Trine Huseby

July 2013

Utdrag fra en parterapi

Posted on July 28, 2013

young family in the autumn forest in the sun

En kvinne oppsøkte meg fordi hun var rådvill. Hun og mannen hadde det fryktelig vanskelig. De hadde mange problemer som hadde vart i mange år, og var ikke på talefot om vanskelige temaer. De hadde mer enn nok med å samarbeide om barna, stå i jobb og holde det gående i hverdagen. Kvinnen var underernært på kjærlighet, varme og omsorg, og nesten desperat.

Innerst inne hadde hun et ønske om å få det bedre med mannen sin, men hun hadde prøvd med det gode og med det vonde, uten å komme noen vei. Hun var helt sikker på at mannen ikke ville bli med henne til samtale. Hun vurderte å gjøre det slutt, men syntes det var fryktelig vanskelig. De hadde to små barn.

Jeg hadde to samtaler med kvinnen, hvor fokus var på tre ting:
  1. Hun hadde et reelt behov for kjærlighet. Mangelen på dette gikk på helsa løs. Kvinnen fikk full støtte på dette punktet. En endring var tvingende nødvendig.
  2. Kvinnen kunne ikke endre mannen. – Så hun noe hun kunne endre hos seg selv? Kvinnen medga at hun etter år med mangel på kjærlighet, varme og omsorg, var blitt skuffet, frustrert og bitter. Hun medga at hun var lite hyggelig å være sammen med.
  3. Man kan ikke tvinge noen til å ta i mot hjelp eller gå i terapi. Vi så på hvordan kvinnen kunne ta medansvar for at det gikk dårlig, og fortelle mannen hvorfor hun ønsket å ha ham med til en fagperson:
  • Hun ønsket å fortsette å leve sammen med ham
  • Hun tok medansvar for at det gikk dårlig
  • Hun ønsket å forandre seg, ikke bare forandre ham
  • Uten ham, ville det bli vanskelig for henne å få det til

Kvinnen fikk hjelp til å se situasjonen utenfra, til å se mulighet for nye strategier. Hun fikk ny innsikt og hun fikk håp. Hun gikk hjem til mannen og snakket. Han ville bli med henne til samtale.

Paret kom til meg med et felles problem: de hadde begge gått i mange år uten å få dekket grunnleggende behov. Mannen fortalte at han hadde prøvd på mange forskjellige måter, men uansett hva han gjorde, hevdet hun at hun hadde rett, hun korrigerte og kritiserte og anklaget. Alt han gjorde var feil og hun var stort sett sur og sint. Han hadde resignert og trukket seg tilbake. Han delte ingen ting av betydning med sin kone, og hadde heller ingen glede av samlivet med henne. Det var tre år siden sist de hadde sex, og han hadde helt mistet lysten. Hans kone og jeg  lyttet til mannen, og han opplevde å bli hørt og forstått. Det virket som han gikk fra resignasjon til desperasjon. Han var også skuffet, frustrert og bitter. Hans strategi var å trekke seg tilbake.

Paret kom til flere samtaler. De lyttet til hverandre når terapeuten ba dem om det. Men det kom mange hjertesukk, protesterende blikk, risting på hodet og skuldertrekk. Stort sett ga de uttrykk for skuffelse over at den andre hadde sviktet, og at de ikke hadde fått dekket viktige behov.

I små glimt kunne jeg spore at langt, langt der inne, fantes fortsatt kjærlighet. De hadde hatt det fint. For lenge, lenge siden. Ingen av dem ønsket å ta det første skrittet ut av ekteskapet. Begge ville komme til terapeuten, i et siste håp om at noen kunne hjelpe. Det var sårt å være vitne til to mennesker med så mye savn, skuffelse og bitterhet, som hele tiden forstyrret og dekket over den skjøre strengen mellom dem.

Jeg gjorde noe jeg aldri hadde gjort i samtale før: jeg leste diktet «Episode» av Inger Hagerup. Jeg var beveget i stemmen da jeg leste, paret forsto at deres smerte berørte meg.

EPISODE

Det var på ingen måte noen trette.
Aldeles ikke, sa han.  –Takk for mat.
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.
 
Og: Velbekomme! svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet,
Mens hennes smale, sammenknepne munn
Bygget en uforsonlig mur bak ordet.
 
De sto et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge efter nye våpen,
den spisse setningen de skulle sagt,
den aller siste beske, lille dråpen.
 
Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingrer rådløst gjennom håret.
 
Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte.                  Inger Hagerup

 

Paret var tause en lang stund. De sa til meg – ikke til hverandre – at det skjedde noe i samtalene. De ønsket å komme tilbake flere ganger. Jeg  tror jeg fungerte som en katalysator; til terapeuten kunne begge beskrive sin smerte og fra terapeuten de kunne få forståelse.

Sakte, men sikkert ble de to overbevist om at den andre også håpet og ønsket og ville – få det til. Dette løsnet «grepet.» De trengte ikke lenger å tviholde på sin posisjon, det var ikke lenger truende å vise godhet. Kvinnen opplevde at mannen lyttet når hun sa noe. Når hun sa hun var redd hun holdt på å bli syk, spurte han om hun frøs, og skrudde opp varmen. Mannen opplevde at kvinnen ikke var ute etter ham hele tiden, hun bet i seg sure kommentarer. Det var endring på gang.

I skrivende stund har de fortsatt ikke sex. Det er en høy terskel å komme over. –Hvordan skulle tilnærmingen være? Tenk om man ble avvist? Tenk om det bare ble teknisk? Tenk om de blottstilte seg i det fysiske møtet, og såret hverandre etterpå, hvor såret ville de bli DA? Begge forsikret den andre om at sex var ikke viktig. Terapeuten derimot, ser på intimitet og fysiske møtepunkter som en mulighet til å forsterke en gryende tilknytning.

Jeg har tro på dette paret.

Relevant innlegg:
Hva er parterapi?
«Jeg skulle ønske jeg kunne bli kjent med deg på nytt»
Fire faktorer for et bra parforhold

«Arbeid utenfor husets fire vegger teller ikke»

Posted on July 24, 2013

Smiling young carpenter focused on his work

«Hei,

Jeg har en frustrasjon som jeg håper du kan hjelpe meg med. Hun jeg er sammen med er veldig opptatt av at vi skal dele på arbeid med barn og i huset, men alt arbeid som foregår utenfor husets  vegger «teller ikke.» Vi har hus med hage, hytte og to biler som jeg holder i orden. Hun definerer imidlertid dette som mine hobbier og mener at jeg lurer meg unna hennes prioriterte oppgaver når jeg driver i hagen eller vasker bil. Hun sier at hadde det vært opp til henne hadde vi bodd i leilighet, solgt hytta og heller dratt på sydenferier og nærmest reist kollektivt. Med de argumentene kommer jeg litt til kort, men jeg synes de er helt urimelige og jeg er heller ikke sikker på om hun mener det eller om hun bare sier det fordi hun vet at det ikke er noe alternativ. Dessuten har hun stor glede av disse tingene. Vi ender omtrent daglig opp i krangler som bunner i at hun mener jeg ikke bidrar nok. Kan du si meg hva som er rimelig og gi meg noen råd på hvordan vi skal komme ut av dette?»

Til mannen som blir frustrert fordi hans innsats utenfor husets fire vegger, ikke teller

Det var noe kjent med dette. Jeg er redd det var litt sånn i egen familie da barna var små (terapeuter er heller ikke forskånet fra vanlige utfordringer…). Veldig mange par strever med samme tema. Sånn som du beskriver det, ser det fryktelig urettferdig ut og er sikkert veldig frustrerende å være midt oppi. Det er ikke sikkert det er bare deg det går ut over heller; jeg vil tro at de oppgavene du påpeker, er i hele familiens interesse. Jeg vil også tro at det går ut over samspillet mellom deg og samboeren din, noe som i sin tur får konsekvenser for alle sammen. Dette må dere gjøre noe med, la oss håpe jeg kan bidra.

Et sted å starte, er å gå aktivt inn for å finne ut mer om hva hennes misnøye i bunn og grunn handler om. Når de samme kranglene gjentar seg, handler det ofte om noe på et dypere plan som man ikke har forstått. Det kan du for eksempel gjøre ved å be henne om et slags intervju, hvor du stiller henne åpne og utdypende spørsmål uten å komme med dine tanker og meninger. Kanskje kan dette gi deg ny innsikt.

Noen ganger har vi et knapphetsgode; noe det er begrenset tilgang til eller kapasitet på. Det kan være som i dette tilfellet TID (for seg selv, uten barn, til å arbeide uavbrutt med en oppgave, til å fullføre et prosjekt) eller ENERGI (motivasjon og krefter til å utføre noe, i tillegg til det man allerede gjør). Andre knapphetsgoder kan f.eks. være SØVN eller ØKONOMI.

