Trine Huseby

August 2013

Gentlemen`s Agreement

Posted on August 29, 2013

Young man abide chair to his girlfriend, gentlemen

Han var ingen utpreget gentleman. Han hadde ikke vokst opp med det og hadde ikke noe bevisst forhold til det – det fikk han heller ikke når kjæresten hans klaget over alt hun hadde å gjøre og ba ham hjelpe til. Han syntes det var mer enn nok, han.

Hun var vant til å bære fire handleposer i hver hånd, få døra i fleisen når han gikk inn først, eller en gren i ansiktet når hun gikk bak ham i skogen. Slik var mønsteret deres. Hun visste at det ikke var vondt ment. Det lå bare ikke for ham.

Slik gikk årene. Uten å ha noe bevisst forhold til det, slumpet det til at han overrasket med en gentleman`s gest. Han kunne holde ut stolen for henne i selskap. Hun møtte blikket hans og kommenterte: “For en gentleman.” Når de skulle spise og han husket at han kunne skjenke i glasset hennes også, så hun takknemlig på ham og smilte. En dag de snakket om ting de satte pris på, sa hun at hun likte det når han betalte i butikken eller på restaurant, selv om de hadde felles økonomi. Fordi hun syntes det var noe maskulint ved det, noe gentlemanaktig. Dette hadde han ikke tenkt over. Men han ville gjerne være både maskulin og gentleman, og ble inspirert. Stadig oftere slumpet han til med gentlemanfakter. Hver gang viste hun takknemlighet på en måte han likte godt.

De begynte å fleipe med det. Han unnskyldte seg veldig hvis han glemte å skjenke i glasset hennes. Hvis han kom i skade for å gå foran henne inn i et lokale, kunne han smile lurt og si: “Oj, der glemte jeg meg helt bort!” En dag overrasket han til og med seg selv, og fortalte da han kom hjem: “I dag skjenket jeg oppi te til Bodil på jobben, til og med!”

Han undret seg over hvordan man kunne bli så oppmerksom på noe at det nesten gikk automatisk. “Det går nesten sport i det, skjønner du!” Hun lyttet til ham og innså at han var blitt en utpreget gentleman: han hadde et bevisst forhold til det, det var blitt naturlig for ham.

Dette kunne hun godt venne seg til.

 

Viktig eller uviktig

Posted on August 26, 2013

Glückliches Paar schaut sich tief verliebt in die Augen

Et par jeg snakker med, hadde ulik standard i forhold til ærlighet. Han innrømmet at han ikke alltid sa det som det var. Han fortalte hvordan han hadde lært seg denne strategien i oppveksten, når han opplevde at han ble urettferdig behandlet. Han innså at i voksen var den ikke like hensiktsmessig. Men når han fryktet konfrontasjoner og var redd for bråk, var det denne strategien han behersket. Samtidig hadde han et sterkt ønske om å ha hennes tillit og bli respektert. Ønsket om respekt hadde vokst med at alder og modenhet, og det at han var blitt pappa. Dette gjorde ham motivert for å jobbe med temaet tillit, selv om han syntes det var vanskelig.

Hun oppga tillit som deres største problem. Når hun lurte på om han snakket sant, hendte det at hun konfronterte ham. Og det hendte at han innrømmet at situasjonen var annerledes. Dette gjorde at hun ble mistenksom i nesten alle situasjoner, hun forhørte ham og kom med anklager. Men hun var fryktelig glad i samboeren sin, han hadde mange andre kvaliteter som var viktig for henne. Så da han fortalte om sin strategi fra oppveksten og erkjente at veien til å få respekt, var å vinne hennes tillit – var hun motivert for å komme ham i møte.

Vi snakket om at det ville være en overgangsfase med hensyn til innsats og resultat – fra sånn som de hadde det nå – til sånn det skulle bli på et senere tidspunkt. I denne fasen ble de enige om følgende spilleregler:

  1. Når det dukket opp et spørsmål eller tema som hadde avgjørende betydning for henne, skulle hun si «Dette er viktig for meg.» Det kunne for eksempel være om han hadde betalt en stor regning eller ikke.
  2. Utsagnet skulle utløse en alarm hos ham; «Nå gjelder det!»
  3. Han skulle ta seg betenkningstid og svare ærlig.
  4. Andre spørsmål skulle de la ligge i denne fasen. Det kunne for eksempel være hvor mange øl han hadde drukket på fest.

