Trine Huseby

June 2013

Spørsmål til en samlivsterapeut?

Posted on June 30, 2013

love, family, phychology and happiness concept - young couple hugging at psychologist office

Jeg får samlivsspørsmål som innspill til bloggen, og takker for tilliten. Noen utvalgte spørsmål med kommentarer blir publisert. Til nå har de fleste spørsmålene kommet fra kvinner. I arbeidet mitt treffer jeg daglig menn med like mange spørsmål, dilemmaer og utfordringer. Noen av dem har få eller ingen å diskutere samlivsspørsmål med. Dersom du/dere synes spørsmål og svar online er en god mulighet, kan spørsmål sendes hit: post@trinehuseby.no Utvalgte spørsmål med kommentarer vil bli presentert anonymt på bloggen.

La oss starte ut med spørsmål fra en ukjent kvinne, se neste innlegg:

“Møte med ekskjæresten ga hjertebank”

 

Ost & sex

Posted on June 28, 2013

Cheese platter with fresh grapes and glasses of red and white wine on a rustic wooden table in front of a blazing fire in a tavern or wineryInvitert kjæresten på ost & sex?

Ingredienser:
  • Positive forventninger fra begge
  • Pent dekket bord
  • Ost og smakfullt tilbehør
  • God tid, god samtale, god stemning
  • Sex

Suksessfaktoren består i at begge får noe de vil ha, og VET at de får det, det ligger i invitasjonen.  Her er vi spart for usikkerhet og uinnfridde forventninger, det er nesten umulig å trå feil. Den ene får tid og oppmerksomhet. Den andre får en glad kjæreste og sex.

Et vinn-vinn-konsept. 

Se også Han ønsker sex og Hun har lyst til å ha lyst

Tema eller hendelse

Posted on June 25, 2013

Woman with arms crossed back to her partner who is gesturing

I samtaler med par skjer det ofte at den ene parten har blitt ferdig med en konflikt, mens den andre lagrer det. Paret kommer i utakt. Mens den ene er nullstilt og opptatt av hvordan de skal ha det fremover, blir den andre hengende igjen i fortiden og er ikke klar for å gå videre. Det er ikke uvanlig at det er kvinnen som lagrer det og mannen som blir ferdig med det. La oss ta et eksempel; han skulle gjøre noe for henne, men glemte det.  Han sier ”sorry” og er ferdig med det. Hun blir sur og trekker det med seg i senere samtaler.

Hendelse

Når vi har ulike strategier i forhold til dette, kan det handle om at vi opererer på ulike nivå. Hvis konflikten handler om et enkeltstående tilfelle som vi kan løse her og nå, kaller vi det for en ”hendelse.” Vi kan sammenlikne hendelser med ballonger i en snor; de kan trekkes ned og punkteres, én etter én. Og så er vi ferdig med dem.  Som forglemmelsen hans; den kan beklages og avsluttes.

Tema

Hvis derimot konflikten representerer noe fundamentalt for den ene eller begge, kaller vi det ”tema.” Hvis hennes opplevelse av forglemmelsen er at han ikke er til å stole på, at han ikke har respekt for henne, kommer han ingen vei med å beklage. Vi kan sammenlikne med blokker som deler av en grunnmur.  Ubalanse her krever mer grundig behandling.

Nivå

Derfor kan vi ikke si at den ene har rett og den andre har feil, når den ene blir ferdig med det og den andre lagrer det. Strategiene vi velger er i samsvar med nivået vi opererer på. Når han sier ”sorry” og saken er ute av verden, er det greit. Når han sier ”sorry” og saken ikke er ute av verden, er de to sannsynligvis på ulikt nivå. Hvis grunnleggende temaer blir behandlet som hendelser, vil det føre til frustrasjon for begge parter – fordi de vil fortsette å gjenta seg. På den annen side – hvis alle hendelser skal behandles grundig, kan det bli strevsomt for begge parter.