Når man lever i et parforhold og har barn, blir det knapphetsgoder på flere områder. For en periode. Når paret skal disponere de begrensede ressursene de har til rådighet, er det om å gjøre å:
  • Være sammen om prioriteringen (i praksis har kvinner ofte definisjonsmakt på hjemmebane)
  • Prioritere bevisst (skalere hvor viktige oppgaver er)
  • Tenke langsiktig (i tillegg til det som er viktig her og nå, ta med i vurderingen hva som er viktig før neste sesong, om et år eller om fem)
  • Tenke helhetlig (i tillegg til hva som er viktig for MEG; ta med i vurderingen hva som er viktig for deg, for parforholdet vårt, for barna, for hele familien)
Endring krever gjennomgang av knapphetsgoder og disponering av ressurser. Noen konkrete råd for håndtering av dette:
  • Ikke ta det “her og nå,” når dere er midt oppe i en situasjon der dere er uenige
  • Bli enige om en ramme for en samtale om dette Å ramme inn en samtale
  • Prøv å tenke at dere ikke er motparter i konflikt, men et par med felles interesser 
  • Småbarnsfasen er ikke ideell for overskuddsprosjekter; la det gå sport i å kutte her jfr. Par i tidsklemma 
  • Sørg for å komme til en konklusjon og en prøveperiode. Selv om ingen av dere skulle være 100% fornøyd med konklusjonen, vil det føre til endring, nye erfaringer og et nytt utgangspunkt når dere skal evaluere

Målet må være å balansere både definisjonsmakt og ansvar rimelig mellom dere. Med kloke prioriteringer kan det bli mindre stress og færre uoverensstemmelser, og kanskje mer tid til å drømme om og planlegge mer kreative og krevende prosjekter lenger frem i tid.

Relevante innlegg: 
Småbarnsfase og parforhold
Resultat eller prosess

Noen «likes» teller mer enn andre

Posted on July 22, 2013

Eine junge, erfolgreiche Frau hält den Daumen in die Höhe. Symbolbild für Erfolg, freigestellter weißem HintergrundVi liker å bli likt. Og vi trenger anerkjennelse. Både fra «alle der ute» i verden og fra de «nære og kjære» som vi lever sammen med.

Alle der ute «liker» eller «liker ikke» via sosiale medier. På godt og vondt. Hvorfor har «likes» en så voldsom effekt? Jeg har en teori om at det er fordi det er målbart; «likes» kan telles. De blir gitt foran et publikum; alle de andre SER at vi blir likt. Det er veldig lett å sammenligne og rangere. Vi ønsker å bli rangert høyt, vi liker at mange liker oss, vi håper å være best. Vi speiler oss i andres reaksjoner på oss selv.

Hva med de nære og kjære; hvordan fungerer direkte «likes» fra de vi omgir oss med? Uttrykt med ord og kroppsspråk? De er ikke like målbare, de er vanskeligere å sammenligne og de har ikke alltid publikum. Kanskje har de mindre effekt. Men ikke undervurder dem; de kan ha voldsom effekt på den de treffer.

Når som helst og hvor som helst, kan vi gi hverandre direkte «likes» i form av:
  • Tommel opp
  • «Jeg liker deg!»
  • «Så snill du er!»
  • «BRA!»
  • Klapp på skulderen
  • «Enig med deg!»
  • Blikkontakt og et uforbeholdent smil
  • «Bra jobba!»

Jeg slår et slag for direkte «likes!» Kanskje noe å tenke over når vi logger av…?

 

To fluer i én smekk

Posted on July 18, 2013

Paar beim TRX TRaining
Et ungt par var forelsket, men hadde vært sammen lenge nok til å erfare hverdager sammen. Til tross for sin unge alder, hadde de forstått at et kjæresteforhold trenger å pleies. De hadde en naturlig og oppriktig interesse for hverandre. Begge ville trene og begge ville være ute i naturen. HER fant jenta muligheten for å slå to fluer i én smekk:

«Når vi jogger, orker jeg ikke å prate, for jeg er ikke så sprek som han. Så da spør jeg om han kan fortelle meg om noe; noe som engasjerer han eller noe som jeg ikke kan noe om. Sist vi jogget, spurte jeg om han ikke kunne lære meg om fotball, for det kan jeg ingenting om.»

Så løp de der, side om side. Han fikk fortelle om fotball, helt uten å bli avbrutt. Hun fikk konsentrere seg om å jogge og lytte. Begge hadde utbytte av treningen og begge hadde utbytte av samtalen.

Kanskje en ny innfallsvinkel når man skal gjøre noe sammen? Neste gang du legger ut på en eller annen aktivitet med din kjære; hva med å be henne/han lære deg om noe du ikke kan? Eller fortelle uavbrutt om noe som interesserer henne/ham?