Neste gang jeg møtte paret, spurte jeg dem hvordan det gikk. Begge sa det fungerte! Hun hadde blitt veldig tydelig på det som var viktig for henne. Hun pleide å legge til: «Du trenger ikke svare akkurat nå, altså.» Dette ga ham mulighet og den tiden han trengte til å bli minnet på avtalen og at dette var veien fra tillit til respekt. Og så svarte han ærlig.

Han er heldig som har en kjæreste som er romslig og som tåler en overgangsfase. Hun er heldig som har en kjæreste som viser at når noe er viktig, så finner han nye strategier.

 

«Jeg tror ikke på deg»

Posted on August 23, 2013

Sympathetic woman looking at man holding his head

I noen parforhold er det et problem at de to har ulikt syn på hvor mye man skal fortelle og hvor ærlig man skal være. Jo mer ulike de er, jo vanskeligere blir det. For begge to. Jeg hører rett som det er kvinner eller menn si til den andre: «Jeg tror ikke på deg» «Det var ikke det du sa i går» Og så hører jeg den andre svare: «Det var ikke det jeg mente» eller «Da har du misforstått».

Noen ganger handler det selvfølgelig om misforståelser. Det er ikke det jeg tenker på her. Jeg tenker på når de to er ytterpunkter; den ene synes man skal fortelle hele sannheten og bare sannheten, alltid. Hun eller han lever strengt etter dette selv og forventer seg det samme tilbake. Det blir tillitsbrudd og utrygghet når den andre ikke gjør det samme. Den andre er ikke nødvendigvis en uærlig person; hun eller han ville ikke lyve om viktige ting. Men har kanskje ikke tenkt så nøye gjennom det, har ikke gjort seg opp en mening før hun/han svarer. Er upresis i formen og tenker at det er ikke så nøye. Eller holder tilbake informasjon for å unngå ubehag.

Hvis de to er glade i hverandre og har tillit til hverandre på grunnleggende områder, blir to spørsmål viktige:
  1. Hvor mye kan den ene tåle av å ikke alltid vite hvor hun/han har den andre?
  2. Hvordan håndterer den andre å bli møtt med «jeg tror ikke på deg» og stadige konfrontasjoner?

Hvis det er slingringsmonn her fra begges side, kan det hende de får det til. Hvis de har konstruktive prosesser hvor de klarer å finne ut av ting og bli enige, er det håp. Hvis derimot den ene mangler tillit til den andre på grunnleggende områder, er det fare på ferde. Grunnleggende mistillit over lang tid vil skape utrygghet og mistrivsel, og påvirke alt samspill.

Neste innlegg viser hvordan et par i terapi, håndterte dette.

 

Sex og samspill

Posted on August 20, 2013

Young caucasian adult couple kissing outside in daytime

«Gir jeg han den ene fingeren… Han har alltid lyst på sex, men det har ikke jeg! Jeg har unger og husarbeid og mye annet som tar opp plassen i hodet. Så da blir det til at jeg ikke engang gir ham en klem, eller setter meg ved siden av og inntil ham i sofaen. Da tror han kanskje at det skal bli noe mer. Og jeg må skuffe ham igjen. Da er det best å la være og klemme og sitte inntil? Hvor ofte bør vi ha sex? Hva er vanlig? Tabloidavisenes statistikker, lyver de? Legger folk på litt når de svarer på et spørreskjema? Er det viktig med sex ofte/jevnlig, og i tilfelle hvorfor?»

Til kvinnen som er redd for å gi ham den ene fingeren

Takk for relevante spørsmål! Dette er det mange som lurer på. Jeg kan svare kort på de fleste spørsmålene, men vil dvele litt ved det første:

  1. Mange kvinner jeg snakker med, unngår å «klemme og sitte inntil» og vise lignende kjærtegn, fordi det ofte har skapt forventninger hos mannen. Disse forventningene påvirker kvinnen negativt, og ender ofte med at hun til begges frustrasjon avviser mannen, eller blir med på sex av hensyn til ham. Dette samspillet er destruktivt for begge to. Mange menn jeg snakker med, erkjenner at de kan få forventninger når kvinnen viser kjærtegn, men presiserer at de gjerne vil få og gi kjærtegn uten at det trenger å ende med sex.
    Min anbefaling er å stoppe dette samspillet. Det innebærer å kommunisere tydelig, som for eksempel slik:
  • Mannen har allerede talt: han vil gjerne at hun gir kjærtegn uten at det trenger å ende med sex.
  • Kvinnen gir så mye og så ofte kjærtegn som hun føler for / som hun tror er godt for parforholdet. De gangene  hun vet hun ikke vil ha sex, sier hun i det hun  kjærtegner: «Dette er bare kos,» eller «Jeg har ikke tenkt på noe mer» eller lignende. DERSOM kvinnen skulle ombestemme seg, er det viktig at hun melder tydelig fra om dette, ellers vil mannen bli forvirret av hennes motstridende budskap, noe som vil ødelegge for kommunikasjonsformen videre.
  • Mannen respekterer kvinnens utsagn og tar ikke initiativ til sex denne dagen. DERSOM han skulle falle for fristelsen, ville han bryte ned hennes tillit til at kommunikasjonsformen fungerer, og de vil fort kunne falle tilbake til tidligere samspill.
  • Når kvinnen gir kjærtegn uten å presisere at det er «bare kos,» er det store muligheter for sex, noe som vil være bra for kommunikasjonen og bra for parforholdet.
Oppsummert vil jeg si at både kjærtegn og sex har stor betydning for et godt parforhold, så sørg for å ta vare på det. Hvis begge klarer å slutte opp om tydelig kommunikasjon, kan det bli en vinn-vinn-situasjon:
  • Kvinnens forventningspress og mannens uinnfridde forventninger kan enkelt og greit skrues av ved at de kommuniserer HELT tydelig og forholder seg lojalt til kommunikasjonsformen.
  • Noen ganger blir det kjærtegn, noen ganger blir det sex.

2. Hvor ofte bør man ha sex? Det finnes ikke ett svar på det, hvert par er unikt sammensatt. For parforholdets skyld bør det være regelmessig nærhet og sex.

3. Hva er vanlig? Erfaringer fra arbeid med par viser at mange havner ut med én gang pr. uke i gjennomsnitt.

4. Tabloidavisenes statistikker, lyver de? Legger folk på litt når de svarer på et spørreskjema?  Jeg vil anta at på samme måte som det er vanlig å svare hva man «ønsker» når man blir spurt om hvor ofte man trener, har man lett for å svare hva man «ønsker» når man blir spurt om hvor ofte man har sex.

5. Er det viktig med sex ofte/jevnlig, og i tilfelle hvorfor?  På samme måte som det er viktig for oss mennesker å få dekket andre grunnleggende behov, er det viktig for kvinner, menn og parforhold å få dekket behov for nærhet og sex. Å være nær hverandre fysisk, er én av flere måter å kommunisere på. Det kan bidra til følelsesmessig nærhet og økt samhold. Det kan virke forebyggende i forhold til utroskap. For noen kvinner har det vært nyttig å tenke på «Paret som den 3. part» når de vurderer sin motivasjon for sex.

 

«Jeg er redd hun skal finne på noe tull»

Posted on August 18, 2013

Close friends sitting together and laughing
«Kona er masse sammen med en venninne som nettopp har gått fra mannen sin. Jeg er redd for hvordan det påvirker henne. Venninna har flyttet for seg selv og pusset opp leilighet, kona mi sier hun har fått det veldig fint. Hun blir veldig ivrig når hun forteller om det. Hvis hun synes det ser veldig attraktivt ut, er jeg redd hun skal tenke mye på det og finne på noe tull».

Til han som redd hun skal finne på noe tull
Du skal ikke se bort fra at hun har tenkt tanken. Venninnen hennes har gjort en dramatisk endring i livet sitt, og kona di betrakter det hele fra sidelinjen. Hvis det ser veldig attraktivt ut, vil hun kanskje leke med tanken på hvordan det ville vært om hun gjorde det samme.
Hvorvidt det går fra å være en tanke til å bli en reell vurdering, handler mest om hvordan det står til i forholdet deres.  Hvis dere har det godt sammen og hun setter pris på det livet hun lever sammen med deg, vil hun sannsynligvis legge tanken bort ganske fort.

Hvis du derimot er usikker på om hun opplever at dere har det godt sammen og om hun setter pris på det livet hun lever sammen med deg – da skal du bruke denne muligheten til å gjøre noe med det!

Hva skal du så gjøre? Her finnes det ikke ett fasitsvar. Men det som bør være utgangspunktet ditt, er å en vurdering av:

  1. Hva skal til for at hun opplever at dere har det godt sammen?
  2. Hva skal til for at hun setter pris på det livet hun lever sammen med deg?

Når du har svaret på disse spørsmålene, vet du nøyaktig hva du skal gjøre. Gå inn for det med liv og lyst. Sannsynligvis vil du få effekten ganske raskt, hvis hun allerede er spesielt oppmerksom på hvordan det står til med dere og hva hun ønsker seg.

