan ta frem esken og snakke om det som er inni den, uten å åpne. Og sette den bort igjen til dere er klare begge to.

Dere kan se for dere esken med ikke-temaet og stille spørsmål som:
  • Har en eller begge behov for å snakke om dette? Hvorfor er det viktig?
  • Hva gjør at det blir så vanskelig at en eller begge velger å ikke snakke om det?
  • Er det noe vi kan gjøre for å klare å snakke om dette på en måte som begge er komfortable med?
  • Hva blir det viktig å unngå, hvis vi skal snakke om dette? Hvordan kan vi sikre at vi får til nettopp det?

Hvis man kommer frem til en avtale om å begi seg ut på et ikke-tema, er det avgjørende at begge parter opplever at avtalte spilleregler blir fulgt, les mer her Å ramme inn en samtale Hvis ikke, kan ikke-temaet bli et aldri-tema. Det er verre. De første gangene man berører et ikke-tema, er målet først og fremst å lykkes med samtalen. Gjerne i spørsmålsform, det er tryggere enn konfrontasjoner. Saklighet er tryggere enn emosjonelle utbrudd. Etterhvert kan selve innholdet få større betydning.

Hvilke ikke-temaer har dere?

Hjelp, vi flytter sammen!

Posted on October 6, 2013

Tre unge samboerpar deler erfaringer, utfordringer og gleder

 IMG_1212 (2)

Nils Gunnar (22) studerer farmasi ved UiO og Maja (22) studerer jus ved UiO. Bor i Oslo, samboere i 2 ½ år

1.  Hva er største utfordring?
Nils Gunnar: Da man bor sammen kan ofte irritasjon gå utover samboer siden man lever tett sammen.
I tillegg kan det med fulltidsstudier og jobb på forskjellige ukedager være vanskelig å få nok tid til hverandre.
Vi er jo også forskjellige, da Maja er et A-menneske, mens jeg er et B-menneske noe som kan være en utfordring.
Maja: At man er realistisk fra starten av hva det innebærer. Ellers synes jeg det er viktig å gi hverandre nok rom, noe jeg føler vi har fått til fint!

 

2.  Hva er ditt beste tips for å lykkes?
Nils Gunnar: Selv om man bor sammen er det viktig at man setter av tid til hverandre og finner på ting sammen. Men det er like viktig at man setter av tid til venner, hobby og seg selv. Finne en balansegang. Respektere hverandre.
Maja: Her må jeg si meg enig! I tillegg er det fint med felles bankkort til fellesutgifter så blir ikke det økonomiske et irritasjonsmoment.

 

3.  Hva er det beste med å bo sammen?
Nils Gunnar: At man ser hverandre hver dag. God mat. Koselig. Trygghet

Maja: Det beste med å bo sammen er at det er koselig, og gir en trygghet. I tillegg er det lettere å gjøre hverdagslige ting sammen, eksempelvis løper og går vi på ski sammen.

 

IMG_2469

Ola Breilid (22) studerer grunnskolelærerutdanning på HiB og Anna Nikoline Særvold Bang (22) går 2. året på petroleum-og prosessteknologi ved UiB. Bor i Bergen, samboere i ca 2 ½ år

1. Hva er største utfordring? 
Ola: Det kan være vanskelig å finne på andre ting enn det hverdagslige. Er fort gjort å holde seg til å spise middag sammen og se på TV på kvelden.

Anna Nikoline: At en glemmer å finne på ting sammen; forholdet blir “hverdagslig”.

2.  Hva er ditt beste tips for å lykkes? 
Ola: Forsøke å planlegge noe hyggelig å finne på i løpet av hver uke. Og for all del ikke handle sammen uten handleliste!

Anna Nikoline: Finne på ting i hverdagen som ikke bare inkluderer middag, tv og sofa; f.eks. en spontantur på kino, tur til byen, eller finne på sosiale ting sammen, og ikke bare hver for seg. I tillegg til å dele på husvask og matlaging..

3.  Hva er det beste med å bo sammen? 
Ola: Å alltid ha en å kunne snakke med, uansett hva det gjelder.

Anna Nikoline: Får et mer seriøst forhold, har alltid en å komme hjem til, si god natt og god morgen til, får sjansen til å dele hverdagslige gleder og problemer, og får sett hverandre ofte.

 

bilde 1

Hanne Jacobsen (22) sykepleier ved Haukeland Universitetssykehus og Christian Kjennerud (22) studerer jus ved UiB. Bor i Bergen, samboere i 3 år

1.  Hva er største utfordring?
Hanne: At vi dedikerer alt for mange kosetimer i sofaen foran tv’en på ettermiddag/kveldstid, når vi egentlig burde trent, lest lekser, ryddet i huset etc. Har aldri sittet så mange timer foran tv’en som etter vi flyttet sammen.
Christian: Å planlegge dagene og ukene, da vi begge gjør mye forskjellig.

 

2.  Hva er ditt beste tips for å lykkes?
Hanne: Gjør husarbeid og lag middag sammen. Å lage middag er kvalitetstid, og å dele på husarbeidet gjør at den ene ikke trenger å irritere seg over skjevfordeling av arbeidsoppgavene. Dra på tur sammen, koble gjerne av med f.eks en telttur når tiden strekker til.
Christian: Vær flink til å be venner over på besøk, og vær sosiale sammen.

 

3.  Hva er det beste med å bo sammen?
Hanne: Å kunne sovne og våkne sammen.
Christian: Å kunne ha et eget liv sammen, uten å måtte ta hensyn til andre familiemedlemmers planer (som vi måtte før vi flyttet sammen).

 

Et lite tips fra samlivsterapeuten: ungdom som skal flytte hjemmefra, anbefales å bo for deg selv en periode først, ca 1 år. Identitetsutvikling er en prosess hvor man skal finne ut hvem man er, helt på egenhånd. Å bo for seg selv gir mulighet for å finne ut hva som er dine verdier, hva du trives med og hvordan du liker å organisere livet ditt og hverdagen din. Hvis begge har vært gjennom denne prosessen før man blir samboere, har man bedre forutsetninger for et likeverdig forhold og felles prioriteringer når man skal innrette seg sammen. 

 

Kloke valg

Posted on October 2, 2013

A happy couple on summer season with sean and sky on the background.

Noen mennesker jeg møter, har tatt mange kloke valg. De lever gjerne nært opp til slik de ønsker å leve. Måten de foretar valg på, har noen felles kjennetegn:

  • De tar bevisste valg
  • Valgene er basert på rasjonelle vurderinger
  • De tenker helhetlig
  • De tenker langsiktig
  • Par er sammen om å ta valg som berører begge

Andre synes det er vanskelig å ta valg. Bevisstgjøring kan være et skritt i riktig retning. -Kanskje man blir klokere av å lese om hvordan andre tar kloke valg…