Her er det muligheter for to fluer i én smekk!

Hva skjer med de to når de drikker?

Posted on July 13, 2013

Couple dating on a dinner, closeup of a tableware

For mange par fungerer det fint om den ene eller begge drikker. Det er ikke dem som er utgangspunkt for dette innlegget. Noen opplever det som problematisk. Det de beskriver, har noen fellestrekk:

Menn
Jeg hører menn si at de skulle ønske kjæresten drakk litt oftere. Når hun gjør det, blir hun mer avslappet, i godt humør, tøysete og morsom. Hun byr på seg selv og er mer kosete. Hun blir ikke så nøye på ting, trenger ikke passe på at alt går riktig for seg.

Det er ikke vanskelig å forstå at mannen liker kjæresten sin avslappet, varm og god.

Kvinner
Jeg hører kvinner si at det blir vanskelig for dem når kjæresten drikker. Når han blir full, forandrer han seg. Han blir mindre oppmerksom og hun er ikke trygg på hva han kan finne på. Han tar ikke like mye hensyn, og han kan bli vanskelig å få med hjem.

Det er ikke vanskelig å forstå at kvinnen liker kjæresten sin slik han pleier å være.

Forandring

Begge opplever at den andre forandrer seg med alkohol. Mannen setter pris på endringen, kvinnen vil helst unngå den. En forenklet løsning kunne jo vært at kvinnen drakk og ble avslappet og varm og god, mens mannen holdt seg edru og var seg selv, oppmerksom og forutsigbar. Hadde det enda vært så enkelt…

Mitt inntrykk er at det er vanskelig å komme frem til en felles forståelse for dette. Det kan virke som begge holder på sitt. Kan det hende at det handler om dypere behov hos de to, som det er vanskelig å kompromisse med?

  • Kan det hende mannen trenger og savner at kjæresten er avslappet, varm og god? Hvis det som oftest skjer når hun har drukket, er det klart han ikke har lyst til å gi opp det.
  • Kan det hende kvinnen trenger tryggheten ved å vite at han er der for henne, og at han ikke forandrer seg? Hvis denne tryggheten blir borte når han drikker, er det ikke rart hun blir skeptisk.

Hvis dette er tilfelle, tror jeg det kan være klokt å se nærmere på de underliggende behovene hos begge, og finne ut om det er måter å imøtekomme disse på, med eller uten drikking. Hvis man blir klar over hva det egentlig handler om for den andre, kan det hende det blir mer forståelse og fleksibilitet mellom de to, heller enn å bli en kamp om drikke eller ikke drikke.

Snakking er overvurdert

Posted on July 7, 2013

Couple surprised over white background

I et parforhold vil det ofte være sånn at den ene har mer behov for å snakke enn den andre. Det kan være ganske slitsomt for begge parter. Ikke sjelden fører det til et mønster der den som har mest behov for å snakke, overvelder den andre. Den andre trekker seg tilbake og den som snakker, snakker bare enda mer. Et ganske destruktivt mønster for begge to.

Snakking er overvurdert. Den er bare en av flere former for samspill som er viktig for at et parforhold skal fungere. Så noe snakking må det være. Hvis den delen er ivaretatt; sørg for å aktivere de andre formene:

  • Samarbeidsprosjekter. Hvilke passer best for dere to? Ordne i hagen? Vaske bil?
  • Fysisk nærhet. Film i armkroken? Tur hånd i hånd? Hva liker dere to?
  • Humor. Finn ut hva dere ler av sammen. Gjør mer av det!

Når aktiviteten på de andre kommunikasjonsformene øker, blir snakkingen mindre sentral. Det krever bevissthet og at begge er med. Når man først er i gang, har kommunikasjonen flere ben å stå på.

«Han har så vanskelig for å si nei»

Posted on July 5, 2013

childhhod
Dette har jeg hørt mange kvinner si om mannen sin. De sier det med en blanding av frustrasjon og beundring i stemmen. Frustrasjon fordi han svikter på hjemmebane og beundring fordi han er så hjelpsom.

Mennene sier om samme tema at det stemmer, og gir uttrykk for at det er litt lite slingringsmonn på hjemmebane. Og kjedelig når hun blir sur.