 

Hva skal vi snakke om?

Posted on August 16, 2013

junges paar überlegt etwas«Vi er ikke vant til å snakke sammen om noe annet enn hverdagslige ting. Hva kan vi snakke om som er mer personlig?»

Her er en liste med forslag til spørsmål man kan stille hverandre for å komme i gang med mer personlige samtaler.

  • Hva er det hyggeligste din kjære har sagt til deg?
  • Hvor er det stedet dere har vært sammen med vakrest natur?
  • Hva var hovedinteressen til din kjære da dere traff hverandre første gang?
  • Når ler dere sammen?
  • Hva slags godlukt brukte din kjære da dere var nyforelsket?
  • Hva er en av episodene hvor din kjære har overrasket deg positivt?
  • Kjenner hun/han kjærlighetsspråket ditt? Fem kjærlighetsspråk
  • Hva er det beste komplimentet du har fått av din kjære?
  • Nevn tre ting din kjære er flink til.
  • Hvor går drømmeferien for dere to?
  • Hva er den dummeste tingen dere har kjøpt?
  • Husker du en spesiell lørdagskveld?
  • Hva er yndlingsblomsten til din kjære?
  • Hva er noen av minnene fra deres første telttur?
  • Husker du en spesiell biltur?
  • Hvilket antrekk synes du din kjære er finest i?
  • Husker du første gang dere pratet sammen?
  • Hva var noen av yndlingsplaggene din kjære brukte i deres første tid sammen?
  • Den mest romantiske opplevelsen dere har hatt sammen?
  • Hva er deres mest pinlige opplevelse sammen?
  • Hva gjør din kjære som får deg til å føle deg elsket?
  • Hva er yndlingsretten hans/hennes?
  • Hva kan du gjøre for å overraske din kjære?
  • Hva er deres morsomste opplevelse sammen?
  • Hva liker du best at dere gjør sammen?
  • Når traff du din kjæres foreldre første gang?
  • Hvor er det mest spesielle stedet dere har elsket?
  • Hvilken egenskap hos din kjære liker du best?
  • Deres mest spesielle ferieminne?
  • Husker du deres første kyss?
  • Hva er din kjære flink til overfor barna?

True love

Posted on August 13, 2013

two hats on vacation in Europe, luxury vacation concept

Paret hadde ordnet med barnevakt og reist utenlands en weekend. Hun hadde ønsket den franske rivieraen, det var greit for ham. Ulikt mange andre, gjorde de hver sine ting gjennom dagen; han oppsøkte gamle bydeler, gikk på museer og så på arkitektur. Hun gikk spaserturer og luktet på blomstene, spiste kake på café og kjøpte med gaver hjem til barna. Og så møttes de på hotellet før middag. Begge hadde nok satt pris på å ha med den andre på sine gjøremål, hvis de hadde vært mer like. Det var de ikke.

Hun var romantisk som kvinner flest. Hun hadde nok satt pris på litt mer oppmerksomhet i hverdagen. Noen pene ord, en hjelpende hånd. Han var mer pragmatisk, som menn flest. Han syntes de hadde det helt fint. Hvis han skulle ønske seg noe, måtte det være at hun var litt mer avslappet, ikke så opptatt av at alt skulle være «på stell.» Begge hadde gledet seg til denne helgen, nå var det bare de to.

Siste kvelden fant de en tapasrestaurant drevet av to spanske herrer. Restauranten var liten og intim, og paret fikk særdeles god oppvartning. Innerst i et hjørne satt de og pratet om hva dagen hadde inneholdt og om barna der hjemme. De snakket om familie og samliv. Han refererte til en boktittel han nylig hadde festet seg ved: «True love.» Hun puttet en skje med crème brûlée i munnen. «Det er du og jeg, det!» Hun så på ham. «True love!» Med en entusiasme og overbevisning hun aldri hadde sett, fortsatte han: «Oppriktig glade i hverandre, vil hverandre bare vel, kan dele alt med hverandre, det er oss to for alltid, vi har noe som ikke alle har, vi er heldige, vi!»

Hun ble overveldet, lurte på hvor dette kom fra. De hadde drukket for lite til at det kunne være vinen. Mer moderat, sa hun seg enig. Det er ikke sikkert han fikk responsen han hadde håpet på, der og da. Hun ble overveldet, dette var helt ukjent. Men ordene hans, overbevisningen og ikke minst det at han hadde tenkt på dette, gjorde inntrykk.

