Vi liker å bli likt. Og vi trenger anerkjennelse. Både fra «alle der ute» i verden og fra de «nære og kjære» som vi lever sammen med.
Alle der ute «liker» eller «liker ikke» via sosiale medier. På godt og vondt. Hvorfor har «likes» en så voldsom effekt? Jeg har en teori om at det er fordi det er målbart; «likes» kan telles. De blir gitt foran et publikum; alle de andre SER at vi blir likt. Det er veldig lett å sammenligne og rangere. Vi ønsker å bli rangert høyt, vi liker at mange liker oss, vi håper å være best. Vi speiler oss i andres reaksjoner på oss selv.
Hva med de nære og kjære; hvordan fungerer direkte «likes» fra de vi omgir oss med? Uttrykt med ord og kroppsspråk? De er ikke like målbare, de er vanskeligere å sammenligne og de har ikke alltid publikum. Kanskje har de mindre effekt. Men ikke undervurder dem; de kan ha voldsom effekt på den de treffer.
- Tommel opp
- «Jeg liker deg!»
- «Så snill du er!»
- «BRA!»
- Klapp på skulderen
- «Enig med deg!»
- Blikkontakt og et uforbeholdent smil
- «Bra jobba!»
Jeg slår et slag for direkte «likes!» Kanskje noe å tenke over når vi logger av…?