Jeg tror ikke løsningen er å slutte å stille opp for venner og andre. Jeg tror heller ikke løsningen er å fortsette som før; uoverensstemmelsen blir sjelden mindre av det. Her er tre ting som jeg tror virker:

1. Mannen tar bevisste valg
For eksempel ved å stille seg selv (ikke kjæresten…) disse spørsmålene:
  • Hvor omfattende er den tjenesten jeg blir bedt om? Hva vil den kreve av meg?
  • Hvor nær er den/de som ber om tjenesten? Er det rimelig at jeg stiller opp?
  • Hva vil det eventuelt gå på bekostning av hjemme, hvis jeg sier ja til dette?
  • Hvor viktig er dette for meg?
  • Hva vil være en rimelig prioritering fra min side, når jeg ser alt under ett?
2. Mannen snakker med kjæresten om prioriteringen sin

For eksempel ved å dele med henne hvilket dilemma han sitter med. Eller ved å fortelle hvorfor dette er viktig for ham. Forespeile hva det vil kreve av ham. Sjekke ut hva hun tenker om det, før valget blir tatt.

3. Kvinnen aksepterer at mannen tar egne valg, akkurat som hun selv gjør

Hun lytter når han legger frem sine vurderinger. Hun viser at hun setter pris på at han gjør bevisste valg og at han ikke nedprioriterer familien. Hun viser sin beundring for at han er snill og hjelpsom. Hun viser forståelse for at det er viktig for ham å bidra, og unner ham anerkjennelsen han får av andre for det.

Målet må være at han går fra å ha vanskelig for å si nei, til å ha lett for å si ja eller nei.

Møtte ekskjæresten og fikk hjertebank

Posted on July 2, 2013

Portrait of cheerful girl pulling boyfriend by arm in Central Park

«Møtte ekskjæresten og fikk hjertebank. Jeg søker han opp på facebook og pynter meg i tilfelle jeg treffer han på butikken. Hva skal det bety? Hadde jeg hatt det bedre med ekskjæresten?»

Til kvinnen med hjertebank

Spørsmålene du stiller, gjør at jeg aner at vi har med en veldig ansvarlig og samvittighetsfull kvinne å gjøre. Du tenker før du handler. Du blir litt skremt av dine egne reaksjoner og du tenker gjennom hva det kan bety. Du undersøker det med noen i håp om å få svar. Så klokt.

Hjertebanken høres ut som en naturlig reaksjon. Han har gitt deg hjertebank før. Dere har vært nær hverandre FØR, NÅ er det avstand – en veldig uvant situasjon. Det kan føles skummelt, spennende, pirrende, magisk. Og vil ofte gi hjertebank.

Når du pynter deg i tilfelle du støter på ham; kan det være fordi hjertebank var godt? Ønsker du å føle hjertebank igjen? Kan det hende minnene om noe dere hadde sammen, vekker savn og spenning? Hvis du tar deg godt ut når du møter ham, øker sannsynligheten for at han legger merke til deg og at også hans minner og følelser blir vekket. Ønsker du oppmerksomhet? Det er du ikke alene om. Det kan være veldig uskyldig i seg selv.

Både hjertebank og pynting høres ut som emosjonelle, irrasjonelle reaksjoner. Veldig vanlig og oftest ufarlig. Det kan til og med fungere som krydder i en ellers grå hverdag. Har du derimot, FØR du støtte på ham, hatt ditt nåværende forhold oppe til vurdering, er det mulig at du er i det som kalles «før-forelskesesfase» (Sissel Gran, 2007). Da er man mer utsatt ved slike tilfeldige sammentreff. Man er mer klar for involvering. Hvis du I TILLEGG har tenkt etter at det ble slutt den gangen, at det forholdet egentlig var veldig bra, da kan det hende reaksjonene dine er uttrykk for noe mer.

For å vurdere hva dine reaksjoner skal bety, anbefaler jeg at du gjør en rasjonell vurdering. Uavhengig av dette sammentreffet:

  • Hvor står du i forhold til partneren din? Skal du fortsette å være i det forholdet du er i nå? I så fall vil det valget få konsekvenser for hva som er kloke handlinger fra nå av. La det bli med hjertebanken. Styr unna alt som vil kunne føre til involvering, inkl. pynting og facebook.
  • Er du usikker på forholdet til partneren din? Involver ham i usikkerheten og kom frem til en avklaring.
  • Er du derimot klar for å bryte ut av forholdet ditt? I så fall vil jeg anbefale deg å gå gjennom denne prosessen før du involverer deg i ekskjæresten.

Noen har nytte av å gjøre rasjonelle vurderinger sammen med en de har tillit til. Og noen synes det hjelper å bruke tid for å få avstand til forvirrende følelser. Mye forandrer seg over tid, og det som kan virke veldig uoversiktlig her og nå, vil ofte falle på plass når det går litt tid. Håper dette var til hjelp.