Avklaring av nivå
Det kan være en idé å ha en gjennomgang av konflikter som gjentar seg og se hva som kan være fordekte temaer. Og like viktig å bli bevisst på hvilke hendelser man kan bli ferdig med en gang for alle. Med felles referanseramme kan man sammen ta stilling til: Hva kan vi begge bli ferdig med? Hva bør vi se nærmere på? Med gode intensjoner og trening kan man få til mye. Det handler om å sette konflikter i perspektiv og finne felles strategier.
Du kan lese mer i Samlivsboken Markman/Stanley/Blumberg (2002).

 

Du må tenke på det

Posted on June 20, 2013

Ragazza felice attende un amico
I en samtale jeg hadde med et par, snakket vi om opplevelsen av fellesskap og tilhørighet. Tillit til den andre og å vokse sammen. Jeg spurte dem om de hadde lært noe av hverandre. Mannen svarte spontant «ja!» Kvinnen tenkte seg om. Hun trakk på smilebåndet. «Ja…»

Jeg ba dem fortelle hva de hadde lært av hverandre. Kvinnen tok ordet. Hun fortalte at de tidlig i forholdet opplevde at han hadde mer lyst på sex enn henne. Oftere og mer spenstig. Begge ville gjerne at den andre skulle ha det bra og være fornøyd, og var innstilt på å lytte til den andre og gjøre en innsats. Mannen forsto at kvinnen gjerne ville komme ham i møte, og oppmuntret henne:

«Du må tenke på det da, vet du»

Kvinnen fortalte at hun begynte å tenke mer på sex, og at det hjalp! Hun var mer oppmerksom, brukte alle sanser og ble inspirert av inntrykk hun fikk. Hun sa hun var overrasket over hvor bra det fungerte. Nå var det mannens tur til å smile: «Ja, det hjalp veldig. I starten…»

Jeg spurte mannen hva han hadde lært. Han rettet seg i stolen og så mer høytidelig ut. «Hun har lært meg å være en bra pappa.» Kvinnen fikk tårer i øynene (veien til kvinnens hjerte går gjennom barna…). Jeg spurte om han kunne si litt mer om det. Mannen kremtet og sa: «Nei, hun har lært at jeg må sette meg selv til side og prøve å se hvordan det er å være inni barna. At det er på den måten jeg får kontakt med dem. Det er vel det som er empati, er det ikke?»

De to så på hverandre og var tause. Det virket som de ble minnet på noe veldig viktig som de hadde sammen, og at det var godt. Er det sånn, at det er lenge mellom de gangene vi blir minnet på det gode og berørt av det – samtidig? Det burde vi gjøre noe med.

Hvis du vil gjøre noe med det, kan du invitere din kjære til en prat om det. Start med å lese innlegget. Spør hverandre: «Hva har vi to lært hverandre?» Ta dere god tid. Hvis det er lenge siden sist dere tenkte over det, kan det hende dere må tenke en stund.

 

Veien til kvinnens hjerte

Posted on June 18, 2013

pregnant woman and her daughterDet gamle ordtaket sier at «Veien til mannens hjerte går gjennom magen».  Jeg har ikke funnet tilsvarende ordtak som beskriver veien til kvinnens hjerte, men mange menn har nok allerede erfart det:

Veien til kvinnens hjerte går gjennom barna

Den mannen som tar ansvar, får hennes respekt. Mannen som involverer seg i barna, vinner hennes tillit og beundring. Uten å være klar over det kan han røre ved hjertet hennes når hun ser ham:

  • Betrakte barnet og ansiktet hans legger seg i myke folder
  • Være ekstra varsom for ikke å vekke barnet som sover
  • Kose seg med barnet i sengen tidlig på morgenen
  • Finne egne kallenavn på barnet
  • Trøste omsorgsfullt når barnet er redd
  • Bli bekymret når barnet får høy feber
  • Omtale barnet med stolthet
  • Sette barnet fremfor seg selv

Hvis en mann ikke har oppdaget hvilken kraft som ligger i dette, er han herved innviet. Bare erfaring vil vise hvem som vinner mest på at han finner veien til kvinnens hjerte; kvinnen, barnet eller mannen selv.