Responsen hennes kom gradvis, ettersom dagene gikk. Han hadde rett, hun var enig. Stadfestelsen hans ble en sannhet for dem begge. De fikk en felles referanseramme som de minnet hverandre på i gode stunder.

«True love. Det er vi, det!»

Hvorhen har du det travelt?

Posted on August 9, 2013

Almost twelveLes om Karin, som løper fra seg selv:

«Karin var blitt 65, og hadde akkurat pensjonert seg fra sin jobb i banken. Riktignok kunne hun ha jobbet i to år til, men hun hadde følt seg trett i det siste. Som hun sa til sin mann, følte hun at livet styrte henne – hun var ikke i kontroll. Men pensjonisttilværelsen hjalp henne ikke. Faktisk følte hun seg mer presset av dagens gjøremål enn noen gang. Hun hadde mange venninner og hun trente og hun hadde middagsgjester og hun var med mannen sin på noen forretninger og annen representasjon. Hun måtte jo «gjøre noe,» det følte hun. Det var nok av dem som sa at en blir helt sløv hvis en ikke holder det gående. Det var viktig å beholde det sosiale nettverket. Stå på. Hver dag var det noe. Nå skulle hun til frisøren igjen. Og ha lunsj med gamle kolleger. Ta vasken og samle klær til rens. Hun ville gjerne høre et foredrag om kunst som skulle være senere på ettermiddagen. I kveld skulle de være barnevakt for Lars og Trude som skulle på konsert. I morgen skulle hun til legesjekk og trening og handle til middagsgjester om kvelden. Det var bra hun var så sprek, sa hun til seg selv. Det var godt at det var noen som trengte henne. Karin mente det var viktig å følge med i alt som foregikk. Hun måtte lese aviser, se nyheter, lære mer om Internett, få med seg interessante reiser til steder hun ikke hadde vært.

Karin begynte å sove dårligere. Hun kjente en uro når hun våknet. Hun tenkte ofte på sykdom. Men bare hun kom seg opp og på bena, og fikk ting unna, ble uroen borte. Hun hadde en avtalefri dag. Hun hadde sett i avisen at det var salg på sengetøy og håndklær – hun burde gå dit nå når hun hadde fri om dagen. Så ville hun løpe innom torget og kjøpe grønnsaker. Venninnen hadde sagt at alt var billig der akkurat nå. Både bær og grønnsaker. Venninnen skulle sylte også. Karin syntes det var noe hun burde gjøre nå som hun hadde tid. Dessuten ønsket barna seg kjøtt og grønnsakssuppe til søndagsmiddag. Det var lettvint og greit. Men kanskje barnebarna burde få litt pølse også, i tilfelle. Hun ringte til døtrene og spurte om hun skulle kjøpe noe for dem. Hun ville være like god mor og svigermor som andre. Alle i klubben fikk tid til det meste. Hun tok noen slurker kaffe på vei i dusjen. Radioen durte i bakgrunnen. Da hun kom ut av badet, så hun at det blinket i telefonmottaket. Det var snekkeren. Hun hadde rent glemt at han skulle ringe i dag. Da hun prøvde å ringe tilbake, fikk hun bare svareren. Da måtte hun være hjemme til hun fikk svar. De hadde jo ventet i uker på at han skulle komme og fikse taklekkasjen. Hun fikk handle i morgen. Det var sannelig nok å gjøre i huset også. Nå kunne hun få tid til å ringe til alle som hun følge det for lenge siden hun hadde snakket med. Hun visste at de forventet at hun tok kontakt – særlig nå når hun ikke jobbet mer. Først ringte hun til snekkeren igjen og hadde en prat med svareren hans. Hun sukket uten å høre det selv».  Livsbevissthet (Schibbye, 2006)

Karin lever ikke ulikt neste generasjon, Lars og Trude, som er rammet av tidsklemma. Og barnebarna hennes, som er i barnehage og SFO fra morgen til ettermiddag, og som rekker noen raske måltider, fritidsaktiviteter og litt skjermtid før de går til sengs.

Hvorhen har de det travelt? De har det travelt til seg selv. Til sitt innerste jeg, som vi kaller sjelen. Til kontakt med følelsene, sitt opprinnelige jeg. Veldig mange vil kjenne seg igjen i denne livsformen og kanskje bli skremt av å bli gjort oppmerksom på eller minnet på hva det egentlig handler om. Det er unødvendig å bli skremt. Vårt innerste jeg blir ikke borte, det vil alltid være der. Når man selv ønsker det og når man selv er klar, kan man bremse opp, stoppe opp og finne tilbake. Det kan innebære mange slags følelser, men mest av alt vil det være som å komme hjem.

«Han er for streng med barna!»

Posted on August 7, 2013

Man and woman arguing in front of baby

«Han er for streng med barna! Jeg liker ikke måten han setter ungene på plass. Han har en ovenfra-og-ned-måte når han sier «slutt,» «hold opp» osv osv. Som foreldre skal vi liksom være på lag, sammen, men jeg kan ikke bare sitte der og late som jeg er enig og se at ungene blir lei seg, redde etc.»

Til kvinnen som synes han er for streng med barna

Dette hørtes vanskelig ut. Du er sikkert en veldig omsorgsfull og ansvarlig mamma. Som vil gjøre alt for at barna skal ha det bra, og som tenker grundig gjennom hva du og dere som foreldre gjør. Du har skjønt at det er viktig for barna at foreldrene er «på lag, sammen.» Men så har dere så ulik tilnærming til barna, at du «kan ikke bare sitte der…» Og da foretar du deg noe. Du ber om råd. I stedet for bare å kjøre ditt eget løp. Så klokt.

HVIS det er sånn at barna er det aller, aller viktigste for en mamma Veien til kvinnens hjerte, tror jeg det er vondt for henne å oppleve at barna møter motgang, strever, blir usikre eller redde. Hun vil ha et bevisst eller ubevisst ønske om å fjerne det som skaper ubehag hos barnet. Dette er en veldig naturlig og vanlig reaksjon hos mødre med godt utviklet empati og sterk involvering. Trygt og godt for barna. På kort sikt. Kanskje uheldig på lang sikt?

I tillegg til omsorg og varme trenger barna struktur, grenser og konsekvente foreldre. De skal vokse opp og bli selvstendige og robuste. De trenger å utfordres og forholde seg til voksne med ulike tilnærmingsmåter. I møte med dette kan barna reagere på ulike måter. Ingen barn liker å ikke få viljen sin. Eller når mamma eller pappa blir streng. Men de trenger det. På lang sikt vil det gi dem viktig læring, mestring og trygghet.

Her er det nødvendig med en vesentlig presisering. At et barn blir sint, sur eller lei seg når det blir satt grenser for, er naturlige reaksjoner. Dersom et barn blir redd når det blir satt grenser for, vil jeg sette et spørsmålstegn ved måten grensesettingen blir gjort på. I så fall kan det høres ut som den som setter grenser, ikke har funnet eller fått til den formen som barnet har behov for. Det kan få store konsekvenser for barnets selvfølelse og videre utvikling.

Du og pappa’n har sikkert snakket sammen om dette. Hvis dere snakker om det igjen, tror jeg det vil være klokt av deg å snakke i jeg-form når du gir uttrykk for dine bekymringer, som «jeg blir usikker når… jeg tenker på hva det gjør med barna…» Hvis du fortsatt er så fortvilet som du gir uttrykk for i spørsmålet ditt – vil det kunne være til hjelp for deg å vurdere spørsmålene nedenfor?

1. Føler barna UBEHAG ved måten pappa setter dem på plass?

I så fall anbefaler jeg at du finner ut om det er noen måte du kan forsone deg med dette på, akseptere det, bli komfortabel med det. Så du slipper å ha det som nå, det høres ikke godt ut for en mamma.

2.  Føler barna FRYKT ved måten pappa setter dem på plass?

I så fall anbefaler jeg at du tar en ny prat med ham, og det bør han imøtekomme. Han vil antagelig føle seg angrepet, og det høres ikke godt ut for en pappa. Så prøv å være veldig bevisst på hvordan du tar initiativet. Kanskje det kan være til hjelp å bruke begrepet «Jernhånd i silkehanske» og se på begges tilnærming? Se Barneoppdragelse – på din eller min måte?

For å vurdere om barna føler ubehag ELLER frykt når de blir «satt på plass,» kan du kanskje tenke over dette: blir de redde på en sånn måte at de ikke tør å gjøre samme forseelse igjen? Eller opplever de ubehag når pappa reagerer, men ikke verre enn at samme forseelse gjentar seg igjen og igjen? Tror du at barna blir redde, eller vet du det?

Hvis dere ønsker å lese mer om dette sammen, finner dere informasjon om ulike oppdragerstiler her Oppdragerstiler