 

Prioriteringer

Posted on June 13, 2013

Almost twelve

Hvor ofte skulle vi ikke ønske vi hadde mer tid? Slik at vi fikk gjort alt det vi hadde lyst til, uten å stresse? Uten å bli sliten? Jeg tror ikke problemet er at vi ikke har nok tid. Jeg tror problemet er at vi har så mye å velge mellom, vi har så mye vi har lyst til og så mange forventninger å ta hensyn til.

Jeg tror det er bare én løsning: å innse dette og ta konsekvensen av det. Det vil si å gjøre en prioritering og disponere tiden sin. Og å være konsekvent. Det siste er kanskje det vanskeligste.

Jeg snakket med en kollega som jeg tror har lykkes med dette. Vi hadde ikke sett hverandre på en stund, og han fortalte om et nytt prosjekt han var engasjert i. Jeg spurte om han fortsatt holdt kurs, som han gjorde sist vi møttes. Han svarte raskt nei, og la til:

«Når jeg tar noe nytt inn, så må noe annet ut»

Når han starter med et nytt prosjekt, vet han at han må avslutte et annet. På den måten blir aktivitetsnivået konstant. Kanskje. Hvis det uten at vi merker det, dukker opp nye aktiviteter, vil det kreve en ekstra innsats å avdekke dem og ta noe annet ut. Eller hvis vi allerede i utgangpunktet har høyere aktivitetsnivå enn vi liker, har lyst til, er komfortable med, enn det som er bra for oss – i så fall vil det være en kraftanstrengelse å gjøre prioriteringen.

Det kan være lurt å høre med partneren sin; hva tror du om aktivitetsnivået mitt? Tror du jeg burde ta noe ut? Vil du støtte meg når jeg gjør noen nye prioriteringer? Minne meg på mitt overordnede valg, hvis jeg skulle glemme meg og fylle opp kalenderen? Kanskje har dere samme utfordring. I så fall kan dere gjøre det sammen.

Det kan føles veldig befriende å fylle kalenderen med tomme dager.

«Menn er undervurdert som fedre!»

Posted on June 11, 2013

father, son and daughter walking on the beach

… sa en kvinnelig kollega en dag. Hun refererte til den kvalitative forskjellen vi av og til ser på fedres samvær med barn, før og etter et samlivsbrudd.

Når foreldrene har flyttet fra hverandre, hender det vi ser at far i tillegg til det han har gjort hele tiden, tar ansvar for oppgaver mor tidligere hadde, til noen mødres store overraskelse. Mor kan få høre at far hjelper til med lekser, passer på at barna dusjer og kjøper gaver til barnebursdager. Jeg har hørt mødre si med forakt i stemmen: «Det gjorde du aldri da vi var sammen!»

Han gjorde kanskje ikke det. Uten å stille opp hypoteser om hvorfor det ble slik, er det ikke vanskelig å forstå at dette er vanskelig for en mor å svelge. –Som om hun ikke var verdt innsatsen. Kanskje føler hun seg utnyttet – det er ingen god følelse.

Her er det nødvendig å løfte blikket. Hun kan bli sittende fast i sin egen skuffelse og bitterhet, noe som får store konsekvenser for samarbeidet med barnets far, og i neste rekke barnet. Eller hun kan sette sine egne følelser til side og se hva dette faktisk innebærer for barnet sitt:

Pappa bryr seg. Pappa tar godt vare på meg. Pappa stiller opp. Jeg har det godt hos pappa.

Det handler om å velge hvor man skal sette fokus: før eller nå. Meg eller barnet mitt. Å løfte blikket kan gjøre valget enklere.

NÅ er det NÅ

Posted on June 9, 2013

Red heart shape in woman hand on street at night, Valentine's day
I 2007 sendte NRK1 et program i barne-TV som het «Nå er det nå.» Vi hadde barn i riktig alder, og klokken 18 ropte de gjennom huset: «Nå er det nå!» Uttrykket klinger bra, og det ble et begrep i familien.

Akkurat som barna stormet inn i stua når barne-TV begynte, kom alle sammen stormende hvis noen hadde stekt vafler og ropte «Nå er det nå!» Noe viktig var på gang, det var om å gjøre å være på rett sted til rett tid.

Barna har blitt eldre og er aktive på andre medier. Men begrepet har blitt stående. Med tiden har innholdet utviklet seg. Vi bruker det fortsatt i situasjoner og øyeblikk når vi er på rett sted til rett tid. Nå handler det mer om når vi har det fint sammen, når vi er nær og når vi kjenner at dette er viktig.

En jeg kjenner, foreleste for ungdom om å produsere film. Han var entusiastisk, han visste hva han snakket om. Han dunket med den ene hånden på venstre side av brystet, og sa: «Det er når hjertet banker, at du treffer folk! Det er det folk vil kjenne, at hjertet banker!»

Hender det du opplever at hjertet banker – når du er sammen med andre? At du er glad for å være der sammen med dem, akkurat da? Da vet du hva jeg snakker om:

«NÅ er det NÅ»

En bryllupsdag fra eller til…

Posted on June 7, 2013
valentinstag

Vi hadde vært gift i ett år, og hadde åpenbart ulike forventninger til hvordan det skulle markeres…

Det var en søndag i juni. Mannen min hadde vært på fisketur i Jotunheimen sammen med min bror den helgen. Jeg hadde vært hjemme med barna. Vi hadde aldri snakket om hvordan man feirer bryllupsdag, så ideene fikk blomstre fritt i tankene mine. Ettersom vi ikke hadde ordnet med barnevakt, innså jeg at vi ikke skulle ut og spise. Men man kommer jo langt med et romantisk måltid i sitt eget hjem også; noe godt på menyen, levende lys og god stemning. Jeg innrømmer at jeg i tillegg håpet på en bukett med røde roser, en liten gaveeske og noen kjærlige ord fra mannen min.

I løpet av dagen streiket vaskemaskinen i kjelleren, en kritisk situasjon i en familie med barnehagebarn. Heldigvis giftet jeg meg med en handyman, så jeg regnet med at det var en enkel sak. Det var bare det at det varte og rakk før han kom. Barna ble lagt og jeg gikk inn i ventemodus.

De to karene hadde hatt det riktig trivelig på hytta; sene kvelder, fluebinding, øving på teknikk og en ørret eller to på fluestanga. De ryddet og vasket og gjorde hytta fin, før de kjørte den flere timer lange turen for å komme hjem. Mannen min husket at vi hadde bryllupsdag, og på en bensinstasjon kjøpte han en T-shirt til meg.

Da han kom hjem ut på kvelden, overrakte han T-shirten og gikk løs på vaskemaskinen. Det tok sin tid. Jeg husker ikke hva jeg tenkte eller sa, men jeg husker at han var i godt humør etter en fin helg, han var glad for å komme hjem og glad for å se meg igjen. Han var stolt over å ha med gave til meg. Og han var lett å be om å reparere vaskemaskinen. Jeg husker veldig godt at det skjedde en total ommøblering i tankene mine: der røyk den bryllupsdagen! Og ingen syndebukk…

Der og da bestemte meg for tre ting som har fungert bra for oss siden:

  1. Jeg tar ansvar for å arrangere bryllupsdager
  2. Det skal jeg ikke være skuffet eller bitter for
  3. Bryllupsdagene skal være noe begge to gleder seg til
Siden har vi feiret på ulike måter, men ofte har vi spist ute med noe godt på menyen, levende lys og god stemning. Mannen min har fått røde roser og noen kjærlige ord. Det hender jeg får det samme. Jeg tror det viktigste som skjedde den gangen, var en erkjennelse av at den som sitter med de største forventningene, har også det største ansvaret.